Kutt ut basic – ta en Ahonen

HVOR MANGE ganger har du hørt NRK-ekspert Espen Bredesen, Mika Kojonkoski og de norske hoppgutta bruke ordet basic i løpet av hoppuka? 50 ganger? 100 ganger? 200 ganger? Uansett antall – bruken av det som høres ut som selveste eureka for norsk hoppsport, betyr i hvert fall at målet og utgangspunktet for ethvert skihopp er å gjøre denne marginidrettens grunnleggende ting så naturlig som mulig i løpet av noen brøkdelers sekund på hoppkanten. Du skal altså ikke tenke på annet enn ikke å tenke på skihopping i det hele tatt.

Ethvert godt skihopp skal komme helt av seg sjøl.

MEN HVORFOR SNAKKE så mye om det grunnleggende når verdens beste skihopper ikke snakker om noe i det hele tatt. Eller for å være helt presis: Da Janne Ahonen lørdag kveld hadde overtatt hoppukeledelsen og ble spurt om hvorfor han er så vanvittig god til å hoppe på ski, så svarte han at det vet han rett og slett ikke. Han bare gjør det, denne Janne Ahonen fra Finland, han bare hopper i vei.

Uten å tenke på press.

Og uten å tenke på hvorfor tankene er en skihoppers største fiende.

DA VINDEN SENDTE TO fornøyde nordmenn til dobbelt ledelse før hoppukas finaleomgang i Bischofshofen i går ettermiddag, forsvant samtidig Gregor Schlienrenzauer og Tom Hilde ut av rennet. Og sammenlagtkonkurransen. I den slitsomme bakvinden mistet samtidig Thomas Morgenstern ytterligere terreng til Janne Ahonen på topp. Som ikke mistet noe selv om forholdene var bånn da han hoppet også.

Fordi han er best.

På startnummeret etter Tom Hilde kom finnen og hoppet 10,5 meter lenger enn nordmannen.

TILFELDIG? NIKS. Janne Ahonen er i en klasse for seg.

Og da de største hoppdramatikerne prøvde å skape en smule spenning før finnens åttende og siste turneringshopp siden Oberstdorf 30. desember – det blåste jo om ikke friskt bakfra, så trakk det i hvert fall ganske bra – så klinte selvfølgelig verdens gjennom tidene beste skihopper til med 136 meter.

Som om han skulle hatt stiv kuling imot.

JANNE AHONEN er i all sin skihopping og væremåte selve fasiten på hva som skal til for å mestre denne idretten over tid. Etter sin femte sammenlagtseier i Tyskland og Østerrike – og det bare et par uker etter at han ikke var i nærheten av noe som helst i julestria – har han nok en gang bevist at skihopping nødvendigvis ikke er så skrekkelig vanskelig. Om man kan det vel å merke, og ikke kløner det til med for mye teori og tanker.

Som for eksempel å snakke om basic.

Men bare gjør det.

Hver gang.

I GÅR KVELD – etter et helt OK andrehopp – registrerte jeg at Bjørn Einar Romøren forklarte hoppernes vanskeligheter med at Bischofshofens tilløp er langt, at sporet ble sugende slik at glidfølelsen ble borte i regnet, og at utålmodigheten på vei ned mot hoppet gjorde at løperne ville litt for mye på kanten. Det var som man forstår mye å tenke på. Men jeg tror ikke Janne Ahonen tenkte disse tankene.

Han tenkte sannsynligvis ikke i det hele tatt.

FOR EN DEL ÅR SIDEN fortalte daværende landslagstrener i hopp, Trond Jøran Pedersen, at skihopping sitter i ryggmargen. Du trenger derfor egentlig ikke trene så veldig mye, sa Pedersen – gode skihoppere kan godt finne formen på sofaen. Jeg vet ikke om den teorien holder faglig vann i dag, men at det er noe der er jeg ikke i tvil om. Fordi Espen Bredesen en gang fortalte meg at skihopping også handler veldig mye om balanse.

Både på skia og i hodet.

JANNE AHONEN har den balansen. Alt det andre han gjør, kommer av seg selv. Jeg sier ikke at det er lett, det er bare vanvittig morsomt og imponerende å se på. Og ikke er det basic heller – han sier jo sjøl at han ikke vet hva han tenker eller gjør.

Men Ahonen er det.

Bare Ahonen

Nesten helt utenkelig.