JAKTER OPPTUR: Landslagssjef Lars Lagerbäck og Mohammed Elyounoussi på søndagens trening.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
JAKTER OPPTUR: Landslagssjef Lars Lagerbäck og Mohammed Elyounoussi på søndagens trening. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Et nytt tilbakestritt for fotballandslaget

Lagerbäck kan kanskje fikse Norge på sikt - ikke julenissen

Norge er så akterutseilt at vi har lagt oss til en trøstende tendens med å gjenoppta troen på julenissen hver gang vi vinner en fotballkamp. Det må vi slutte med.

ISLAND GÅR RETT til VM i Russland, Sverige slår Italia 1–0 i den første play off-kampen, Danmark har fortsatt gode VM-muligheter selv om det bare ble 0–0 mot Irland i en tilsvarende hjemmekamp og Norge taper 2–0 borte mot Makedonia i en drepende kjedelig forestillingom ingenting.

Det er faktum, folkens.

I den ene setningen, som langt på vei oppsummerer enda en syklus i internasjonal fotball, finner du realitetene og det relevante sammenlikningsgrunnlaget for norsk landslagsfotball.

SOM DU SIKKERT skjønner er den lang, veeeeldig lang. Ikke fordi vi tapte 2–0 på en ubetydelig lørdagskveld i Skopje, det kan isolert sett (bort) forklares med mye, men fordi ett skritt fram og to tilbake slik vi opplevde fallet fra 2–0 over Aserbajdsjan til 0–6 for Tyskland – eller to skritt fram og ett tilbake slik vi nå kan analysere det som har skjedd i kjølvannet av rundjulinga i Stuttgart (8-0 over San Marino, 1–0 over Irland før 0–2 for Makedonia) – er blitt et slags mønster. Som mest av alt bekrefter at Norge, selv etter ett år og åtte kamper med Lars Lagerbäck (3-2-3), fortsatt er et skjørt fotballag med en liten stamme og store mangler.

Dessverre.

BALLTAPENE VI TRODDE vi hadde klart å begrense gjenoppsto i Skopje. Mot en skarpere motstander ville det blitt stygt. Den defensive årvåkenheten, og da tenker jeg på da laget var i balanse, slo store sprekker. Det ville også en bedre motstander utnyttet. Og slik blir Norge egentlig svake i alle spillets faser.

Et par positive enkeltspillere, som leverte på tross av og ikke på grunn av, redder ikke kollektivet.

JO FØR VI tar det inn over oss, jo bedre. Norge herrer A er per dato et landslag som kler det nivået (3) vi er havnet på i Nations League som starter høsten 2018. Vi kan godt fortsette å trøste oss selv og si det skyldes rankingen, hvilket betyr resultatene pre Lagerbäck, men det gjør ikke det. Det skyldes først og fremst at 2017 ikke har gjort oss veldig mye bedre, verken med eller uten ball. For seieren over Aserbajdsjan hjemme på Ullevaal, for å ta den som et eksempel, en kamp som umiddelbart fikk flere eksperter og kommentatorer til å se en ny Drillo-tid i glasskula, var ikke så god som mange ville ha den til, den var faktisk bare middels pluss.

Ja, vi vant, hvilket er det fotball på dette nivået handler om.

Men det skulle da også bare mangle ut fra målsettinger og ambisjoner.

OG DET ER poenget mitt før den neste syklusen starter med EM 2020 som mål. Vi må slutte å bruke seirer over motstandere vi egentlig skal slå alle dager som friskmeldinger for et lag med en diagnose alvorligere enn som så. Det er ikke fenomenalt å slå Aserbajdsjan. Selv 1–0 over Nord-Irland kan ikke brukes som Norges eureka. For det er ingen kvikk fiks for dette laget, det vi hevdet med tyngde etter Lagerbäcks første kamp i Belfast (0-2), gjelder fortsatt.

Gjenreisningen av Norge vil ta tid.

DE SOM SER det ser også at det ikke er noe poeng å mase Martin Ødegaard fram i køen. Han er en av mange med framtida foran seg. Gitt tid. Den første landskampen hans på 20 måneder bekreftet egentlig bare det førsteomgangen mot Finland tilbake i mars 2016 bekreftet, at utviklingen må få gå sin gang. Det er fortsatt veldig mye å lære og erfare. Ikke bare for Martin Ødegaard, men for hele laget. Så Norges retur til et nivå som igjen kan ta oss til sluttspill handler derfor om det kjedeligste av alt i fotball – tålmodighet, magemål og hardt arbeid.

Med andre ord alt det du ikke får på YouTube.