Lance Armstrongs dop- forklaring - ord for ord

- Som å ha luft i dekkene og vann i flaskene.

(Dagbladet): Den første halvannen timen av Oprah Winfreys intervju med Lance Armstrong ble sendt på Discovery Channel natt til fredag, og allerede i løpet av det første halvminuttet hadde Armstrong innrømmet omfattende dopingjuks.

Alle hans syv Tour de France-titler ble vunnet ved hjelp av ulovlige, prestasjonsfremmende midler.

Under følger Dagbladets referat av samtalen. Det er ikke fullstendig utfyllende, men dekker hovedpunktene i Lance Armstrongs begrensede bekjennelse:

O: Du lovte å svare på alt, ærlig og åpent. Du lovte å ikke legge noen begrensninger på dette intervjuet.  

L: Jeg tror det er best for alle.

O: Dette er spørsmålet alle i verden vil at du skal svare på. Tok du noen ganger forbudte stoffer?  

L: Ja.  

O: Var en av dem EPO?  

L: Ja.

O: Brukte du blodoverføringer, veksthormoner, bloddop?  

L: Ja. Ja. Ja.

O: Etter din mening, var det mulig å vinne syv Tour de France uten å ta forbudte stoffer?  

L: Etter min mening, nei.

O: Du har nektet for alt i 13 år, hvorfor innrømme nå?  

L: Det er spørsmålet. Jeg vet ikke om jeg har et godt svar. Det er for seint. Det vil de fleste mene. Det er min feil.

L: Jeg ser på denne situasjonen som én stor løgn. Som jeg gjentok mange ganger.

L: Det siste året, det siste halvåret, de siste månedene. Jeg har visst sannheten. Det er ikke den som har vært der ute, det er ikke den jeg har fortalt. Myten, den perfekte historien. Den var ikke sann, på mange nivåer.

L: Jeg er en feilbarlig person, på mange områder. Selvsagt bidro jeg til å tegne det perfekte bildet, og det gjorde mange andre også. Men bak det bildet er det momentum, uansett om det er fans, media eller andre. Jeg forsvant i det.

L: Jeg skapte ikke denne kulturen, men jeg motarbeidet den ikke. Nå betaler sporten prisen.

L: Det var ikke det mest sofistikerte dopingprogrammet verden noensinne har sett. Det var definitivt profesjonelt, smart, men det var veldig konservativt, og risikoaversert. Jeg hadde ikke tilgang til ting andre ikke hadde.

L: Jeg ønsker ikke å anklage andre, eller snakke om andre, jeg gjorde mine feil. Det vil jeg fortelle nå, og ta ansvar for. Jeg kjente ikke alle, så jeg kan ikke si om alle gjorde det. Men mange vil si det.

L: Ideen om at noen ble tvunget eller presset, det er ikke sant. Jeg er ute av bransjen der man kaller folk løgnere, men det er ikke sant.

Lance Armstrong innrømmer altså å ha dopet seg i forbindelse med ALLE sine syv Tour de France-seire.

O: Hvordan klarte dere å gjennomføre det? Hvordan ble det gjort?  

Hun snakker nå om Tyler Hamiltons historier om doping mellom etapper i Touren på 2000-tallet.  

L: Jeg har ikke lest boken hans, og jeg husker nødvendigvis ikke det. Men jeg vil ikke kalle det løgn.

L: Vi trenger lang tid for å forklare hvordan det fungerte. Jeg så det som veldig enkelt. Vi hadde ting, oksygenstyrkende midler, som var veldig prestasjonsfremmende. Det var alt vi trengte. Min cocktail var bare EPO, ikke mye - blodoverføringer og testosteron.

L: Jeg rettferdiggjorde noe av det på grunn av testikkelkreften. «Verdiene mine må være lave», tenkte jeg.

O: Var du redd for å bli tatt?  

L: Nei. Doptestene har endret seg. Før kom de hjem til deg etter løp. Nå tester de utenfor konkurranse. I det meste av min karriere var det ikke sånn. Dermed blir du ikke tatt. Du er jo ren når du konkurrerer, du er ren.

