GRESSETS KONGE: Roger Federer på Centre Court i Wimbledon under lørdagens førsterundekamp i OL. Samme sted vant han nettopp en historisk seier i Wimbledon-turneringen. Foto: Stefan Wermuth / Reuters / NTB Scanpix
GRESSETS KONGE: Roger Federer på Centre Court i Wimbledon under lørdagens førsterundekamp i OL. Samme sted vant han nettopp en historisk seier i Wimbledon-turneringen. Foto: Stefan Wermuth / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Kunstneren på Centre Court

Derfor er Roger Federer tidenes beste tennisspiller.

TENNIS: Det har lenge pågått en diskusjon blant tennisreportere, publikum og utøvere om hvem som er den beste spilleren gjennom tidene, greatest of all time, bedre kjent under akronymet «GOAT».

Egentlig burde diskusjonen være overflødig, innvendingene meningsløse, og konklusjonen åpenbar: Roger Federer.

I hvert fall burde denne slutningen være helt opplagt for alle som selv har spilt tennis, uansett nivå, og dermed fått et innblikk — et glimt i det minste — i hva tennis egentlig dreier seg om, selve sportens — jeg vil helst si kunstens — vesen.

Diskusjonen handler strengt tatt ikke om spillere. Hadde derimot det vært tilfelle, ville en studie av tallmateriale, statistikker og rekorder vært mer enn tilstrekkelig, for ikke å snakke om hvor entydig konklusjonen ville blitt om en vurdering av repertoaret av slagteknikker, mentale ferdigheter og oppfinnsomt hadde ligget til grunn for diskusjonen.

Så, bare for å understreke det rent selvfølgelige: Roger Federer er ikke bare den mestvinnende spilleren gjennom tidene, en mann som innehar så å si alle tenkelige (og utenkelige) rekorder. Han er også tidenes mest komplette utøver, den som i størst grad har tilført tennisen noe nytt, løftet spillet, motarbeidet ensidigheten, den rene harde fysikk og den monotone utførelsen av sporten/kunsten.

Og dette, finesse versus rå kraft, synes å være diskusjonens kjerne, og kan noe forenklet — og svært feilaktig, vil jeg hevde — sammenfattes med rivaliseringen mellom Roger Federer og Rafael Nadal, slik også liknende historiske «begrepspar» har gitt opphav til den samme diskusjonen tidligere, hvor John McEnroe og Björn Borg antakelig er det mest kjente.

Nadal: den etter sigende utholdende kjempen, hardt arbeidende langs grunnlinjen, en typisk sliter.

Federer: kunstneren, virtuosen, matematikeren som ser uante vinkler hvor andre er blinde, og som også har det beste, letteste og raskeste fotarbeidet, men det synes knapt, så uanstrengt er hans stil.

Diskusjonen avdekker samtidig en langt dypere konflikt, en uoverensstemmelse som dreier seg om mer allmenngyldige innsikter, eller mer presist: hva slags tankesett man møter verden med, hvor motviljen mot grustennis — eller dirtball, som amerikanske sportsjournalister kaller det — kanskje best illustrerer dette.

Det handler selvfølgelig ikke om skitt, om hvordan klær og skotøy blir tilgriset av rød leire, eller at spillerne sklir rundt på banen som om det var kunstløp de drev med. Det handler derimot om selve utøvelsen av sporten/kunsten, om hvordan grus og gress legger ulike premisser, hvor henholdsvis grunnslag og serve-/nettspill blir avgjørende.

BALLKUNSTNER: «Federer er tidenes mest komplette utøver, den som i størst grad har tilført tennisen noe nytt, løftet spillet og motarbeidet ensidigheten», skriver artikkelforfatteren. Foto: Stefan Wermuth / Reuters / NTB Scanpix
BALLKUNSTNER: «Federer er tidenes mest komplette utøver, den som i størst grad har tilført tennisen noe nytt, løftet spillet og motarbeidet ensidigheten», skriver artikkelforfatteren. Foto: Stefan Wermuth / Reuters / NTB Scanpix Vis mer

Jo fortere underlaget går, desto større betydning får serven, med den følge at man dominerer mer i egne servegame, og raskere kan følge opp med vinnerslag, gjerne nettspill, volley, smash, stoppball og så videre.

Til forskjell er serven av mindre betydning i grustennis, med den følge at servegame brytes oftere, og det mentale spillet om å holde serven, ikke bli brutt, sjeldent blir like avgjørende for kampen.

Ganske nådeløst vil jeg derfor påstå at man med en overflatisk forståelse av tennis vil verdsette lange ballvekslinger (grunnslag) fordi det tilsynelatende gir mer spill og mer tennis for «pengene». Like fullt: denne tennisen er bare mer av det samme, repetitiv, uinteressant, og derfor ikke tennis i egentlig forstand, men ensbetydende med løping.

