Konge i en egopreget tid

Midt i den norske framgangen kom hedersprisen som forklarer hvorfor Norge gjør det så bra i idrett.

 TYPISK NORSK TOPPIDRETT:   Petter fra Mosvika og kong Harald på tribunen under fjorårets ski-NM. To gode symbol på hvorfor Norge gjør det så bra i internasjonal vinteridrett. FOTO: ARNT E. FOLVIK / Dagbladet
TYPISK NORSK TOPPIDRETT: Petter fra Mosvika og kong Harald på tribunen under fjorårets ski-NM. To gode symbol på hvorfor Norge gjør det så bra i internasjonal vinteridrett. FOTO: ARNT E. FOLVIK / DagbladetVis mer

HAMAR (Dagbladet): Kong Harald rakk bare såvidt å få med seg hedersprisen fra Idrettsgallaen før norske jenter og gutter satte i gang med å prestere på toppnivå igjen. Helgas resultater i vinteridrett ble enda en bekreftelse på at den oppsiktsvekkende suksessen fra sist OL fortsetter.

Da er det ok å ta med en liten ettertanke på hvorfor toppidretten vår er kommet opp på dette stabilt høye nivået.

For akkurat der passer kongen i all sin folkelige sportsglede perfekt inn, og gjør at denne overraskende prisen var et sjeldent klokt valg.

I FLERE TIÅR har kong Harald vært selve bildet på det vi har regnet som det beste av norsk idrett. Han har møtt opp på hvilken som helst arena landet rundt, skjønt verdien av å lese resultatlister fra siste til første utøver og har gang etter gang hygget seg der oppe på tribunen over å få forklart hva som egentlig skjedde underveis i konkurransen.

På det viset er kongen blitt symbolet på den brede idrettskulturen som skiller Norge fra de fleste av konkurrentene våre og som definitivt gir oss et forsprang i det å få fram de aller beste utøverne.

DISSE sterke bindingene mellom hverdagskultur og internasjonale resultater kan være vanskelig å beskytte i en ofte ekstrem individualistisk tid der mye av oppmerksomheten blir hengende rundt den enkeltes rett til å få mest mulig ut av idrettskarrieren sin. Mange heier heller fram den mest egoistiske stjerneidretten uten å se sammenhengen mellom vinnerne og den kulturen de som regel er et produkt av.

Det var derfor valget av kong Harald var klokt. Mer enn de fleste har han de siste årene i alle sammenhenger løftet fram den enkeltes forpliktelser overfor fellesskapet. Det gjelder definitivt også eliteidretten vår.

MEN i norsk toppidrett er dette et krav som går langt utover de personlige valgene til den enkelte stjerne.

Som regel er det ikke blant de aller beste utøverne at denne forståelsen svikter. Seinest i går trakk Therese Johaug fram helheten i langrennsmiljøet både lokalt og nasjonalt som den viktigste grunnen til at hun har kommet tilbake som en mulig medaljevinner i VM etter en tidvis trøblete fjorårssesong.

Da er det heller idrettene selv som sliter med å se betydningen av den enda større sammenhengen bak den norske suksessen. For kravet om en helhetlig idrettstenkning omfatter også ansvaret for den enkelte sport til å være tydelige på denne felles forpliktelsen selv overfor sine beste utøvere og til lojalt å jobbe fram en samlet norsk elitesatsing.

Det er slike verdivalg som har ligget i bunn av vinterens store langrennsdebatt; akkurat som fjorårets OL-sesong var preget av flere diskusjoner om hvilke etiske krav som følger med det å være norsk utøver eller trener på toppnivå.

DEN sterke uenigheten  rundt disse spørsmålene viser at mange ikke skjønner betydningen av de tradisjonelle norske fellesskapsverdiene. Til og med enkelte særinteresser innen idretten vil nå løse opp sin egen samlete suksessrike bevegelse.

I så måte vant kongen en pris for sin tid. Spørsmålet blir hvor mange som fikk med seg hva det egentlig krever av norsk idrett å gjøre en slik æresbevisning til noe mer enn en hyggelig gest for en hedersgjest.