IKKE SÅ TETT: Selv om de var enige i de fleste store sakene, sprakk til slutt samarbeidet mellom idrettspresident Tom Tvedt og generalsekretær Inge Andersen. Nå blir det en utfordring for  begge å få til en forsoning til beste for den idrettsbevegelsen de ønsker. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix
IKKE SÅ TETT: Selv om de var enige i de fleste store sakene, sprakk til slutt samarbeidet mellom idrettspresident Tom Tvedt og generalsekretær Inge Andersen. Nå blir det en utfordring for  begge å få til en forsoning til beste for den idrettsbevegelsen de ønsker. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Maktkamp i norsk idrett:

Krisemøtet: Derfor fikk idrettens sterke mann ny tillit

Styret i Norges Idrettsforbund skjønte at det ble et feil signal å bytte generalsekretær.

ETTER et rekordlangt møte valgte et splittet styre i Norges Idrettsforbund i går å la mektige Inge Andersen blir sittende som generalsekretær. Det er et naturlig resultat av to ulike interne oppgjør med særdeles dårlig timing. Etter ett års sammenhengende eksternt press, har idretten lite å vinne på indre strid.

Hadde Andersen blitt presset ut av jobben under gårsdagens styremøte på grunn av hverdagslig uenighet med deler av en sliten stab, ville de eksterne kritikerne i kulturdepartementet i samspill med medienes mer eller mindre tilfeldige jakt hastet videre etter neste bytte:

  • Å bli kvitt også idrettspresident Tom Tvedt..

Da gjelder det for idrettens to mektigste menn å få til en forsoning, samtidig som misfornøyde ansatte må se forskjellen på en presset arbeidsplass med en tidvis for kontrollerende sjef og det å bli brukt som brikker i et politisk spill. For nå må idrettsbevegelsen mer enn noen gang forsvare retten til å bestemme over seg selv.

At deler av dagens idrettsstyre har tatt kulturminister Linda Helleland Hofstads parti i striden om hvem som skal kontrollere idrettsbevegelsen, er et skummelt tegn for Norges største demokratiske folkebevegelse.

IRONISK nok startet selve maktkampen i toppledelsen i Norges Idrettsforbund med en stor felles seier:

  • Sjelden har norsk idrett framstått mer samlet enn på det siste Idrettstinget.

På dette tinget i juni 2015 var bitre tvister forsvunnet og nye krefter ble trampeklappet inn. I løpet av ganske kort tid hadde de store særforbundene en etter en gitt opp kampen for å overta kontrollen over Idrettsforbundet og Olympiatoppen. Alle de fremste kritikerne fra det forrige skandaletinget i 2011 som nesten delte den norske idrettsbevegelsen i to, var blitt byttet ut. Bare fotballpresident Yngve Hallén var igjen, men han hadde symbolsk nok takket ja til en plass i styret til Norges Idrettsforbund.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mer idyllisk kunne idrettspolitikken nesten ikke bli.

SELV da den en gang så mektige fotballpresidenten overraskende ble vraket som nytt styremedlem av tinget, forandret det ikke på den nye forståelsen som de siste årene har samlet norsk idrett:

  • Det finnes ikke noe alternativ til et sterkt, enhetlig Idrettsforbund

Aktiviteten i rundt 8 000 klubber over hele landet er så nært knyttet til resten av samfunnet at det blir for tungvint for fellesskapet å ha ulike idrettsaktører å forholde seg til. Slik presser de fleste lokal -og rikspolitikerne på for at idretten skal holde orden i eget hus og avklare uenigheter internt.

Men så sprakk det altså likevel.

KONFLIKTEN mellom president Tom Tvedt og generalsekretær Inge Andersen har ingen ting å gjøre med den gamle debatten om Idrettsforbundets makt i forhold til de enkelte særforbundene. Heller ikke med økonomi eller noen sentrale idrettspolitiske verdier.

Både Tvedt og Andersen er sterkt forankret i idrett som folkebevegelse der det viktigste er å bruke sportens kraft som et sosialt verktøy for et inkluderende norsk samfunn. Riktignok har de begge bakgrunn fra toppidrett og har vært sentrale i evalueringen av de internasjonale resultatene til eliteidretten, men konklusjonen deres har vært den samme:

  • En toppidrett uten betydning for hverdagsidretten er ganske meningsløs.

Med så sammenfallende idrettspolitiske verdier burde det vært lett å samarbeide. Særlig fordi norsk idrett på tross av et medieskapt bilde av kaos, egentlig er inne i en gullalder med godt fungerende sosialt bevisste lokalklubber, medlemsvekst, flotte internasjonale resultater, ryddig økonomi og en stadig sterkere kulturell innflytelse i storsamfunnet

LIKEVEL har samarbeidet helt i toppen skrantet. Som generalsekretær tilbake fra 2004 har Inge Andersen fått stadig større innflytelse. Presidenter har kommet og gått, men denne politisk bevisste bergenseren har sittet trygt som den sentrale maktpersonen i norsk idrett.

Samlingen rundt Idrettsforbundet på tinget i 2015 var politisk sett Inge Andersens store seier, men triumfen ble også starten på et nederlag. For med valget av røslige og uadvendte Tom Tvedt som ny president, ble det en storkar for mye i ledelsen av norsk idrett.

Tvedt ville naturlig nok fungere som den sjefen han med unison trampeklapp var valgt til å være, og da var det duket for den klassiske utfordringen for maktbalansen i enhver organisasjon som har en god administrasjon under en sterk daglig leder og en svært synlig valgt president.

vil tida framover vise hvor sterk Tom Tvedt egentlig klarer å være i forsøket på å samle et splittet styre og en delt administrasjon. Sammen med Inge Andersen har han hatt et turbulent år med påstått manglende åpenhet og fastlåst konflikt med kulturminister Linda Hofstad Helleland.

Til nå har den demokratisk valgte idrettsbevegelsen stått tilnærmet samlet bak ledelsen med en liten, isolert opposisjon. Den enigheten er blitt presset utenfra fordi kulturdepartementet har brukt sin politiske rett til å straffe idretten økonomisk.

I det kjølige forholdet til kulturministeren har Tvedt vært den mest avvisende, mens mer pragmatiske Inge Andersen oftest har tatt påkjenningen som en buffer for å beskytte idrettens uavhengighet i forhold til skiftende politiske meninger.

Selv ikke en flink generalsekretær er uerstattelig, og Andersen som buffer kunne nok latt seg fjerne i går. Men det hadde ikke fjernet de kritikerne som vil svekke idrettsdemokratiet. Det er årsaken til at styret til slutt ga generalsekretæren ny tillit.

Slik er dette mer enn en intern arbeidskonflikt på Idrettens Hus i Oslo eller en unødvendig kamp om makt mellom to store karer:

  • Den grunnleggende konflikten er egentlig det politiske angrepet på norsk idrett som en selvstendig frivillig folkebevegelse, og må løses deretter.

En splittet idrett blir et lett bytte.