En kjenner av tennis setter derimot pris på variasjonene, på hvordan poenget får lov til å utvikle seg, hvordan en spiller benytter hele repertoaret av ulike slagteknikker, eller i det minste flere av dem i en effektiv serie, uansett hvor kortvarig ballvekslingen måtte vise seg å være.

Og av samme grunn, så å si som en følge av livssyn, er det selvinnlysende hvilken spiller som er den beste.

Likevel merker jeg meg at diskusjonen pågår uavbrutt; selv etter Federers seier under årets Wimbledon og hans tilbakekomst som verdensener på ATP-rankingen, er det de som hevder at Nadal er den ypperste av de to, den som i et tenkt scenario alltid vil seire når begge presterer sitt beste.

Den ellers så innsiktsfulle tennisreporteren Greg Couch skrev nylig på Fox Sports' nettsider, at dersom Nadal i toppform møter Federer i toppform, vil Nadal vinne, mens Federers fordel er hans stabile høye nivå, og at nøkkelen til hans storhet er den uanstrengte spillestilen, hvordan han har holdt seg nærmest skadefri gjennom hele karrieren, eller som Couch uttrykker det: «He doesn't get hurt because he floats above the court».

Selvfølgelig har Couch rett i at Federer svever, og i at han holder et stadig høyt nivå som historisk sett kanskje bare kan sammenliknes med Pete Sampras' vedvarende posisjon som verdensener. Couch har også rett i at Federers nesten skade- og sykdomsfrie karriere (med unntak av en ryggskade og en periode med kyssesyke) har hatt enorm betydning, det er bare å sammenlikne med Nadal, hvordan han nok en gang, nå i forkant av OL, har sett seg nødt til å trekke seg.

Å holde seg skadefri er selvsagt en del av vinneroppskriften innenfor enhver sportsgren. Men at Federer utelukkende har holdt et jevnt nivå, uten markante svingninger i formkurve, får meg til å lese Couchs utsagn som et uttrykk for gnostisk blindhet; for er det én grunnsetning jeg tviholder på innen tennis (og i livet generelt), så er det dette: Når Federer er på sitt beste, er det ingen som er i nærheten.

I møte med Federers overmakt avdekkes motstanderens nesten usynlige feil, svakheter, lyter. Hver eneste lille rift rives åpen og blir et dypt og verkende sår.

Selv spillere som Murray, Djokovic eller Nadal slipper ikke unna denne ubarmhjertige avsløringsstrategien; bare gransk en hvilken som helst kamp Federer har vunnet mot disse spillerne, hvordan han har funnet en vei, en lysning i skogen, hvor andre bare ville sett ugjennomtrengelig kjerr.

I dette finnes det en lise, en ikke ubetydelig trøst som holder troen oppe. Det finnes øyeblikk hvor jeg stirrer ned i avgrunnen, tenker at gresset er gult og at veien til helvete er dekket av brent, rødfarget, oppmalt leire. Særlig de to siste årene, hvor Federer har tapt kamper han med letthet burde vinne.

Samtidig har jeg trodd, eller kanskje heller innbilt meg, håpet, at Federer har hatt en hemmelig plan for år 2012, en slagplan, et ess i ermet, et eller annet på lur som gjør det mulig for ham å gi seg på topp, å vinne både Wimbledon og OL-gull på den samme «hjemmebanen», Centre Court, tennisens nullmeridian, ergo Federers hjemmebane.

Antakelig har jeg valgt å tro dette fordi 2012 er et helt spesielt år for tennis — et så sjeldent år, en så sjelden anledning, et så stort utgangspunkt for begeistring og lykkerus, at Mayakalenderens spådom om verdens endelikt gjerne må gå i oppfyllelse så fremt det skjer etter Wimbledon og OL.

Tennis som OL-gren har gjenvunnet betydelig status gjennom 2000-tallet, etter at det ble gjeninnført som OL-gren i Seoul i 1988. Da hadde OL-gull i tennis langt lavere status enn en grand slam-tittel. Det kan derfor innvendes at denne anledningen kommer så ofte som hvert fjerde år.

Bare ta OL i Beijing i 2008 som eksempel: Federer virket fast bestemt på å krone karrieren sin med et single OL-gull, eller mer presist: legge grunnlaget for en såkalt Career Golden Slam — vinne alle grand slam-titler og et OL-gull i løpet av karrieren, selv om han på det tidspunktet fremdeles manglet seier i French Open.

Men isteden måtte han bare nøye seg med OL-gull i double, sammen med Stanislas Wawrinka, og så seg derfor nødt til å legge en plan for neste OL: «London 2012!», håper jeg at han tenkte idet han røk ut i kvartfinalen.

Og slik tennisfrelste vurderer det, finnes det bare én turnering og ett spill, og det foregår på gress, i London, på Wimbledon.

I år, for første gang noensinne, skjer det to ganger.

Olav Løkken Reisop er forfatter. Roger Federer spiller i dag om kvartfinaleplass i OL-turneringen.