Maktkampen i norsk idrett

Lar pampene gå igjen

Eks-kulturminister Linda Hofstad Helleland misser stygt når hun klapper for forslaget om å la den olympiske idretten styre seg selv.

NORSK INNMARSJ: Norges tropp til sommer-OL i Mexico 1968. Bak flaggbærer og friidrettspioneren Berit Berthelsen kom et par av datidas toppidrettssjefer fra Norges Olympiske Komite som (fra venstre) Arne B. Mollen og Jørgen Jahre; for anledningen i mørk blazer, side om side med president Torfinn Bentzen og generalsekretær Thor Hernes fra Norges Idrettsforbund. De to sistnevnte var viktige folk for utviklingen av den moderne norsk idrettsbevegelsen. Foto: EPU/NTB.
NORSK INNMARSJ: Norges tropp til sommer-OL i Mexico 1968. Bak flaggbærer og friidrettspioneren Berit Berthelsen kom et par av datidas toppidrettssjefer fra Norges Olympiske Komite som (fra venstre) Arne B. Mollen og Jørgen Jahre; for anledningen i mørk blazer, side om side med president Torfinn Bentzen og generalsekretær Thor Hernes fra Norges Idrettsforbund. De to sistnevnte var viktige folk for utviklingen av den moderne norsk idrettsbevegelsen. Foto: EPU/NTB.Vis mer

NÅR eks-kulturminister Linda Hofstad Helleland plutselig applauderer forslaget om å gjeninnføre gammel ukultur i norsk idrett, gjelder det at flest mulig av delegatene til Idrettstinget gjør hjemmeleksa si i nyere norsk historie før de drar på Idrettstinget om snaue fire uker. Hvis ikke dette forsøket på splittelse stoppes, raseres noe av det viktigste grunnlaget for den gode utviklingen i norsk idrett.

For der på tinget kommer det et forslag om å dele opp den norske idrettsbevegelsen. I stedet for et samlet Norges Idrettsforbund som drifter både bredde -og eliteidrett, skal den olympiske toppidretten få styre seg selv igjen med en frittstående olympisk komite. Altså slik de eldste av oss husker hvordan det som hadde å gjøre med OL-tropper og sånt, fra et vedtak på Idrettstinget i 1965 mest var underlagt eldre menn med røde blazere.

KLASSISK NORSK: OL-blazeren som vi husker den. Dette eksemplaret tilhørte mangeårig IOC-medlem Jan Staubo. FOTO: Norges Olympiske Museum på Lillehammer.
KLASSISK NORSK: OL-blazeren som vi husker den. Dette eksemplaret tilhørte mangeårig IOC-medlem Jan Staubo. FOTO: Norges Olympiske Museum på Lillehammer. Vis mer

Ikke et stygt ord verken om alder, menn eller de blinkende gullknappene i disse blazerne. Før Norges Olympiske Komite sitt grep om toppidretten i praksis ble fullt samordnet med Norges Idrettsforbund inn mot Lillehammer-OL 1994, var dette en tilnærmet selvstendig forening med ressurssterke OL-entusiaster som i utgangspunktet bare ville norsk stjerneidrett vel.

Men hele ordningen med en frittstående, ikke demokratisk kontrollert nasjonal olympisk komite minner til forveksling om det vrangbildet nettopp Linda Hofstad Helleland de siste årene har vært så opptatt av å skape av den nåværende ledelsen av norsk idrett. Alt det lettvinte pratet om at de som styrer pr. definisjon er pamper uten kontakt med alle vaffelstekerne som visstnok alene drifter idrettsbevegelsen landet rundt.

Hun burde altså ha gjort denne hjemmeleksa i norsk samtidshistorie selv.

I STEDET er Hofstad Helleland preget av hvordan styret i Norges Idrettsforbund gjemte seg da hun sist høst ikke fikk rask nok støtte til forsøket på å stoppe russisk statsdop. Da måtte hun som visepresident i et IOC-styrt Verdens Antidopingbyrå (WADA) alene fronte og tape kampen om holde en røffere linje mot denne svindelen.

