Kristoffer Kvarstad (22) håper hans sterke historie kan inspirere andre.

Andre som også drømmer om å bli best.

Best i en idrett der veien til toppen kan virke håpløst lang.

For Kristoffer har veien vært preget av nedtur etter nedtur.

Som 15-åring får han marerittbeskjeden:

«Du har fått lymfekreft.»

Publisert

LILLEHAMMER/OSLO (Dagbladet): Vi skrur tida tilbake til en kald januardag i 2015. Den da 15 år gamle gutten fra Furnes i Innlandet tar KM-sølv på stafett sammen med lagkameratene i Hamar Skiklubb.

Jubelen står i taket, og endelig kan Kristoffer krysse av for KM-medalje i treningsdagboka. Men gullet til tross, alt er ikke helt som det skal for Kristoffer.

Det er noe som ikke stemmer.

- Jeg sa til mamma og pappa at jeg kjente meg skikkelig dårlig. Jeg gikk fort på ski, men jeg merket at kroppen ikke responderte i det hele tatt, sier Kristoffer til Dagbladet.

TV 2 omtalte historien til Kristoffer først.

Brutal beskjed etter oppturen

Dagen etter stafettgullet drar Kristoffer sammen med moren og faren sin til Elverum sykehus. 15-åringen har ukene i forveien vært gjennom mange tester for å få svar på hva som feiler kroppen hans.

Svaret han får fra legene, er like brutalt som det er overraskende:

Kristoffer får påvist lymfekreft.

Kristoffer mistet håret etter cellegiftbehandlingen.

Av legene får han beskjed om at kreften er på stadium tre. Prognosene ser bra ut, og det er stor sannsynlighet for at han blir frisk.

For den da 15 år gamle skiløperen var ikke beskjeden enkel å forholde seg til.

- Jeg skjønte det ikke. Når du er 15 år så er det en sykdom for eldre folk, tenkte jeg. Det er ingen 15-åringer som får det.

- Fikk dere noen gang noe forvarsel om at det kunne være kreft etter alle testene dere tok?

- Vi fikk beskjed om at det mest sannsynlig var et virus. Ordet kreft ble kanskje nevnt, men i mitt hode var det aldri et tema, sier Kristoffer.

SKAL TIL TOPPEN: Kristoffer Kvarstad er ikke i tvil: Han skal kjempe om å komme seg inn i verdenscupsirkuset. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
SKAL TIL TOPPEN: Kristoffer Kvarstad er ikke i tvil: Han skal kjempe om å komme seg inn i verdenscupsirkuset. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Kristoffer - som i dag er 22 år - gikk fra å være en aktiv, sunn ungdom, til å knapt orke å stå opp av senga. Ni måneder med cellegiftbehandling fikk kroppen hans til å visne.

- Det var tunge greier og en veldig tøff periode. Folk sier at man er så tøff som går gjennom det, men det er ikke noe alternativ. Man har ikke noe valg.

- Jeg skammet meg

22-åringen sier at han gjennom den lange behandlingstida etter hvert lærte seg å leve med smertene. Men til tider var de uutholdelige, forteller han.

- Det var dager der smertene var så sterke at jeg måtte slå i veggen for å få ut aggresjon.

Midt oppi den alvorlige kreftdiagnosen fant han støtte hos nære og fjerne i skimiljøet. Kompisene hans barberte håret sitt, og hele skiklubben sto klare til å hjelpe til med hva enn det måtte være.

Selv om Kristoffer så lysglimt i positive opplevelser med kompisene, er det fortsatt noen mindre hyggelige opplevelser som fortsatt sitter i.

Kristoffer hadde lagt på seg mange kilo med vann og han så svak ut. På hodet var alt håret borte.

- 17. mai det året forsøkte jeg å gå ut blant folk, men jeg snudde og dro hjem. Jeg skammet meg over hvordan jeg så ut og hvem jeg var. Det er noe jeg angrer veldig på den dag i dag.

Kristoffer bruker mye tid i løypene på Lillehammer.

En dag er drømmen å gå sprint på den store internasjonale scenen.

Falt om på badet

I dag bor Kristoffer på Lillehammer med skiløypene som nærmeste nabo. Gjennom utallige treningstimer og knallharde prioriteringer har han kjempet seg tilbake.

I 2020 kom også det til nå største høydepunktet i karrieren. Som én av 15 ble Kristoffer tatt ut på det norske sprintlaget til junior-VM i tyske Oberwiensenthal.

22-åringen tok seg videre fra prologen, men røk i kvartfinalen og ble til slutt nummer 15.

Selv om han røk i kvartfinalen ble junior-VM et bevis på at han hadde noe å gjøre på den internasjonale scenen. Og alt så veldig lyst ut.

Når Kristoffer trodde han endelig bare kunne fokusere på trening, fikk han seg et nytt slag i trynet.

FIASKO: For første gang på lenge var det ingen svenske kvinner i en sprintfinale, Kristine Stavås Skistad får både eksperter og utøvere til å måpe og Pål Golberg var langt fra fornøyd etter finalen. Video: Løkås/Haarstad. Foto: Bjørn Langsem. Klipp: Bilder fra NRK Vis mer

VM på hjemmebane

I vår var han på samling sammen med Team Bygdøy på Sognefjellet. Over en lengre periode hadde han opplevd å få skjelvinger i kroppen, og på Sognefjellet sa kroppen stopp.

- Den ene morgenen står jeg og fyller drikkebeltet og får noen små krampeanfall. Jeg rister på hodet og sier til meg selv at jeg må ta meg sammen. Brått våkner jeg på gulvet med en kompis hengende over meg.

Kristoffer ble rammet av et epilepsianfall.

Etter flere undersøkelser fikk 22-åringen de rette medisinene, og i dag lever han som normalt.

- Hva er den store drømmen?

- Drømmen er ennå ikke blitt et mål. Drømmen er å bli verdensmester, men jeg har en del delmål som må oppnådd før det.

- Det kommer et VM på hjemmebane om et par år …

- Jeg kan late som at jeg ikke er klar over det og at det ikke ligger der fremme. Men det gjør det. Det er jo målet! Det er ikke drømmen. Å vinne er drømmen. Da må jeg først komme dit, avslutter en offensiv 22-åring.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer