Sprangridning

Kreftsyke Amalie (16): «Når jeg har fått se Lady, da kan jeg dø etterpå»

16 år gamle Amalie Rosland Bø hadde en stor forkjærlighet for hester. Da kreften tok henne, var det bare en ting hun ønsket før hun sa farvel.

ELSKET HESTER: Amalie Rosland Bø hadde en stor forkjærlighet for hester. Her sammen med Little Lady. Foto: Privat
ELSKET HESTER: Amalie Rosland Bø hadde en stor forkjærlighet for hester. Her sammen med Little Lady. Foto: PrivatVis mer

Fredag 7. juni 2019 satt hunden Pixel, en blanding av Border Collie og Flatcoated retriever, på fremste rad i begravelsen til 16 år gamle Amalie Rosland Bø fra Bryne. Jenta i kista var ei aktiv og livsglad jente som hadde en stor forkjærlighet for hester og hunder. Hun ville ha Pixel på fremste rad i begravelsen sin, for hun visste at det var svært usannsynlig at presten ville tillate hesten hennes i kirken.

Amalie, som så vidt kom i gang med sin karriere innen sprangridning, fikk våren 2018 stadig sterkere smerter i venstre overarm. Hun red hesten sin, spiste Paracet og Ibux i mengder, og klarte så vidt å gjennomføre noen sprangstevner denne våren.

For ett år siden ble hun diagnostisert med Ewing Sarkom, en krefttype som rammer skjelettet. Hun startet på behandling, men det fikk ikke ønsket effekt. De siste månedene dalte formen. Da familien merket at Amalie ikke hadde så lenge igjen, ville de gjerne innfri de ønskene hun hadde.

Store smerter

REFLEKTERT: Amalie Rosland Bø var ei glad og munter jente som har hatt flere hester. Her sammen med Little Lady. Foto: Privat
REFLEKTERT: Amalie Rosland Bø var ei glad og munter jente som har hatt flere hester. Her sammen med Little Lady. Foto: Privat Vis mer

Den 12. juni 2018 fikk Amalie beskjeden om at hun hadde fått kreft. I flere måneder hadde den unge jenta gått med store smerter i overarmen. Legene trodde først det var betennelse i bicepsen, men da Amalie havnet på legevakten med ei skulder ute av ledd, ble overarmen brukket da legen trakk skulderleddet tilbake på plass.

- Overarmsbeinet var spist opp av kreft og blitt helt porøst. Jeg kan ikke tenke meg hvor store smerter hun hadde, hun spiste Paracetamol og Ibux som om det var sukkertøy. Likevel klagde hun svært lite, hun var en sterk jente, forteller Anne Margrethe Rosland, mor til Amalie, til Dagbladet.

I tida som fulgte startet Amalie et tøft behandlingsløp med seks cellegiftkurer utover sommeren og høsten 2018, med påfølgende HMAS, en dødelig dose cellegift som utsletter beinmargen, for å så tilbakeføre de friske stamcellene. Amalie måtte også operere bort det ødelagte overarmsbeinet, som ble erstattet med protese.

I januar 2019 var behandlingen over, og ungjenta gikk over til støttebehandling som skulle sikre resultatet av hovedbehandlinga. Det var til ingen nytte. Kreften hadde overlevd.

- Bildene fra MR i mars var ikke gode. Amalie var på det tidspunktet ikke i form til å ta imot mer cellegift. Beinmargen var så sliten at den ikke kom til å tåle det. En cellegiftkur til ville ta livet av henne, forteller Rosland.

Kreften spredde seg, og den 20. mars gikk Amalie over på palliativ behandling. Det er en livsforlengende og lindrende behandling.

- Da brukte vi tida på å ha det gøy, å oppfylle Amalies ønsker på best mulig måte. Det var et rotterace. Vi var i London, på ridetur, helikoptertur, sprangtrening, shopping og mer. Vi ville at hun skulle få oppleve alt hun hadde lyst til.

Det var et ønske som sto aller høyest.

- Å se hesten Lady en siste gang, og at hunden Pixel var i begravelsen, forteller Anne Margrethe Rosland, mor til Amalie.