Den skuffelsen er isolert sett til å forstå. I den viktige konflikten ble eks-kulturministeren grovt sviktet fordi idrettspresident Tom Tvedt ikke klarte å legge gammelt uvennskap bak seg. Men den demokratiske norske idrettsbevegelsen framstår ikke modigere internasjonalt ved å kvitte seg med sin del av ansvaret for den olympiske toppidretten, vaske hendene og la den såkalte olympiske familien få drive med sitt:

  • Så lenge Norge velger å delta i OL, er det avgjørende at nettopp denne deltakelsen er under mest mulig demokratisk kontroll.

At Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske Komite forblir samlet slik de har vært de siste tiårene, for at vi som fellesskap best kan bestemme hvilken toppidrett vi vil ha.

DET er ikke bare gode etiske grunner for en felles nasjon idrettsbevegelse. Denne tette forbindelsen mellom bredde og topp er kjernen bak idrettens sterke vekst som norsk folkekultur. Derfor er det kun noen år siden en grundig evaluering av den norske konkurransekraften i internasjonal sport konkluderte med det samme:

  • Det er hverdagsidretten som gir norsk toppidrett både legitimitet og reell framgang.

Hvorfor det nå kommer et hastig forslag fra Norges Bandyforbund om å kaste ut den olympiske aktiviteten fra Idrettsforbundet, er en gåte. Der det er fint å diskutere vårt eget ansvar for kampen mot doping i sammenheng med de store utfordringene i internasjonal idrett, forandrer dette lite på grunnlaget for organiseringen av den norske idrettsbevegelsen. Bortsett fra at vi risikerer å ødelegge det som fungerer så bra hos oss.

Først da idrettslederne fra 1980-tallet forstod at eliteidretten i en så liten nasjon som Norge måtte knyttes tett til resten av samfunnet, kom det samarbeidet som både har løftet fram enda mer fellesskap lokalt, hatt tydelig sosial effekt, bidratt til bedre folkehelse og skaffet oss sensasjonelt sterke internasjonale toppidrettsresultater.

All gleden ved lek og konkurranse altså.

DENNE nærheten mellom eliteidrett og sosiale folkebevegelse, har på de samme tiårene gitt Norge et vakkert internasjonalt rykte som selve idrettsnasjonen. Seinest søndag publiserte New York Times enda en analyse av det norske idrettsmirakelet:

- Har noen nasjon klart å finne en mer effektiv modell for både å bli en sportslig supermakt, samtidig som man bekjemper inaktivitet, spurte den amerikanske kommentatoren som var skremt av gapet hjemme i USA mellom alle OL-medaljene og den svake folkehelsa.

De siste årene hadde han studert idrettsbevegelsen i både Frankrike, Tyskland, Spania, Australia, Canada, Cuba og Kina på jakt etter gode sosiale modeller; alle land med en drøss OL-suksesser. Men det eneste rette svaret fant han nylig på en ukes reportasjereise rundt omkring til norske idrettsklubber:

- Tenk en befolkning der 93 prosent av barn og unge har vært med i frivillig organisert lek, skrev han, og skamroste den norske idretten som både var suverent best i sist vinter-OL og sørget for å ha en idrett på ungenes egne premisser.

NORSK idrett med den nåværende organiseringen er en forbløffende suksess. Etter at den olympiske bevegelsen ble hentet inn, har også den internasjonale paraolympiske bevegelsen (IPC) og det USA-baserte Special Olympics funnet sin plass i en samlet nasjonal norsk idrettsorganisasjon.

Det gir de beste mulighetene både for å dele kunnskap, rette opp svakheter, bruke felles midler effektivt, ta likt hensyn til hele landet og sikre at idretten mest av alt blir en sosial bevegelse til glede for flest mulige.

Altså det å ta vare på idrettens historisk sett ganske nye posisjon som norsk felleskultur, i stedet for som eks-kulturminister å si at hun er «glad for at debatten om splittelse nå kommer»

EN klok politiker styrt av fellesskapsbaserte verdier ville ha beskyttet vår spesielle idrettsbevegelse.

Og ikke vært kortsiktig populist uten synlig forståelse for hva som over tid bygger bedre samfunn.