Lavmål og selvmål

NILS ARNE EGGEN og Rune Bratseth på den ene siden, og NISO på den andre, er ikke bare sinte på hverandre: De er også ganske uanstendige.

  • Bratseth og Eggen, når de oppfordrer NISO-medlemmene i Rosenborg til å melde seg ut av sin egen interesseorganisasjon og starte en ny.
  • NISO, når organisasjonen velger å lamme all toppfotball på et grunnlag få er i stand til å forstå. Ikke engang mange av medlemmene selv, skulle det vise seg ut over kvelden i går.

TIPPELIGAEN er dårligere enn på mange år, klubbene klarer så vidt å overleve økonomisk, og landslaget er åtte tidssoner unna begivenhetenes sentrum. Norsk fotball trengte ikke en spillerstreik nå. I hvert fall ikke spillerne selv. Uansett hvor prinsipielt viktig NISO mener at kravet om nye arbeidsavtaler er.

Spillerne er naturligvis i sin fulle rett til å streike, de oppnår muligens noen formelle goder, men minimal forståelse hos sitt eget publikum.

I UNDERHOLDNINGSBRANSJEN er forholdet til publikum viktig. Spesielt i dårligere tider. Så viktig at NISO både burde hatt en bedre sak og en mer unison oppslutning blant medlemmene for å gå i streik. Signalene Dagbladet fikk fra diverse spillere i går, kunne vanskelig tolkes som unison støtte.

Selvsagt ville motargumentene og streikevegringen kommet til uttrykk hvis NISO hadde gjort tilstrekkelig arbeid ute blant medlemsmassen. Jeg tror rett og slett ikke NISOs fotballspillende medlemmer har vært klar over alvoret i denne saken.

  • Det vil si: Jeg tror ikke de har vært klar over at NISO ville gjøre den så alvorlig. Og da kan dette handle om alt fra et kommunikasjonsproblem til et tillitsproblem.

NISO ER EN fersk organisasjon i sterk vekst og med både store visjoner og oppgaver, ledet av energiske Morgan Andersen - tidligere landslagsspiller i ishockey. NISOs medlemsøkning, tilslutning til LO og mange løste tvistesaker de siste åra, forteller mye om organisasjonens viktighet og berettigelse i Idretts-Norge.

MEN TIDVIS får man inntrykk av at organisasjonens egeninteresser settes først. At det er viktigere å etablere NISO som en sentral aktør i Idretts-Norge enn å pleie medlemmene best mulig. Morgan Andersen går ut med høy kølle, og NISOs hjemmeside er spekket med propaganda og noe som fort kan tolkes som forakt for meningsmotstanderne. Spesielt merkbart var det under tvisten mellom Norges fotballforbund og landslagsspillerne om markedsavtalen høsten 2000.

ETTER NI DAGER i avisstreik tidligere i sommer - og tidvis pålagt å gå i en t-skjorte med påskriften «Mer ferie - fordi vi fortjener det» - har jeg lært mye om hvordan det er å ha et budskap som ikke når fram til folk. Og også en del om hvordan det er å bli stemplet som overbetalt og grisk av tilfeldige forbipasserende.

Sånn sett føler jeg med fotballspillerne:

  • Ingen yrkesgruppe stemples oftere som overbetalte. Og du skal være langt mer til stede enn en tilfeldig forbipasserende for å forstå innholdet i fotballspillernes streikebudskap.

SITUASJONEN blir ekstra meningsløs av at klubbene - arbeidsgiversiden i konflikten - tjener grovt på streiken. Klubbenes desidert største utgiftspost er lønninger, og de fleste toppspillerne er NISO-medlemmer i streik. Dermed forsvinner den største utgiftsposten så lenge streiken pågår og det ikke spilles kamper. Klubbene er uansett garantert inntekter fra kampene, ettersom de spilles seinere.

Dermed kan streiken fort bli langvarig. Og bare de streikende skadelidende.