Kreftsyke Maxi (6) møtte Vidar Riseth

NEUBURG AN DER DONAU (Dagbladet): Maxi utfordrer Vidar Riseth (29) til håndbak. Han viser fram albumet sitt med bilder fra barnesykehuset i München.

For et lite øyeblikk virker det som om seksåringen med blodkreft-diagnosen glemmer det triste. Det er slike øyeblikk som gir 1860-stjernen og landslagsspilleren gleder som er større enn dem han opplever på banen.

I det stille har proffspilleren i årevis oppsøkt syke barn, på sykehus og i deres hjem.

Han besøker unge gutter som lider av alvorlige, ofte livstruende sykdommer som leukemi og aids. Han har opplevd at en av hans unge venner døde av aids.

I dag har Maxi, eller Maximilian Lösch som den rødhurede pluggen egentlig heter, ventet spent i flere timer på besøket i Neuburg an der Donau, en småby på det bayerske flatlandet ni mils vei nordover fra München.

Lykkelig

- Jeg var litt spent til å begynne med. Jeg var i barnehagen da jeg fikk beskjeden om at Vidar skulle komme. Nå er jeg bare lykkelig, sier Maxi til Dagbladet. De første minuttene er han tilbakeholden og ser på Vidar med store øyne. Han overlater pratingen til sin lillebror, skøyerfanten Johannes (4).

Men han tør opp når han får på seg den blå 1860-trøya med sitt eget navn på og signerte bilder av alle de 26 i profftroppen til TSV München 1860, som Vidar har med som symbolske gaver.

Når Maxi får kikke på Vidars nye bil, en Mercedes SL 500, er han et stort smil.

Ryktene om besøket har spredd seg, så det er fullt av smågutter med og uten fanseffekter som har møtt opp utenfor Schlegl Bakeri, Konditori og Kafe ved innkjørselen til Neuburgl.

Våren er også kommet, med temperaturer opp mot 20 grader. Utover de fruktbare bayerske åkrene dufter det friskt av møkk.

Maxi og Vidar snakker om fotball og bil, om alt mulig annet enn sykdom. Vidar må innse at Formel-1-brødrene Ralf og Michael Schumacher er enda større stjerner i Maxis øyne. Men det kan endre seg. «Schumi»-brødrene kan han bare se på fjernsynet. Fotballproffen er et levende menneske som lar Maxi sitte bak rattet.

Tapper gutt

- Dette er en stor dag for Maxi. Et slikt besøk betyr en utrolig oppmuntring for ham, sier Maxis mor Evi Lösch (34).

Hun er også glad for at Maxis prognoser nå er gode etter to års sammenhengende kjemo- og tablettkurer mot blodkreften. Det er tre år i juli siden Maxi fikk diagnosen leukemi.

- Maxi har alltid vært en tapper gutt. Vi har aldri skjult sykdommen for ham, bare ikke fortalt ham at han kunne dø. Nå er vi håpefulle, men de stadige kurene og oppholdene på barnesykehuset i München var harde, fortsetter moren.

- Det er så tydelig å se at Vidar gjør dette fordi han har lyst og fordi samværet med Maxi gir ham selv noe. Det er forskjellen fra sportsstjerner som blir utkommandert på pasientbesøk, sier Jutta Schnell.

Hun er fan-koordinator i 1860 og eier konditoriet der møtet mellom Maxi og Vidar finner sted. Hun har formidlet kontakten til Maxi. I andre tilfeller tar Vidar selv kontakt.

- Jeg har et priviligert liv. Jeg tjener godt og har mye fritid. Men tilværelsen som fotballproff blir jo ingenting mot skjebnen til noen av ungene som jeg blir kjent med. Jeg har en datter selv, Sofie på to, og er så takknemlig over at hun er frisk. Om jeg gir de syke ungene noe, er jeg glad. Men jeg får minst like mye tilbake, sier fotballspilleren.

Gardbrukersønnen fra Nesset ved Levanger takker Rosenborg-trener Nils Arne Eggen for at han fikk denne interessen.

Takker Nils Arne

- Nils Arne dro oss spillere med på besøk på Regionsykehuset i Trondheim. Det var ingen bønn, alle måtte være med. Jeg så hvordan øynene til ungene skinte opp da vi kom. Jeg ble grepet av gleden som kontakten ga meg, forteller Vidar.

Han tok med seg sitt engasjement da han dro til utlandet, til Linz i Østerrike og tre år i skotske Celtic Glasgow.

I Glasgow besøkte han fast to syke guttunger. Den ene hadde blodkreft, den andre døde av aids, bare 14 år gammel. I München driver han sin virksomhet helt på egen hånd. Han besøker en 11-åring som lider av blodkreft. I øyeblikket blir det diskutert å sette i gang en pengeinnsamling for at gutten skal bli sendt til USA for en livreddende operasjon.

Vidar Riseth understreker:

- Jeg forsøker å konsentrere meg om pasienter som har det tøffest, tre- fire i året. Noen tilfeller er håpløse. Hos Maxi er utsiktene gode. Jeg føler en sterk lykke over å kunne være med på å spre litt glede for disse ungene.