Langrennsrikets bedrøvelige tilstand

Jeg er - selv etter å ha sett «Rikets tilstand» i går - av den mening at norsk langrenn er dopfri.

Kanskje er jeg naiv, men ikke verre enn at jeg ser at sporten har et fryktelig problem og kjemper for livet.

Gerhard Helskog kan lage spennende TV. Og han vet å skaffe seg seere. En teaser på nyhetene og ei førsteside i VG førte til langt høyere seertall enn programmet fortjente.

Helskog hadde lite å by på, annet enn å kaste udokumenterte beskyldninger over norsk idrett generelt og langrenn spesielt.

Og når samme mann er en mester til å tillegge folk meninger de tror de har klekket ut selv, kan det fort gå galt.

Som i går.

Ni av ti som så programmet mener i dag at norske langrennsløpere har dopet seg. Den tiende er trolig langrennsløper sjøl.

Så godt laget, så insinuerende og så opinionsdannende var gårsdagens «Rikets tilstand».

Og det er der langrennssportens livstruende problem ligger.

Hva folk tror og mener å vite.

For mister du og jeg tilliten til norsk langrenn, bytter vi ut respekten og beundringen over absurde prestasjoner med hånflir og skuldertrekk, ja, da dør hele idretten.

I dag flyr sinte norske langrennsløpere og ledere til verdenscupåpning i Kiruna.

De er rasende på Helskog og redaksjonen hans.

Lett å forstå - men helt bortkastet.

Det er misforstått raseri å beskylde Helskog for å ødelegge langrenns renommé. Det klarer idretten godt sjøl.

Etter Lahti-skandalen, alt tøvet i Salt Lake og avsløringene i Italia har langrenn helt på egen hånd plassert seg på versting-kartet over dopbelastede idretter.

Norge har riktignok gått fri for dopingsaker.

Ikke fordi vi har hatt flaks.

Men fordi Ulvang, Dæhlie, Mikkelsplass, Alsgaard & co. - etter min hellige overbevisning - ikke brukte ulovlige midler.

Det er lettvint å påstå noe slikt, jeg ser det.

Og jeg kan ikke bevise noe mer enn Helskog kunne - altså ingen verdens ting.

Men:

  • Hver eneste insinuasjon «Rikets tilstand» brakte til torgs i går, kan lett forklares med naturlige forhold.
  • Ingen testes mer enn norske langrennsløpere.
  • Fallhøyden er ekstremt stor både for løperne generelt og norsk idrett spesielt.
  • Og - når selv landets dyktigste gravende journalister («Rikets tilstand»-redaksjonen) etter nitid og massiv jobbing ikke klarer å finne et eneste bevis - ja, da er det kanskje ikke noe å bevise heller?

I stedet for å småbanne og rase over Helskog og programmet hans, bør norske skiløpere og ledere nå for alvor gå løs på det virkelige problemet - sportens troverdighet.

Det er en drittjobb, men den må gjøres.

  • Alt som ble antydet i «Rikets tilstand» i går, bør enkelt kunne tibakevises av skilederne.
  • Løpere og ledere, nye som gamle, - må være totalt åpne om hva som skjer eller har skjedd i Ski-Norge. Selv Thomas Alsgaard, som konsekvent nekter å snakke om dopingproblematikken, må finne seg i å svare på nærgående spørsmål.
  • Det må jobbes enda hardere inn mot FIS sentralt. Selv om forbundet nå endelig har fått ut mesteparten av finger'n og er i ferd med å ta dop på alvor, er det langt fram. Per Elofsson foreslo for et par uker siden ti års utestengelse for positive prøver. Det er ikke mer å diskutere - innfør det.
  • Alle norske testresultater må offentliggjøres med tilbakevirkende kraft. Alle bør ha muligheten til å gå inn i et register og se hvor ofte Dæhlie ble testet. Samme register bør inneholde løpernes blodverdier til enhver tid.

BARE en total åpenhet - gråsonemetoder inkludert - kombinert med knallharde straffereaksjoner, kan bidra til å gjenopprette tilliten til en idrett som snart spreller i dødskrampe.

Bjørge Stensbøl hevder at norsk idrett er uten hemmeligheter.

Det er ikke helt sant. Det har aldri vært lett å få tilgang på alt som har skjedd i norsk langrenn.

For sporten er ingen speiderbevegelse. Innstillingen har vært at alt som ikke er forbudt er lov. Det ligger mye tvilsom etikk og gråsoneeksperimentering i den logikken.

Gerhard Helskog hadde blant annet helt rett i at medisinbussen til tidligere langrennslege Kjell Eystein Røkke var forbudt område.

Hadde døra vært åpen, og hadde idretten hatt en mer utadvendt strategi, ville det ikke vært noe grunnlag for å lage et program som gårsdagens «Rikets tilstand».

Nå er programmet laget og sendt.

Langrennssporten må selv sørge for at det ikke lenger finnes grunnlag for å lage flere slike program.

EDEL KAPPESTRID: OL på Lillehammer ble en eventyrlig opplevelse for norsk langrenn. Skal sporten overleve i framtida, må den være totalt åpen om hva som skjer - og om hva som har skjedd.