TILBAKE: Landslagstrener Lars Lagerbäck er på plass i Reykjavik i forkant av privatlandskampen mot Island, nasjonen han førte til en sensasjonell EM-kvartfinale i 2016.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
TILBAKE: Landslagstrener Lars Lagerbäck er på plass i Reykjavik i forkant av privatlandskampen mot Island, nasjonen han førte til en sensasjonell EM-kvartfinale i 2016. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Fotballandslaget: Island-Norge

Lars Lagerbäck 2018 må slå Lars Lagerbäck 2016 for at Norge skal ha videre framgang

Lørdag kveld møter Lars Lagerbäck seg selv i døra. Island-Norge er en kamp der han på alle måter spiller mot seg selv.

REYKJAVÍK (Dagbladet): Lars Lagerbäck er Lars Lagerbäck. Alltid og fullt og helt. Han var det i Sverige, han var det i Nigeria, han var det her på Island og han er det med Norge.

SVENSKENS ARV OG ettermæle har høy status på Sagaøya. Ideene og filosofien hans løftet islandsk fotball fra intet til ekstreme høyder. Først til play off for VM i Brasil (tap for Kroatia). Så til Euro 2016 der laget toppet alt gjennom å slå England 2–1 og gå til kvartfinalen. Og fordi Heimar Hallgrimsson viderefører jobben i det samme sporet – assistenten som etter hver ble sidestilt (2014) for så å ta over ansvaret alene (2016) – er Island 2018 dønn likt Island 2016.

Og:

Island 2018 er alt det Lars Lagerbäck ønsker Norge skal bli gjennom høstens Nations League og EM-kvalifiseringen i 2019.

AKKURAT NÅ ER vi et stykke unna. Ifølge Lagerbäck er vi der Island var i 2013, et drøyt år inn i hans tid på øya. Norge herrer A er i ferd med å få på plass et fundament verd å bygge videre på. Stammen i landslagstroppen, endelig klar etter at nærmere femti spillere har vært innom i det sjefen sjøl sidestilte med et breddeprosjekt, er på plass.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mye av ideene, spesielt defensivt, er også i ferd med å sette seg.

DET ER LITT rart å være på Island og vite at Norge så til de grader ikke kan sidestilles med laget vi før i verden alltid var glade for å få som motstander i en kvalifiseringsgruppe. Vi slo dem jo hver gang. Det skulle bare mangle. Men seks og et halvt år etter at Lars Lagerbäck signerte sin første av to kontrakter med det islandske forbundet, den gangen Island lå som 133 på FIFA-rankingen (høsten 2011), er Island det bedre laget.

Det veldig mye bedre laget.

VI SLO DEM riktignok 3–2 på Ullevaal i en tilsvarende sparringkamp før EM i Frankrike, med Lagerbäck som trener, men den kvelden gikk Island i søvne. Det så i hvert fall sånn ut. Energien og kraften vi forbinder med dette laget var totalt fraværende. Som om de sparte seg til EM. Der Island tok ut sitt potensial og viste verden hvor langt man kan gå med store hjerter, ditto lunger, vinnervilje og kraft på toppen av de fotballfaglige elementene som handler om god struktur og enda bedre organisering.

Nå skal laget som tapte den Ullevaal-kampen til enda et sluttspill, Islands første VM.

Laget som vant skal være hjemme for niende sluttspillgang på rad.

Og på toppen av den elendigheta skal A/S Steinrøysa ha fotballferie.

Norge skal per alle definisjoner se på VM.

PÅ LAUGARDALSVÖLLUR LØRDAG kveld er målet å se ytterligere norsk framgang. Vi vant to kamper i slutten av mars – 4–1 over VM-klare Australia på Ullevaal og 1–0 over Albania i Tirana. I begge kampene var vi defensivt strålende så lenge spillerne orket å flytte beina i nødvendig tempo og med nødvendig aggressivitet. Men det vi ikke var gode på, og som har vært et problem lenge, er defensive dødballer.

Norge er ikke gode nok i duellspillet i egen boks.

Mot Island kommer en ny test.

LARS LAGERBÄCK VIL garantert adressere problemet inn mot denne kampen. I tillegg håper jeg han legger vekk drømmen om de lange innkastenes offensive fortreffelighet, og heller prøver noe annet. I den første kampen han ledet Norge, mot Nord-Irland i Belfast, vant de andre stort sett alle dueller i egen boks etter Håvard Nordtveits mange og lange innkast.

I den foreløpig siste, den i Tirana før påske, skjedde akkurat det samme.

ISLAND-NORGE BETYR med tanke på det som skal skje den neste måneden egentlig ingenting for Island. Det så du på Ullevaal i 2016. Da så du hva det vil si å rusle seg i gang til et mesterskap. Men for Norge, som bare har disse kampene mot Island og Panama (6. juni) å bygge videre på, kamper man sitter med en følelse av at vi har grini oss til – FIFA ser jo helst at vi ikke spiller dem så lenge de for vår del ikke har den statusen som naturlig frigir spillere – betyr de alt.

Det vil vi se lørdag kveld.

Jo bedre laget er nå, jo lettere blir det å bygge entusiasme inn mot snarveien til EM 2020, Nations League som starter i september.