La Marius få pengene!

BAKGRUNNEN FOR KONFLIKTEN som nå tegner seg mellom Marius Bakken og Norges Fri-idrettsforbund (NFIF) er at vår mest lovende langdistanseløper vil stå utenfor landslaget. Det gikk både vinter og vår før NFIF kom til enighet med Geir Moen, John Ertzgaard, Jim Svenøy m.fl.. Bakken nektet å undertegne fordi han mener markedsavtalen ikke var gunstig for hans sportslige satsing. Konflikten var opprivende og vond for begge parter. Framfor alt har den tatt altfor mye tid og hjernekapasitet i en periode hvor det burde vært hundre prosents fokus på det sportslige.

NORSK FRIIDRETT var på billigsalg i fjor høst etter at de største gullprofilene ga seg. DnB fikk rettighetene til en fireårsavtale for en langt lavere sum enn Telenor betalte med Vebjørn Rodal, Trine Hattestad, Hanne Haugland og Steinar Hoen på lønningslista. Marius Bakken er en av Norges absolutt mest hardtsatsende toppidrettsutøvere. Store deler av året trener han i høyden i Kenya. Det betyr at han må organisere og finansiere sin egen karriere.

NÅ VIL OLYMPIATOPPEN gjerne hjelpe Bakken økonomisk, akkurat som de gjør med alle de andre OL-kandidatene. Hele fundamentet for det idrettsunder som Norge har opplevd på 90-tallet, hviler på de ressurser som stilles til rådighet når det gjelder økonomi og kompetanse via Toppidrettssentret. Men hvem som skal nyte godt av tilbudet, er opp til særforbundene som innstiller kandidatene. NFIF mener Bakken ikke har krav på noen støtte fordi han nekter å delta på landslaget. Nå skal den ensomme få svi for sitt svik mot fellesskapet! En slik form for pengeutpressing er sjelden kost i norsk idrett.

BARE FRIIDRETTEN VIL TAPE på et slikt trusselbilde. Så lenge Marius Bakken vil løpe med DnBs logo i Grand Prix-stevner og VM, løper han også for Norge - uten å motta et øre fra forbundet. Nettopp fordi et av sesongens store mål kommer allerede i Roma 29. juni, vil han helst slippe å løpe europacup for Norge fem dager før. Det går fint for en sprinter, men kan være risikabelt for en langdistanseløper. En så målbevisst utøver som Bakken burde blitt oppmuntret og forstått av sitt eget forbund, som ser ut til å være mer opptatt av å ri prinsipper enn å legge forholdene til rette for utøvere som vil hevde seg internasjonalt.

KONSEKVENSEN på sikt kan bli skummel: Vi risikerer at stadig flere utøvere med internasjonale ambisjoner velger å stå utenfor landslagene fordi de både sportslig og økonomisk har alt å vinne på det. Dette er en reell problemstilling i flere særforbund og en tendens i internasjonal toppidrett. I et slikt perspektiv kan NFIF-ledelsens steile holdning bli fatal. Ikke bare for Marius Bakken, men for utviklingen av norsk toppidrett. Litt mer fleksibilitet og pragmatisme anbefales - slik at den viktige landslagsstrukturen kan opprettholdes uten at den blir en tvangstrøye for de få som vil stå utenfor.