«Kor e alle helter hen?»

Fraværet av personligheter med heltestatus preger norsk idrett. Hvorfor er det blitt slik?

«KOR E ALLE HELTER HEN?» sang Jan Eggum før 90-tallets norske idrettsunder var over. Navn som Bjørn Dæhlie, Vegard Ulvang, Johann Olav Koss, Ådne Søndrål, Kjetil André Aamodt, Lasse Kjus, Vebjørn Rodal, Trine Hattestad, Geir Moen, Steinar Hoen, Hanne Haugland, håndballjentene og Drillos satte sitt preg på internasjonal idrett.

NÅ ER DET FRAVÆRET av personligheter med heltestatus som preger norsk idrett. Hvorfor er det blitt slik?

Det finnes flere svar, men ett av dem har sammenheng med den toppidrettssatsing som Norge iverksatte etter beslutningen om å legge OL til Lillehammer i 1994. Opprettelsen av Olympiatoppen og et toppidrettssenter som gikk systematisk til verks med forskning og kompetansebygging, har hovedæren for de fantastiske sportslige resultater som Norge oppnådde på 90-tallet. Når denne generasjonen takker for seg, vil det ta noen år før nye talenter klarer å hevde seg på samme nivå. Men spørsmålet er også om det kreves så mye mer for å nå helt til topps i dagens idrett, at vi må være forberedt på en sportslig tilbakegang.

NÅR DAGBLAD-SPORTEN etterlyser stilling ledig for nasjonalhelt, gjør vi det for å vise tomrommet som nå har oppstått, men også for å få i gang en morsom diskusjon om de kandidatene vi lanserer og den heltelista som Per Jorsett har laget for oss. Den viser at det ikke bare er medaljevalør som avgjør hvilken status en utøver får. Uansett skal det alltid og heldigvis være subjektiv uenighet om slike heltelister.

AT JORSETT UTELUKKER Bjørn Wirkola til tross for dobbeltseier i Kollen-VM i 1966 er f.eks. svært oppsiktsvekkende. «...som å hoppe etter Wirkola» er like gyldig i dag som for 35 år siden. At det er blitt vanskeligere å få heltestatus i dag enn den gangen er like sikkert. Med radioen som det mest levende medium, laget vi selv bildene av Hallgeir Brendens og Kupper'ns prestasjoner. Da Gjermund Eggen fosset inn til sitt tredje VM-gull i Kollen i 66, gjorde han det i sin svarte og hvite landslagsdrakt, mens en hel nasjon fulgte ham i tidenes første norskproduserte TV-overføring av VM på ski. Jeg glemmer ikke mora mi som meddelte den øvrige familie at hun var forelsket i Gjermund Gullgutt. De svart-hvite bildene utløste fargerike scener foran TV-apparatene.

NÅ ER KANSKJE TIDA for den store nasjonalhelten ute. Da Bjørn Dæhlie takket for seg på Skistua i vår, var det en vemodig stund. Han var den siste store og vil forbli en helt hos de generasjoner som fulgte ham, akkurat som Hjallis. Nå får vi oftere internasjonale enn nasjonale helter. David Beckham er større enn Thomas Alsgaard og Anna Kournikova er mer populær på grunn av sitt utseende enn Bente Skari på grunn av sportslig prestasjon. I framtida vil heltebildet endre seg. Vi vil få helter fra «nye» idretter og heltenes «levetid» vil bli stadig kortere. I ei tid hvor kroner og glansbilder betyr mer enn prestasjoner vil det også bli gode vekstvilkår for superheltens motsetning: antiheltene og skurkene.