Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Landslagssjefen tror han er tilbake i april etter marerittkrasj

Tåken har endelig lettet etter bilulykken i VM.

STIG KRISTIANSEN: Sier smertetåken har lettet og har satt seg mål om å være tilbake som landslagssjef i april. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
STIG KRISTIANSEN: Sier smertetåken har lettet og har satt seg mål om å være tilbake som landslagssjef i april. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Vis mer

- Målet er å reise med U23-landslaget i april, sier landslagssjef Stig Kristiansen til procycling.no.  

Underveis i VM-løpet til herrene kjørte landslagssjefen ut av veien og krasjet i et tre etter en unnamanøver fra to tilskuere som kom inn i løypa. Resultatet ble alvorlige skader for ham og de to passasjerene i bilen. Etter bilulykken i slutten av september, sier Kristiansen nå at han har som mål å være tilbake i følgebilen når U23-landslaget kjører de første landslagsrittene for sesongen i april.  

- April er et tøft mål, men det er viktig å ha noe å strekke seg etter. Det har jeg sagt til alle jeg har trent og hjulpet som trener og landslagssjef. Nå må jeg bare tro på det selv også.  

Les mer: Voldsom krasj for norsk servicebil

- Jeg hundre prosent sykemeldt ut denne måneden. Etter det skal jeg prøve å trappe opp arbeidsinnsatsen etter evne. Fortsetter jeg rekonvalesensen som nå, blir det nok ikke ansatt noen ny landslagssjef. Skulle det derimot skjære seg i februar, må de jo se seg rundt etter en erstatter.  

Les mer: Et mesterstykke å unngå verre skader

Han ser ikke på tilbakefall som sannsynlig, og sier legene er overrasket hvor fort rehabiliteringen har gått til nå. Mye av æren tillegger han kona, som også er fysioterapeut.  

- Legene har registrert at jeg har stor treningsiver, ja. Men først og fremst vil jeg takke kona for hvor jeg er nå. Mye av treningen har vært passiv fra min siden, hun har utført bevegelsene og behandlingen. Men det hjelper nok at jeg har vært idrettsutøver og vet at trening faktisk påvirker kroppen, sier Kristiansen, som var toppsyklist frem til årtusenskiftet.  

Tåken har lettet

Bare dager i forveien gjorde det norske U23-landslaget storeslem under Kristiansens ledelse: Gull, bronse og femteplass. Da herrene krysset målstreken var han på et spansk sykehuset med store skader. Skadene har gitt varige mén. Hvor store vet man ikke før om to års tid.  

Les mer: Ruller vi ned der, så dør vi

- Knusningsskaden i hoften har grodd, grodd så godt som den kan. Så får vi se hvordan leddene fungerer i årene fremover. Nerveskadene jeg fikk i samme slengen er verre. Det er en lang prosess. Noe er tilbake, nok til at jeg kan lære å gå skikkelig, men legene snakker om en rekonvalesensperiode over to år. Ingen hovednerver har røket helt av, men det er brudd på nervetrådene. Da regnes forutsetningene som relativt gode, men de tør ikke love noe. Nerver er veldig usikkert.  

- Hvordan påvirker det deg i dagliglivet?
 

- Jeg har jo vært passiv siden ulykken, delvis sengeliggende. Nå er jeg på bena, og kan gå med krykker i tillegg til noen veldig vaklende skritt uten. Heldigvis har det gått mye bedre de siste ukene. Tåken har på mange måter lettet etter jeg har fått redusert dosen på medisinene.  

Redefinert smerte
Han sier har fått et nytt syn på hva smerte er. Skadene har forårsaket smerte som best beskrives som at beina er i ferd med å brenne opp.

- Smertene har vært forferdelige, forferdelige 24 timer i døgnet. Og vedvarende smerte er en nedadgående spiral man fanges i. Men tåka har lettet, som sagt, heldigvis.  

Rekonvalesensperioden Kristiansen har fått forespeilet strekker seg over de to neste årene. Hofta blir aldri som før, men han håper og tror nervene kan bli bra.  

- Jeg tør ikke håpe på at det er bra igjen etter to år, det kan ta lengre tid. Men avtar smertene ytterligere, klarer jeg fint å leve med det som det er nå.
 

Nøkkelen er å holde seg i aktivitet og ha rutiner, fylle dagene, sier 44-åringen.  

- Jeg står opp halv sju og lager frokost med familien. Senere drar jeg til fysioterapeuten i halv ni-ni-tiden. Senere, etter jeg har slappet av hjemme, sykler jeg en time. På kvelden trener jeg ytterligere en gang med min kone. Det er en optimal dag, ikke hver dag. I tillegg er jeg ute og går tur på krykkene. Vi har en bikkje som trenger luft, sier landslagssjefen og ler. Nei da, men jeg prøver å fylle dagen. Man blir gal av å bare kjenne på smerten.   Selv om strukturen kan ligne på hverdagen til en proffsyklist, er han milevis unna å være tilbake på nivået før ulykken.  

- Det å «sykle» var i starten en elektriske motor som dro beina rundt. Vektene jeg trener med er bare akkurat nok til å dra beina ned, fem kilo i lårcurl for eksempel. Det er små vekter, men dog styrketrening. Alt av muskler forsvinner når nervesignalene ikke kommer frem, sier landslagssjefen.  

Fremtiden
Selv med måneder i nærmest torturlignende smerter, trekker landslagssjefen frem det positive i situasjonen.  

- Man får noen nye perspektiver på livet, både på godt og vondt. Man blir ekstremt glad for å være i live, selv om smertene er såpass store. Men så letter tåka litt, man føler seg litt mer som før, og man kan bidra litt i hjemmet også. Det er en veldig god følelse bare de rare de greiene der.  

- Jeg sykler i dag med egen kraft. Det går fremover.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media