STOPPET SEXSJIKANEN: Som skøytepresident var Vibecke Sørensen tydelig lenge før metoo-tida. Hun sparket Peter Mueller, og la grunnlaget for en sunn sport igjen. Det gir henne tyngde i den etiske debatten som norsk idrett må prøve å løfte fram. FOTO: Krister Sørbø / Dagbladet
STOPPET SEXSJIKANEN: Som skøytepresident var Vibecke Sørensen tydelig lenge før metoo-tida. Hun sparket Peter Mueller, og la grunnlaget for en sunn sport igjen. Det gir henne tyngde i den etiske debatten som norsk idrett må prøve å løfte fram. FOTO: Krister Sørbø / DagbladetVis mer

Dropper etisk idrettsmedisinsk råd

La henne snakke: Hun stoppet sexsjikanen

Vibecke Sørensen er en idrettsleder til å stole på. Da kan hun trygt snakke mer om etikk.

DET er flott at Norges idrettsforbund nå blir utfordret av sitt eget idrettsmedisinske råd. Vedtaket om å legge ned dette svært kompetente utvalget mens det så vidt har kommet i gang, er usedvanlig klønete.

I hvert fall hvis vi skal tro Idrettsstyrets Vibecke Sørensen som på fredag ble sendt til NRK på Dagsnytt18 for å forsvare beslutningen.

Og det skal vi. For doktor Sørensen med bakgrunn som president i Skøyteforbundet, vet mer enn de fleste i norsk idrett hvordan det er å stå rakrygget igjen etter en etisk konflikt som nesten rev i stykker sporten hennes.

Sannsynligvis var de erfaringene årsaken til at et medlem fra det ellers utskjelte styret i Norges idrettsforbund for første gang på flere år blir oppfattet klart mer troverdig etter en åpen debatt.

UTGANGSPUNKTET for denne NRK-debatten, var en viktig nyhetssak i VG om frustrasjonen blant medlemmene i det idrettsmedisinske rådet etter at Idrettsstyret uten foregående diskusjon bestemte seg for å legge ned hele komiteen.

Mens idrettens fremste tillitsvalgte nettopp strever med å forklare ulike etiske valg, framstår denne beslutningen usedvanlig umusikalsk:

  • Nå er det forsiktig sagt ikke akkurat rådgivningen som synger på siste vers.

Det skjønner Vibecke Sørensen. Hun klarte på noen vettuge minutter i debatt med rådsmedlem Sven Mollekleiv å snu denne diskusjonen til det den bør dreie seg om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Altså hvordan idretten vår skal få mer, åpen etisk debatt.

Og slett ikke mindre.

HER kommer idrettsmedisinsk råd selv med den rette løsningen. Som troverdig vokter av en sunn, norsk idrett kan ikke et slikt utvalg få sitt mandat fra den sittende politiske ledelsen. Dette må være frie tenkere rundt mer enn ren medisin. Dessuten må de velges direkte av idrettstinget med en forventning om at rådet skal se hele norsk idrett i kortene uten tanke på egen politiske posisjon.

Bare tenk på noen få av de etiske sakene som har utfordret idretten vår etter at dette rådet ble utnevnt første gang i 2015:

  • Norge har igjen sendt av gårde en OL-tropp med en utøver dømt for bevisst doping. Er det etisk akseptabelt av et land som snakker høyt for alle andre om dopingansvar?
  • Norsk barneidrett blir stadig mer utfordret i svært treningstunge idretter som for eksempel turn. Hvorfor lar vi unger bli psykisk plaget av de voksnes ambisjoner?
  • Norsk skisport har hatt en astmamedisinering som underveis vakte sterke reaksjoner . Hva betyr det da for medisinering av resten av toppidretten vår at denne behandlingen til slutt ble enstemmig faglig anerkjent av en internasjonal granskingskommisjon?
  • Norske skiskyttere trosset nylig rådene fra verdens antidopingbyrå (WADA) om å la være å konkurrere i Russland. Hva kommer det av at idretten sentralt ikke griper inn og sørger for at vi her får en enhetlig nasjonal politikk?

Dess mer tenkning rundt disse utfordringene, dess bedre ville toppledelsen i norsk idrett ha stått igjen som en tydelig forkjemper for gode verdier.

Etter tre år med makten står den samme ledelsen i stedet tilbake med et lett lurvete rykte for å drikke for dyre viner og for å arrangere fester som gikk skeis.

DET ryktet er ikke gjennomgående rettferdig, men det er i stor grad selvpåført. Da hjelper det ikke at nesten alle av medlemmene i styret i Norges idrettsforbund kan se tilbake på lang og trofast tjeneste for en sosial idrett bygget på gode mellommenneskelige verdier. De sterkeste historiefortellerne blir som regel hørt.

Slik så det dårlig ut også for den tilsynelatende ganske så forsiktige Vibecke Sørensen den gang hun for snart ni år siden møtte den ikke utpreget blyge skøytekjendisen Peter Mueller til det amerikaneren trodde skulle være enda en mannjevning om makten i den gamle nasjonalsporten.

Det gikk ikke slik. Lenge før metoo-tida som også gir kvinner i idretten bedre sjanser til å bli hørt, klokket Vibecke Sørensen inn en viktig seier. Som denne ærverdige norske sportens første kvinnelige president, klarte hun å sette en grense for den sexsjikaneringen den daværende norske landslagstreneren tidvis drev i skøytemiljøet.

DET skjedde mot høye odds. Selv har Vibecke bakgrunn fra kunstløp, og var ikke akkurat de gamle skøyteguttas førstevalg i presidentstolen. Motstanderen i striden var tidligere OL-mester og en sjarmerende, språkmektig herremann som var vant til å eie mediene med sin no-nonsense tilnærming til livet.

Slik så landslagstrener Peter Mueller det som en selvfølge at han kunne styre hva som var innafor og hva som var utafor i skøytegjengens lystige lag. Da det plutselig ikke var like opplagt fordi en av jenteløperne var modig nok til å si ifra, ristet grunnmuren til hele det lille norske skøytemiljøet.

VIBECKE SØRENSENS valg om å stoppe Peter Mueller ført til splittelse av norsk skøytesport, og endte rent politisk med at hun trakk seg som skøytepresident. En stund gikk den klart beste utøveren på privatlag med Mueller som trener uten særlig sportslig suksess, mens resten av eliten slet med å få særlig oppmerksomhet hos hjemmepublikummet.

Men den rette etiske standarden var satt:

  • Neste gang norsk skøytesport ble en nasjonal nyhet igjen med årets eventyr i vinter-OL, var det private tullet stoppet, de beste løperne samlet og trenere med riktige verdier på plass.

For en ting er hvilke råd du får.

Noe ganske annet hva du faktisk gjør.