REDDET 17. MAI-FEIRINGEN: Petter Vaagan Moen reddet noe av 17. mai-stemningen i Bergen med sin frisparkscoring fem minutter på overtid. Men det er ikke et øyeblikk Brann kan leve spesielt lenge på.Foto: Marit Hommedal / SCANPIX
REDDET 17. MAI-FEIRINGEN: Petter Vaagan Moen reddet noe av 17. mai-stemningen i Bergen med sin frisparkscoring fem minutter på overtid. Men det er ikke et øyeblikk Brann kan leve spesielt lenge på.Foto: Marit Hommedal / SCANPIXVis mer

Lager trøbbel for seg selv

Det er lett å stoppe opp ved Branns flotte utligning, men ikke så smart.

||| PETTER VAAGAN MOENS frispark til 1 - 1 var en flott opplevelse. Det er nettopp den følelsen i venstrefoten som gjør at Petter i sin tid var en av de dyreste overgangene norsk klubbfotball og at de rause arbeidsgivere hans i Brann endelig fikk en nytt seriegull.

Denne gangen reddet han treneren sin for noen uker pluss stemningen i landets stiligste 17.mai-feiring. Begge deler er hyggelig nok, men ellers er det liten grunn til å forbli i følelsen for de som vil ha Brann tilbake som topplag.

Fakta sier 10 poeng på 12 kamper og en plass rett over de lagene som kommer til å kjempe for å unngå nedrykk.

DET kommer ikke Brann til å gjøre. For klubben er det mer enn kjemping det kommer an på. Det gjelder å bruke hodet både på og utenfor banen.

Da er det like greit å se bort fra avslutningsminuttene da hjemmelaget trykket LSK inn i feltet og til slutt fikk sin fortjente redusering. I den fasen var det hverken spillernes innsats eller trenerens kløkt det skortet på.

Skiftet i kampen kom nettopp fordi trener Steinar Nilsen midtveis i andreomgangen dro Erik Huseklepp ut på venstrekanten og fikk vinklene på innleggene som enda mer utfordret gjestenes råsterke målmann og midtstoppere.

Men utfordringen for en klubb med landets mest entusiastiske publikum og ellers bedre muligheter for toppfotball enn de fleste konkurrentene, kan ikke stoppe der.

DA kan det være like greit å fokusere på motstander LSK enn det avsluttende hjemmetrykket. For om kanskje ikke gjestene rent sjansemessig skulle hatt med seg alle poengene østover, hadde de et spill med langt større ambisjoner i seg enn bergensernes.

I en vårsesong der Brann-miljøet har snakket mer om et karrig gressteppe på Stadion enn begrensningene i sitt eget angrepsspill, er det snart på tide med litt mer konstruktiv spillkritikk:

•• Hva er det som gjør at LSK både våget og evnet å holde ballen adskillig mer i midtbaneleddet gjennom størsteparten av denne kampen?

Hvordan er det i det hele tatt mulig å ha et angrepsspill på sin egen hjemmebane som kamp etter kamp sirkler ensidig rundt det å utnytte farten til Erik Huseklepp? Joda; et par ganger ble han strålende både spilt og kastet fri bak de litt treige LSK-stopperne. Muligens burde han avgjort kampen på disse sjansene, men enda mer burde et lag av Branns kaliber ha bygget opp et offensivt spill med større vyer.

KANSKJE skyldes det ensidige offensive spillet de forsterkningene klubben ikke har hatt råd til å gi Steinar Nilsen etter den økonomiske smellen i fjor, eller kanskje skyldes det Brann-miljøets egne manglende evner til å skape et stabilt angrepsspill med mer ballhold? De som er nærmere treningshverdagen på Stadion svarer best på det.

Uansett er Brann en klubb med såpass ressurser og så mye tradisjon at slike spørsmål må stilles. Erik Huseklepp kan i utgangspunktet et par ting bedre på banen enn å fylle rollen som gjennomløpende spydspiss. Bare det må gi de ansvarlige lyst til å se kritisk på bruken av lagets desidert beste spiller. Måten han til slutt fikk opp kvaliteten på angrepsspillet, er et ok eksempel på andre muligheter.

OG for igjen å skryte litt av LSK.

Det er nettopp slike bredere vurderinger som har gjort at Henning Berg har endret sitt angrepsspill og gjort klubben til en medaljekandidat. Dette har skjedd uten å gå på akkord med LSK sin identitet. I Bergen begynte spillerne å blø etter noen minutter og fortsatte med fotball som kampsport helt til seieren glapp med Petter Vaagan Moens drømmetreff sekundene før full tid. Likevel er LSK med pasningsferdighetene sine i midtbaneleddet blitt ganske mye bedre på bare en eneste sesong.

Denne forbedringen har skjedd i et sportslig miljø med mindre ressurser enn i Bergen og etter en enda tøffere økonomisk slankekur. Det er nok et hint om at det ikke først og fremst er pengene som mangler i Brann.

Da er det viktigere ting å konsentrere seg om i klubben enn selv dette frisparket.