Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Morten P's corona-dagbok (4)

Krisen vil definere samholdet i norsk fotball

Solidaritet er noe stort og viktig, spesielt i disse tider. Fotballens disiplin etter 14 dagers permitteringer kan gi ordet en ny dimensjon.

VIRUSET TAR LIV: Norske fotballklubber kan gå under og dø om omstendighetene vil ha det sånn i den andre enden av pandemien. Samholdet i norsk fotball vil bli testet til det ytterste gjennom denne krisen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
VIRUSET TAR LIV: Norske fotballklubber kan gå under og dø om omstendighetene vil ha det sånn i den andre enden av pandemien. Samholdet i norsk fotball vil bli testet til det ytterste gjennom denne krisen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix Vis mer

NORSK FOTBALL ER kastet inn i det ukjente. I Norges Fotballforbunds 118 år lange historie har man aldri sett, hørt om eller opplevd noe liknende. En usynlig fiende har rammet verden som et globalt jordskjelv, der oljeprisen, aksjemarkedene og stort sett alle næringer er slengt inn i en virvlende trommel med usikkerhet, destruksjon og frykt.

Vi vet ikke hvor lenge det varer, og vi vet ikke hvor vi står når dette er over.

Det eneste vi kan si med stor sannsynlighet er at det kommer til å bli blodig.

TOPPFOTBALLEN I NORGE levde ikke økonomiske jubeldager før COVID-19 kom til verden 31. desember 2019. I dag er det dyp krise. De mange permitteringsvarslene som etter hvert vil gå ut understreker alvoret og frykten rundt om i klubbene.

Konsekvensene av spiller-permitteringene, en arbeidstakers rett etter 14 dager i permisjon, skriker etter solidaritet og samhold i en bransje som i normale tider ikke skyr noe for å stikke hverandre i ryggen.

MAN LEFLER IKKE med solidaritet. Du kan ikke snakke om det og samtidig prøve å være litt gravid. Solidaritet er ett hundre prosent. Enten er du på lag, eller så gir du blaffen. Og det er når jeg hører noen tror det går bra, noen håper det går bra, mens andre advarer og frykter at dette går rett til helvete, at mangelen på samspill som slår meg.

På vei inn i permitteringstida er håpet om solidaritet det beste fotballen har.

DET BRANSJEN GJØR nå, medisinen som tas og forståelsen og viljen som vises, vil sette en standard for hvordan forholdet mellom konkurrenter og gode rivaler vil bli post COVID-19. Det bransjen gjør nå vil bre grunnen for klimaet vi vil få i norsk fotball etter pandemien. Slik jeg kjenner industrien – der hauk over hauk veldig ofte er det som gjelder – er ikke et grunnfestet og kollektivt samhold det første man tenker på.

Det er konkurranse, nær sagt med alle midler.

De aller fleste er seg selv nærmest.

Kampsaker og engasjement har en tendens til å forvitre, gitt en god mulighet.

Dobbeltmoral er fortsatt noe som går.

OM DET ER til å forstå? Ja! I fotball, som i mange andre bransjer, er aktørene helst sin egen lykkes smed. Klubbene er enkeltstående bedrifter i et brutalt marked. Profesjonelle fotballspillere er arbeidstakere som alle andre. Det handler om å tjene penger, mange penger. Og nettopp derfor, fordi altfor mange dessverre ikke tenker på eller bryr seg om norske toppklubbers levedyktighet når dette er over – det er ikke deres oppgave, de må tjene penger 1) for å overleve, 2) for å leve enda bedre enn de allerede gjør, eller 3) bare fordi pengene er der – er jeg skremmende redd for at spillere og klubber vil benytte seg av mulighetene som byr seg.

Først og fremst fordi det per definisjon er lovlig.

Dernest fordi det er god butikk.

VI MÅ GJERNE si det, rope det fra hustakene og kreve solidaritet innenfor den norske fotballfamilien. Det skulle egentlig bare mangle. Akkurat nå er alle i samme båt. Når dette er over skal alle ha noen å spille imot. Men problemet er at det ikke bare handler om oss og den norske dugnadsånden, naivitet er derfor også en fiende.

Bare under UEFA-paraplyen er det 54 andre aktører, der de fleste er vant til å slåss som bikkjer om de samme beina.

På verdensbasis er det 210, der mange av dem ikke engang kjenner begrepet solidaritet.

Og så har du agentene, hvem sin side er de på?

Akkurat, ja – spillerens, synonymt med sin egen.

KLUBBER SOM IKKE hadde kontroll på økonomien inn i pandemien, klubber som skyver problemene foran seg – tror det blir kortvarig eller velger å stikke hodet i sanden med håp om at krisetiltakene også vil rydde opp i gamle problemer – kan være borte i den andre enden av dette. Det må fotballen være forberedt på.

Fotballklubber kan også dø.

Solidaritet alene er ikke et sterkt nok middel til å redde de som ikke tar den medisinen som er helt nødvendig.

PS! Vær rolig, pass på helsa og ikke tro på alt du hører. Dommedagsprofeter er løs i det offentlige rom. Det er godt Preben Aavitsland, overlege ved Folkehelseinstituttet, er der også.

Hele Norges coronakart