Kommentar Gi dommerjævlene en pause, VIF!

ULLEVAAL (Dagbladet): Etter ei uke der trener Kjetil Rekdal ble utvist for å ha sparket en stol i retning banen og erkerival Brann ble slått på trøkket i sluttminuttene, er det kanskje upassende å klage på det viltre engasjementet rundt Oslos fotballstolthet.

Men for alle som vil VIF vel, passer det bra med en pust i bakken nå som sesongstarten er sikret.

Slapp av, gi alle de innbilte dommerjævlene en pause og se i ro og fred på hva som skal til for å få laget tilbake på nivået fra i fjor høst.

Akkurat nå mangler det i hvert fall litt overblikk.

MOT BRANN ble både tilhengere og spillere altfor ivrige. Dommer Roy Helge Olsen var slett ikke kveldens problem.

Muligens annulerte han feilaktig en VIF-scoring i bråket, men det var langt verre at hjemmelaget mistet konsentrasjonen mens alle maste på dommeren etter pause.

Der er det ikke så mye å miste for VIF for tida.

FOR ETTER en lang periode uten seier, virker laget stresset. Det var lett å se svakhetene alt fra start da begge backene ble for ivrige på offensiven, og overlot de to Brann-spissene Bengt Sæternes og Robbie Winters helt til egne midtstoppere.

Det var i overkant dristig mot Tippeligaens beste spisspar.

Riktignok er Kjetil Wæhler i flott form og fikser de fleste en mot en-duellene på farten sin, men Ronny Johnsen henger etter. Gjennom hele førsteomgangen virket gjestene farligst.

ETTER PAUSE ble de det også.

Vel tok VIF ledelsen etter Daniel Fredheim Holms utsøkte dribling rundt beina til Brann-kaptein Cato Guntveit, men så ble forskjellen tydelig på hvem av medaljekandidatene som mest likner ryktet sitt.

Klanen hadde knapt rukket å fortelle Brann-fansen at det var blitt stille i fjøset, før VIF igjen sprakk på iveren.

1-1-MÅLET er et bra eksempel på hvorfor det er bra å roe seg ned litt. Der Erik Panzer Hagen sørget for ro i eget bakrom i fjor, sliter de nye midtstopperkombinasjonene med arbeidsfordelingen.

Før pause var det Ronny Johnsen som ble for ivrig til å hjelpe Kjetil Wæhler i duellene. I andre omgang mistet Wæhler selv konsentrasjonen om Bengt Sæternes i forsøket på å hjelpe sin nye makker André Muri mot Robbie Winters.

Det er slike tankeglipp som foreløpig gjør VIF atskillig mer sårbar enn fjorårsutgaven.

PÅ OFFENSIVEN er det også mer iver enn struktur. Der Brann mer og mer førte kampen rundt oversikten til Martin Andresen og de godt timete løpene til Paul Scharner, ble VIF-spillerne for masete.

Det er mange individuelle, offensive ferdigheter i laget, men rytmen mangler. Det har igjen noe å gjøre med at laget stresser unødvendig både med dommer, ball og omgivelsene.

EGENTLIG burde Bengt Sæternes avgjort kampen ti minutter før slutt da VIF-forsvaret på nytt mistet tellingen og lot ham stå alene på sju-åtte meters hold.

I stedet sluttet kvelden med en tilfeldig VIF-seier.

Det er bra for Tippeligaen. VIF trengte litt flaks for å få tilbake tryggheten. Posisjonen som medaljefavoritt og storklubb er fortsatt så ny at mange i klubbens innerste rom ikke helt har trodd at fjorårsmoroa kunne vare.

Det kan den absolutt.

UNDER KJETIL REKDAL har VIF skaffet seg mannskap og økonomi til å prege norsk fotball i flere år framover. Denne forandringen bør prege spillet: På Ullevaal er laget bra nok til å styre kampene mot enhver norsk motstander bare spillerne og tilhengerne gir seg selv ro til å bruke ferdighetene.

Om både Steffen Iversen og Panzer Hagen var savnet siden siste hjemmekamp i Tippeligaen, er nykommerne gode. Bernt Hulskers fart gir angrepsspillet en ny dimensjon og i Christian Grindheim har klubben enda en ung, driblesterk midtbanespiller.

Til sammen gir det mer moro på Ullevaal enn å rope etter dommerjævler som ikke finnes.