- Amalie ønsket alltid å være sammen med venninnene og hestene sine, men den siste tida satte sykdommen en stopper for det. Etter hvert som sykdomsbildet tok en negativ vending, og situasjonen ble stadig mer krevende, måtte jeg sette Little Lady bort på fullpensjon.

Amalies siste innleggelse ble ved Stavanger Universitetssykehus den 18. mai.

- Da var situasjonen så alvorlig at vi innså at hun aldri kom til å komme seg utenfor sykehuset igjen. Den påfølgende uka gjentok Amalie flere ganger at hun måtte komme seg ut en siste tur.

- Hun sa: «Jeg vil ikke ligge her for resten av livet.» Da fortalte jeg henne om Ønsketransporten.

Forbedre livskvalitet

Ønsketransporten er en frivillig organisasjon der målet er å forbedre livskvaliteten til alvorlig syke og handikappede ved å tilby transport og støtte etter brukerbehov.

Organisasjonen er en søsterorganisasjon til Ønskeambulancen i Sverige, og Wish Ambulance i Nederland og Israel.

ET SISTE MØTE: Amalie Rosland Bø ville gjerne møte hesten Lady en siste gang. Foto: Frode Ueland
ET SISTE MØTE: Amalie Rosland Bø ville gjerne møte hesten Lady en siste gang. Foto: Frode Ueland Vis mer

Tjenesten stiller ikke de samme kravene til blålys og sertifikat som ambulansen krever. Det er en bårebil som er bemannet med frivillig kvalifisert helsepersonell.

- Vi startet med tomme hender og besluttet oss for å bygge en organisasjon uten ei krone. Alle jobber gratis og driften finansieres av gaver, donasjoner, grasrotandel og sponsormidler, forteller Christian Christensen i Ønsketransporten, til Dagbladet.

I Norge er tjenesten bare tilgjengelig i Rogaland. Organisasjon har som målsetting å utvide til flere regioner i løpet av 2019.

Se og lukte

Lørdag den 25. mai kom Ønsketransporten til Stavanger Universitetssykehus. Klokka elleve var Amalie og familien klare for avreise til å møte hesten Lady.

- Ønsketransporten fikk Amalie på båre og hadde kjøpt inn sengetøy med rosa hester. På putetrekket sto det «I love horses». Det var veldig fint. De behandlet Amalie så profesjonelt, med verdighet og respekt, og snakket til henne som den dyrebare kunden hun var, forteller Rosland.

PÅ VEI: Anne Margrethe Rosland og dattera Amalie blir fraktet av Ønsketransporten til Tau, hvor hesten Lady er på sommerbeite. Foto: Frode Ueland
PÅ VEI: Anne Margrethe Rosland og dattera Amalie blir fraktet av Ønsketransporten til Tau, hvor hesten Lady er på sommerbeite. Foto: Frode Ueland Vis mer

Etter en ferjetur på 40 minutter og 15 minutters kjøring, fikk Amalie endelig se hesten sin. Little Lady vrinsket da hun så jentene, og Amalie smilte.

- Det var veldig fint å se, ettersom det var langt mellom smilene i disse siste dagene, sier Rosland og fortsetter:

- Hesten var veldig glad, men også tydelig preget av situasjonen. Ørene gled ut til siden og sto helt stilte. Vi opplevde det som at hun kjente igjen jenta si, og at hun forsto at det var noe galt med henne, sier Rosland.

Amalie ville gjerne «kose med mulen», gjengir hennes mor. Etter femten minutter var det nok. Da hadde ungjenta fått mulen tett til brystet, og både luktet og sett yndlingshesten sin.

- Jeg spurte om jeg skulle ta hånda hennes opp mot hesten, ettersom hun var blitt lammet på grunn av kreften, men hun sa nei. «Jeg har fått sett og luktet henne.»

Fredagen før møtet forteller mor Rosland at Amalie sa at:

«Når jeg har fått se Lady, da kan jeg dø etterpå.»

Mor Rosland er imponert over ungjentas veloverveide refleksjoner rundt liv og død. Amalie fokuserte på det som ga glede og mening, og hun hjalp mange venner i nettverket sitt, til tross for sin egen vanskelige situasjon.

- Hun hadde evnen til å sette seg selv til side, ignorere det vonde, og se det positive i alt, forteller Rosland.

Tre dager seinere sovnet Amalie stille inn på Stavanger Universitetssykehus.