Liggende lansering

ULLEVAAL (Dagbladet): - Da Bjørn Rune Gjelsten etter et tap plutselig sa at han ønsket litt mer variasjon i spillet, hørtes han ut som en middels Dagbla'- eller VG-journalist. Da begynte jeg å bli redd, sa Drillo under sin liggende boklansering i går.

Drillos frykt - og alt det andre som skjedde i joggesko og slagstøvler mellom 9. juni 1999 og 1. mai i år - kan du lese i boka «Med Drillo i Premier League». Jeg fikk den i går, av en eks-trener som på grunn av prolaps langt der nede i korsryggen, og for små doser Paralgin Forte, lå på golvet da han snakket om boka. Eller gikk runder før han plutselig sto ved tavla og skrev ned de fagordene som gjorde at boka ble til. Den skriftlige overbevisningen som gjorde ham til norsk fotballtrenerkonge og som fikk Sam Hammam til å friste med jobben i Wimbledon.

Ordene han aldri helt greide å oversette til engelsk. Ordene som aldri fullt ut ble handling, og som til syvende og sist førte til at storkapitalistene Bjørn Rune Gjelsten ringte kommunisten Egil Olsen 1. mai.

Og ga ham sparken.

Kona hadde rett

I Dagbladet mandag sa Drillo at han føler det var Kjell Inge Røkke som tok den endelige avgjørelsen om managerskiftet i Wimbledon. Sjøl på lett dop hadde han ikke forandret mening i går morges. Men det var Gjelsten som ringte og det var Gjelsten som kom hjem på kjøkkenet.

Mellom telefonen og besøket hadde Drillo ringt kona Siggen og fortalt om gjesten til frokost.

- Da får du vel fyken, sa Siggen og var like glad.

- Vi må bytte manager, sa Bjørn Rune Gjelsten som gikk rett på sak. Og da Drillo ringte kona for andre gang kortet han ned Gjelstens fire dommedagsord til tre like presise:

- Jeg fikk fyken, sa Drillo. Sju timer senere satt han på flyet til Norge.

Drillos oppgjør

Det er tre ting her i livet som i beste fall blir dårlig påtvungen humor i en samtale med Drillo. Du fleiper ikke med spillestil, geografi eller konjakk. Selv hevder han at han ikke er like bastant i sine meninger når det gjelder de edle franske dråpene, men bokas forfatter Otto Ulseth påstår det. Og det tror jeg ham på.

- Det er ikke en skandalebok, sier Drillo - nå oppe fra golvet og liggende i en av møbelindustriens altfor stutte tosetere. - De eneste som får gjennomgå er engelsk presse. Og så var jeg jo sjølsagt ikke enig i avgjørelsen som ble tatt da jeg fikk sparken. Det kan da ikke sjokkere.

Men Drillo «glemmer» følgende: Joe Kinnear - han som var manager før Drillo og som gjorde Wimbledon til «The Crazy Gang» - får så øra flagrer. I første kapittel raser sarkasmen over den store kjeftesmella på Selhurst Park. Og i en bok, som på mange måter er tuftet på alle fotballbøkers store mor - Hunter Davies' «Glory Game» eller «Kong Fotball» som den het på norsk - er det litt spesielt. For i den snart 30 år gamle engelske fotballbok-bibelen er Tottenham-backen Joe Kinnear en av prinsene. I Drillos bok framstilles Kinnear - mellom linjene - som en ubehøvlet og sjølgod drittsekk.

- Jeg ser at det er mulig å konstruere konflikter ut av det, sier Drillo og tenker på hva som skjer når engelske aviser begynner oversettelsen.

- Hvilket betyr?

- Bråk!

Skremte ingen

Drillo tar sjølkritikk på at han ikke var tøff nok som manager i engelsk fotball. Det skyldes at han ikke var forberedt på den kolossale kulturforskjellen. Men han skjønte hvor vanskelig han hadde det da en av spillerne, Neal Ardley, uttalte følgende etter enda et tap:

- Hvordan kan vi yte maksimalt for en manager vi ikke er redd?

- Da ble jeg nesten litt redd, sier Drillo. At Egil Olsen bar et slips Sam Hammam kjøpte av halsen til en tilfeldig kar på Wembley for 500 pund, er en kuriøs morsomhet. Det er enda morsommere at han bar dressjakka til Arne Scheie over den skjorta han festet de dyre tekstilene til. Men det er litt trist når han sier at han prøvde - fordi han mente det kunne være interessant for vedkommende - å få en samtale med Bjørn Rune Gjelsten hvor han forklarte hva han tenkte. Sjøl i løpet av tre dager på Gjelstens hyttepalass på Hafjell ble det ikke tid til det. - Jeg trodde han ville ha utbytte av det, sier Drillo til Dagbladet. Men: - Det gikk ikke. Kjell Inge Røkke kom han aldri i nærheten av. Det vil si på tomannshånd.

- Det var noen middager, men det var alltid så mange andre til stede. Jeg har ikke snakket skikkelig med Røkke, sier Drillo.

På godt og ondt

Den beste opplevelsen fra året i Wimbledon fikk Olsen på Old Trafford.

- Følelsen etter 1- 1 mot Manchester United var veldig god. Der og da trodde jeg at dette kom til å gå veien. For på Old Trafford liknet vi på det jeg ville vi skulle gjennomføre mot gode lag på bortebane. Dessverre ble det med det. Den verste opplevelsen kom også på bortebane. Etter 1- 5 for Sheffield Wednesday.

- Jeg gjorde ikke som de var vant til - jeg oppførte meg ikke som Joe Kinnear, sier Drillo.

- Det var første gangen jeg fikk aggressive uttalelser etter et tap. Og det kom fra spillerne som lurte på hvorfor jeg ikke kjeftet. Det var fælt og jeg opplevde det som en blanding av skuffelse og overraskelse.

Likevel: Drillo har mange venner i Wimbledon - noen meget gode. Og han skjønner hvorfor det gikk som det gikk. Men det er ikke sikkert engelsk presse skjønner det. Så en ting er sikkert: Siste ord er ikke sagt om Drillos Premier League-tid.

PREMIER LIGG: Drillo lå rett ut med prolaps da Wimbledon-fiaskoen ble presentert i går, i kontorlokalene på Ullevaal Stadion. I dag tar han med seg smertene og drar på ferie til Gran Canaria.