Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Lag til å tro på

Spillerne og vi er blitt for godt vant når det gjelder kvinnehåndball.

MENS FOTBALLBOOMEN

gir utsolgte baner på flere av kampene i innspurten, må håndballfolket nøye seg med å presentere landslagene sine på en sjelden stille dag på Ullevaal Stadion. Desto bedre å få høre gode planer i stedet for slitsom sutring. Norsk håndball er fortsatt til å tro på.

Det er ikke så mange år siden håndballjentene var landets desidert mest populære lag. Den posisjonen gjenerobrer de neppe i løpet av vinteren.

Tetplassen avhenger ikke av hvorvidt Cecilie Leganger lar seg overtale til å stå i mål i EM. Derimot forteller dette fokuset på Leganger alt om slitasjen på de tidligere publikumsfavorittene.

Hvilken spiller er det egentlig som må bli overtalt på å bli med på noe virkelig stort innen sin idrettsgren?

BÅDE SPILLERNE

og vi er blitt for godt vant når det gjelder kvinnehåndball. Det har vært for mange mesterskap og for mye suksess.

Landslagstrener Marit Breiviks resultater forteller alt om overfloden. Etter at jentene midt på 90-tallet endelig overtok kontrollen av sitt eget landslag, har Breivik nådd minst semifinale i 10 av 12 mesterskap.

-  Det var en katastrofe å bli nummer 6 i VM i fjor, sa Marit Breivik på pressekonferansen i går, men skal man først misbruke ordet «katastrofe» er det heller om et mesterskapsantall som er så høyt at hverken spillere eller publikum får anledning til å fordøye moroa.

DA HAR

herrelandslaget til Gunnar Pettersen det mye lettere. Det er ikke så mange av det store idrettspublikummet som husker når de sist lot seg rive med av herrehåndball. Glimtene fra kvalikseieren mot Ungarn i sommer var en spennende smakebit, men først VM-kampene over nyttår avgjør om vinterens treningskamper i fotball får en reell konkurrent.

Innen den tid skjer det knapt noe i norsk herrehåndball som oppnår mer enn lokal interesse.

SLIK ER

det nødt til å være i en idrett som i tillegg til dårlig besøkte klubbkamper, sannsynligvis drar til VM i Tunis uten en eneste hjemlig spiller.

I Pettersens foreløpige tropp er Sandefjords Bjarte Myrhol den eneste aktuelle, og bare fortsatt dårlig helse hos et par skadde spillere kan holde ham der. VM blir en ren proffoppvisning basert på den gode utviklingen som flere av spillerne har hatt i tysk og spansk toppdivisjon.

DA MINSKER

også sjansene for å få noe varig etterbruk av en eventuell norsk VM-suksess. Uten landslagsaktuelle spillere i den hjemlige serien vil herrehåndball forbli en B-aktivitet for folk flest. Det er en utsikt som ikke forsvinner bare håndballederne trekker ned gardinen. Reell framgang betinger sterkere norske klubber.

Samtidig er framgangen nærmere hvis landslagsgutta blir TV-favoritter i løpet av vinteren. I de fleste store idrettsgrenene er TV-rating og sportslig utvikling nær knyttet til hverandre.

SJANSENE FOR

suksess har uansett begge landslagene jobbet godt for selv. Det er imponerende å høre hvordan rutinerte Marit Breivik er villig til å gå stadig nye runder med nye jenter for å forankre sin klokkertro på at god ledelse først og fremst er bred involvering. Forhåpentligvis har hun inspirert flere enn hundrevis av toppspillere med denne bevisstheten de siste åra.

Herrelandslagets sosiale utgangspunkt virker like solid. Etter fiaskoen i en kvalikkamp mot Portugal for et par år siden, flyttet Gunnar Pettersen ansvaret for lagets verdiforankring over til spillerne selv.

På den måten ble verdier mer enn svulstige trenerord, og spillerne nådde VM med et spill de selv følte seg forpliktet på:

-  En flott måte å komme til et mesterskap på, sa kaptein Glenn Solberg i går.

Stort flottere kan det heller ikke sies.

BREIVIK FÅR DET TIL: Håndballandslaget er fortsatt til å tro på, mener Esten O. Sæther.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media