SUVERENE HJEMME:Mange tvilte på Nils Arne Eggens trønderprosjekt da RBK for noen dager siden ble  utspilt i Leverkusen. I går var de like suverene i Tippeligaen som vanlig. I midten tomålsscorer Markus Henriksen. 
Foto: Marit Hommedal / Scanpix
SUVERENE HJEMME:Mange tvilte på Nils Arne Eggens trønderprosjekt da RBK for noen dager siden ble utspilt i Leverkusen. I går var de like suverene i Tippeligaen som vanlig. I midten tomålsscorer Markus Henriksen. Foto: Marit Hommedal / ScanpixVis mer

Lett å la seg lure

For hjemme i Norge er RBK definitivt best

||| FOR bare noen dager siden ble Markus Henriksen løpt i stykker av en gjeng Bayer-talenter på høyresiden på midtbanen nede i Leverkusen. Så dro han til Bergen, scoret et par spektakulære mål og flyttet seg dessuten plutselig så kvikt fra angrep til forsvar at hjemmelaget aldri fikk de sjansene rundt Erik Huseklepp som de håpet på.

Tilfeldig? Muligens litt svingninger i dagsformen både hos unggutten og medspillerne rundt ham, men først og fremst enda et eksempel på at norsk klubbfotball naturlig nok ikke holder følge helt opp til Europatoppen. Samt at du ikke trenger å klage på manglende forsvarsfokus hos RBK av den grunn.

Om du trenger flere eksempler på det da.

NOEN gjør visst akkurat det ettersom de ennå ikke klarer å se forbi Nils Arne Eggens vågale RBK-organisering når de bedømmer klubbens internasjonale nivå. Det er et dristig utgangspunkt for en langsiktig nivåhevning av våre lokale håp i verdens desidert største idrett.

En effektiv forsvarsorganisering er og blir helt nødvendig i fotball på høyt nivå, men såvidt jeg husker hadde Erik Hamrens snusfornuftig balanserte RBK-utgave ikke noe annet enn nasjonal suksess.

DERMED ikke sagt at det er noen grunn til å ta opp igjen diskusjonen om Hamren-tida i Trondheim var hakket for kontrollert. Det var den nemlig ikke. Svensken gjorde en avgjørende organisatorisk jobb på og utenfor banen akkurat da klubben trengte en innstramming, og vil med rette bli husket som en svært god RBK-trener.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Poenget er bare at ropet etter struktur ikke må gjøre oss døve for sportens realitet:

•• Det er alltid lettest å vinne med de beste spillerne.

Akkurat det var i hvert fall en god grunn for at Brann ble utspilt på sin egen hjemmebane av et trønderlag som nok ble litt for kjapt nedskrevet etter fiaskoen i den første kampen sin i Europaligaen.

FOR en ting er å tape på individuelle forsvarsfeil mot et middels sterkt Bundesligalag. Noe ganske annet å kontrollere nesten alt på bedre ferdigheter mot et fortsatt for tungt Brann-lag.

Rudolph Austin ble for anledningen kåret til bergensernes beste spiller, men navnet hans er ikke på noen huskeliste oppe på Lerkendal når Vadim Demidov drar til Spania etter sesongslutt og RBK-ledelsen må erstatte enda en midtstopper. Bortsett fra Erik Huseklepp, alltid løpsglade Jan Gunnar Sollie og Petter Vaagan Moen på en mulig vei tilbake til gammelt nivå, er det egentlig ikke mye topp norsk spillermateriale i Brann for tida.

Og det som ser flott ut i den hjemlige serien, har altså sine begrensninger mot de aller beste.

DET er nettopp disse begrensningene som ikke bare kan organiseres vekk. De må også utfordres.

Den organiserte angrepsviljen som for snart tjue år siden la grunnlaget for hele RBK-epoken, virker ennå helt mot slutten av Nils Arne Eggens storhetstid i klubben. Annerledes går det ikke an å tolke den herlige seierslysten som presset RBK fram de siste minuttene selv om laget var reduserte til 10 mann, hadde fått elendig uttelling for den spillemessige klasseforskjellen ned til Brann og dessuten spilte i Bergen.

_Tenk forsvar, står det i alle trenerbøkene om hva som bør skje midt i et slikt kampbilde., men RBK angrep uansett.

Ikke vilt og dumt, men med den selvfølgeligheten som er skapt gjennom månedene med Nils Arne Eggens ensidig angrepsfokuserte trening. Noen synes visst en slik innstilling og trening er naiv, men jeg tror først og fremst den er nødvendig for selvfølelsen på Lerkendal.

Og igjen:

•• Det finnes ikke noe annet norsk klubbmiljø som har -- eller har grunn til å ha -- en tilsvarende trygghet for at det å angripe i lengden lønner seg.

Det er mot denne bakgrunnen at naiviteten heller ligger i det å ta for mange forholdsregler i spillet sitt.

FOR i Bergen var det smart å angripe. Lenge etter at Brann-ledelsen hadde sendt Erik Huseklepp til motsatt kant slik at han i hvert fall slapp returløpene til Markus Henriksen, fortsatte den unge trønderen å utfordre.

Det var den angrepsviljen som ga 3 - 2 og fortsatt sikkert grep om seriegullet.

Da må det snart være mulige å begripe at trøndernes seierslyst i seg selv løfter fram kvaliteter som de ennå er alene om i norsk klubbfotball.