L: Den siste gangen jeg krysset den linjen, var i 2005. Jeg var ikke dopet i 2009. Det er den ene tingen som plager meg med USADA-rapporten. Det gjelder også 2010. Jeg var absolutt ikke dopet etter comebacket.

Lance Armstrong hevder altså at han ble nummer tre i TdF, ren.

L: Spør du meg om jeg kunne få folk sparket om de ikke ville dope seg? Absolutt ikke. Jeg kunne kanskje gjort det, men jeg gjorde det aldri. Absolutt ikke. Det var folk på laget som valgte å ikke dope seg.

L: Det er en forskjell på underforståtte forventninger, og eksplisitte krav. Det ene er et verbalt press, et direkte press. Det eksisterte ikke. Men jeg aksepterer at jeg var den folk så opp til. Men når folk går til andre lag og fortsetter med den samme oppførselen, doping, da er det ikke min feil.

O: Var du en bølle?  

L: Ja. Jeg var en bølle. Jeg forsøkte å kontrollere historien, og om jeg ikke likte det folk sa, om folk i mitt hode var illojale, så kalte jeg dem løgnere. I hele mitt liv har jeg vært sånn.

L: Jeg vokste opp som en kriger. Mamma var ung da hun fikk meg. Vi følte at vi hadde ryggen mot veggen hele tida. Jeg var en kriger, mamma var det. Før kreftdiagnosen var jeg et konkurransemenneske, men det endret seg etter diagnosen. Da ville jeg gjøre alt for å overleve. Den innstillingen, den hensynsløse innstillingen, tok jeg med inn i sporten.

O: Men du dopet det før det?  

L: Korrekt. Men jeg var ikke en bølle før det.

L: Dette er den andre gangen i livet mitt jeg ikke kan kontrollere resultatet. Første gang var kreften, andre gang er nå.

L: De syv Tour-seirene: Jeg visste jeg ville vinne. Jeg visste det.

O: Måtte du ta forbudte stoffer for å fortsette å vinne Touren?  

L: Ja. Men det er som å si at du måtte ha luft i dekkene og vann i flaskene. I min mening var det en del av jobben. Sånn så jeg det. Andre må si hva de mener om det. Jeg vil ikke anklage noen, eller unnskylde meg selv, men det var min innstilling og min avgjørelse.

O: Sier du at du ikke krevde at andre ryttere måtte dope seg for å komme på laget? Du knyttet ikke dem til Ferrari (kjent dopinglege)?  

L: Ferrari ... Det er vanskelig å fortelle denne historien uten å nevne noen navn. Det er mange folk knyttet til denne historien som ikke er monstre. Jeg ser fortsatt på Michele Ferrari som en god mann.

O: Var Ferrari lederen og mesterhjernen bak lagets dopingprogram?  

L: Nei. Jeg er ikke komfortabel med å snakke om andre mennesker. Alt er der ute.

O: Hva var feilen, eller feilene, som gjorde deg villig til å risikere alt?

L: Denne hensynsløse viljen til å vinne. Den hjalp meg på sykkelen og i kampen mot sykdommen, men stegene den fikk meg til å ta, det er en feil. Arrogansen, jeg kan ikke fornekte det. Jeg ser klippene fra før, det er en arrogant person. Det er ikke bra.

Oprah viser nå klippet fra Champs Elysees, der Lance rakker ned på de som tviler på en ren sykkelsport, og som ikke drømmer som ham.

L: Jeg har gjort en del feil i mitt liv, og det er en stor en. Det var en feil.   

O: Prøvde du å gni det inn for de folkene som hadde anklaget deg? 

L: Jeg vet ikke. Det var det første året vinneren fikk mikrofonen. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, det var bare det som kom ut. Det høres latterlig ut nå.   

O: Føler du deg flau, eller skamfull? Hva føler du?  

L:  Jeg er flau. Det var min siste Tour-seier. Jeg la opp etter det. Og det var det jeg avsluttet med? "Du kan avslutte med noe bedre enn det, Lance. Det var lamt".

