Krise, hvilken krise?

TRONDHEIM (Dagbladet): Når verdens beste klubblag drar fra Lerkedal med bare ett poeng, er det nok av gammel RBK-stil igjen til å avblåse årets viktigste fotballdebatt:

Rosenborg Ballklubb er fortsatt seg selv.

De som har ventet et regimeskifte i norsk fotball, får holde på med sitt. Den mest spennende utviklingen kommer fremdeles til å skje med base på Lerkendal. For det er her den gode internasjonale klubbfotballen spilles.

I GÅR

ble det gjort så bra at Arsenal snublet i sin egen fortreffelighet. Akkurat det har de engelske mesterne gjort ofte i Champions League, men den statistikken gjør bare RBKs prestasjon enda større:

 Det var et skjerpet Arsenal som mistet to poeng.

 Og det var et skjerpet RBK som vant ett.

I minuttene rett etter pause kom løpene og balltempoet som manglet gjennom hele førsteomgangen. Det startet med at Øyvind Storflor vant sin første løpsduell med Lauren fordi høstens RBK-komet endelig stolte på sitt eget tempo. Så fikk hjemmelaget en sjanse bare på trykket, og til slutt vant Frode Johnsen den avgjørende overgangen.

AT DET VAR

Roar Strand som utliknet, var bare som det skulle på en slik kveld. Han har vært med i hele storhetstida og selv løpt fram verdiene som har gitt all suksessen.

Da RBK sleit med rytmen før pause, var det bare Strands utrettelige bakromsløp som lignet noe som kunne gi uttelling.

Ikke så tilfeldig det heller. Roar Strand har med seg alt som er nødvendig for å skape toppfotball på norsk.

FOR VERKEN

han eller resten av RBK-laget løp noen sjarmøretappe i går heller. Gode internasjonale resultater for norsk fotball går fortsatt bare gjennom den smarteste organiseringen og hardeste jobbingen.

RBK hadde begge deler; pluss litt flaks.

Det siste trenger alle mot Arsenal.

DETTE VAR RBKS

29. hjemmekamp i Champions League, og den desidert største. Litt fordi ingen kjærlighet er sterkere i norsk fotball enn lidenskapen for engelske klubber, og mye fordi sporten aldri har stått sterkere i Norge enn denne høsten.

Publikumsrekorden i Tippeligaen er slått for lengst, for et par dager siden falt rekorden for klubbfotball i Oslo, og i går kunne RBK ha solgt ut den flotte, ombygde Lerkendal Stadion minst en gang til.

Å gå på fotballkamp er blitt selvfølgelig del av nordmenns hverdagsliv.

DENNE VANEN

har kommet fort. Bare for et par tiår siden var toppfotball som masseprodukt truet, og Rosenborg Ballklubb langt fra dagens underholdningsfabrikk, med årsomsetning på rundt 200 millioner kroner og en driftsmargin som gleder enhver blåruss.

Underholdningsfabrikken var knapt drømt engang; akkurat som kameratgjengen fra gjennombruddet på 1960-tallet for lengst er en svunnen drøm.

I GÅR

varmet jeg opp til Lerkendal-festen i området rundt den gamle Rosenborg-banen for å teste de lokale historiekunnskapene. Det endte med stryk.

En rask 5-på-gata ga null respons; ikke én av de jeg spurte kjente veien dit, selv ikke han i galluputvalget som var festkledt i hvitt, svart og REMA-annonse.

Ok, kameratklubben er ferdig. Mange vennskap stopper ved den første millionen, men den gamle gjengen har gjort en liten bydelsklubb til sportskonsern med noen fellesskapsverdier som er til å kjenne igjen.

Den omstillingen er norsk idretts største eventyr.

NÅ FORTSETTER

eventyret. Med et nytt seriemesterskap og sjanse til å nå neste runde i Champions League, er RBK i posisjon til å fornye laget.

Akkurat den fornyelsen kommer til å stokke seg iblant, men ender helst bra. Se bare hvordan Jan Gunnar Solli løste dirigent-rollen i stedet for skadde Ørjan Berg, eller hvordan Øyvind Storflor med selvtillit holder også mot de beste backene.

Det er glimt av nye gode RBK-år.