O: Var det en stor greie for deg, føltes det feil?  

L: Nei. Ikke på den tiden. Det er skremmende.  

O: Følte du det ille?  

L: Nei. Det er enda mer skremmende.  

O: Følte du noen gang at du jukset?  

L: Nei. Og det er det mest skremmende.

L: På den tiden, nei. Jeg er en jukser. Jeg har sett etter definisjonen på "å jukse", og det er å skaffe seg en urettferdig fordel mot konkurrentene. Jeg så det ikke sånn. Jeg utjevnet forskjellene.

O: Det vil være vanskelig for folk å tro at du ikke skjønner at dette er stort?  

L: Jeg visste ikke det. Jeg gjorde ikke det. Det viktige er at jeg begynner å skjønne det. Jeg skjønner det, ikke fordi jeg ser klippene og det vi snakker om, men jeg ser sinnet. Og sviket. Alt er der. Dette er folk som støtte meg og trodde på meg, og trodde meg. De har all rett til å føle seg sveket. Det er min feil. Resten av livet mitt må jeg jobbe med å fortjene tilliten til folk. Resten av livet.

L: Den tiden var ikke mitt livs lykkeligste, jeg er lykkeligere i dag enn da. Av mange årsaker.

O: Også etter alt dette som skjer nå?

L: Jeg sier at jeg er lykkeligere i dag. Ikke i går.

L: Jeg testet aldri positivt. Det var noen tester som ble retestet, og de var positive. Men jeg klarte hundrevis av tester, jeg var ren da de ble tatt.

L: Det var ingen positiv test. Noe laboratorium ble ikke betalt. Jeg er ikke fan av UCI, men det skjedde ikke.  Lance snakker om Tyler Hamiltons påstander om at en positiv prøve ble dekket over.  

O: Hvorfor donerte du penger til UCI?  

L: Fordi de ba meg om det. Det er umulig å svare på dette på en måte som gjør at noen tror på det. Jeg er ingen fan av UCI, men dette var ikke noe forsøk på å dekke over noe. De ringte meg å ba om penger, de trengte penger. Jeg var pensjonert, og hadde pengene. Greit, sa jeg.

Nå snakker de om Emma O'Reilly, massøren som snakket om Armstrongs kortisonprøver for mange år siden.

O: Hva vil du si om Emma O'Reilly?  

L: Hun er en av menneskene jeg må si unnskyld til. Hun er en av dem som ble kjørt over.   

O: Hun er en av dem du saksøkte?  

L: For å være ærlig, vi saksøkte så mange. Jeg er sikker på at vi saksøkte henne også. Jeg har forsøkt å nå fram til henne, men ...

O: Du saksøkte folk du visste fortalte sannheten?  

L: Det er en stor svakhet. Jeg var en fyr som forventet å få alt jeg ville ha, og kontrollere alt, det er utilgivelig. Det er folk som hører på dette som aldri vil tilgi meg, og det forstår jeg. Jeg har startet en prosess, og ett av stegene er å snakke med disse folkene. Å si unnskyld.

O: Har du ringt Betsy Andreu?  

Andreu er kvinnen som har fortalt at hun overhørte Armstrong innrømme dopingbruk, for mange år siden. Betsys mann Frankie var lagkamerat med Armstrong. Hun har vært gjenstand for kraftige angrep fra Lance og folkene rundt ham.

L: Ja, jeg har ringt. Hun svarte. Jeg skal ikke bestride det hun sa. Jeg legger den død. Det vi snakket om, i 40 minutter, er privat. Jeg snakket med Frankie også ...  

O: Er alt bra mellom dere?  

L: Nei! De har blitt såret stygt. En 40 minutters samtale er ikke nok. Jeg kalte henne gal. Jeg skal ta meg friheten til fortelle det: Jeg sa til henne «Jeg kalte deg gal, jeg kalte deg en tispe, men jeg kalte deg ikke feit». Det ble sagt at jeg kalte henne det.

O: Emma O'Reilly, du antydet ... du brukte «hore»-ordet. Hva føler du om det?  

L: Jeg føler meg ikke bra. Jeg var bare i angrepsmodus. Det var bare det. Mitt område var truet, laget mitt, ryktet mitt, jeg angrep.

Nå innledes neste del med Floyd Landis. Mannen som er sentral i varslersøksmålet mot Lance Armstrong, som kan koste sistnevnte millioner av dollar. Landis har sagt gjentatte ganger at han så Lance Armstrong dope seg. Han har kalt Lance Armstrong en løgner.

O: Mange mener endringen kom med Floyd, og at han snakket. Er du enig?  

L: Ja, det kan jeg være. Jeg tror nok comebacket mitt, han likte ikke det. Den perioden startet dette.

L: Jeg var på et hotellrom da jeg fikk høre at det var på vei. Landis sendte meg meldinger og truet med å legge ut ting på YouTube, at han hadde tatt opp alt. Han gjorde ikke det, men han gikk til Wall Street Journal.

L: Jeg slo tilbake da. Jeg støttet ham da han testet positivt. Vi ga ham ikke noen plass på laget, som han ønsket, men det var ikke bare min avgjørelse. Jeg prøvde å beholde ham på min side. Han visste. Men å si at jeg frøs ham ut: Nei. Det gjorde jeg ikke.

L: Jeg tror han følte sporten gjorde det, at sporten ikke ville ta ham tilbake. Vi ville ikke ha sittet her i dag om jeg ikke hadde gjort comeback.  

Comebacket blir tema nå, tredjeplassen han nevnte i sted. 2009 og 2010.

O: Du hadde kommet unna med det, uten comebacket?  

L: Det er vanskelig å si. Men jeg kom ikke unna med det.

L: Jeg bare antok at historiene ville fortsette i lang tid framover. Vi sitter ikke her på grunn av media, vi sitter her på grunn av en to år lang offentlig granskning. Ryttere som ble kalt inn for å vitne av folk med politiskilt.

26 vitner snakket i USADAs etterforskning av Lance. Mange lagkamerater. George Hincapie var en av dem, den eneste lagkameraten som var med Lance i alle syv TdF-seire. Armstrong ble tiltalt av USADA. Forsøkene på å stoppe saken, mislyktes. I høst kom dommen fra USADA, som vi vet, Armstrong valgte å ikke kjempe. Han mistet alle titlene.

L: Min reaksjon var den samme som alltid: Dere er på mitt område, jeg skal kjempe. Jeg ville gjort alt for å gå tilbake til den dagen. Jeg ville ikke ha kjempet, jeg ville ikke ha saksøkt dem. Jeg ville lyttet.

L: Jeg ville sagt: Karer, greit, jeg blir behandlet annerledes enn alle andre, på den måten at jeg ikke ble oppsøkt på samme måte som de andre. De ble innkalt for å snakke om kulturen, hva som foregikk. Så kom de til meg og sa: Hva skal du gjøre?

L: Gi meg tre dager, ville jeg sagt. La meg ringe noen folk. La meg ringe familien, mamma, sponsorene mine, Livestrong, og fortelle dem hva jeg skal gjøre. Det skulle jeg ønske jeg hadde gjort.

L: Jeg elsker sykling. Jeg vet at det høres ut ... Jeg vet at folk vil seg på meg som en som har vist mangel på respekt for sporten, for den gule trøya, for reglene. Men om vi kan, og jeg vet at jeg ikke har noen moralsk tyngde her, hvis det blir en Truth and Reconcilliation-komite: Blir jeg invitert, så er jeg førstemann inn døra.

O: Da du hørte at Hincapie hadde vitnet, tenkte du at spillet var over?  

L: Jeg visste at skjebnen min var forseglet. Dette var folk som støttet meg. Hvis George ikke hadde sagt noe, kunne jeg sagt at George ikke sa noe. Jeg klandrer ikke ham, han var under press. George er den mest troverdige stemmen i alt dette. Han var med på alle Tourene, jeg har kjent ham siden han var 16. Vi snakker fortsatt sammen hver uke. Men han kjenner denne historien bedre enn noene.

Andre del av intervjuet sendes natt til lørdag.