IKKE LIKE STILRENT?  Bedømming av hva som egentlig er rett staking vil gi langrenn en stor utfordring. Det gjøres jo slett ikke alltid så perfekt som her fra Martin Johnsrud Sundby. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.
IKKE LIKE STILRENT? Bedømming av hva som egentlig er rett staking vil gi langrenn en stor utfordring. Det gjøres jo slett ikke alltid så perfekt som her fra Martin Johnsrud Sundby. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.Vis mer

Like komisk som kappgang?

Vi hadde ikke tålt å se Martin bli disket av en jury med russisk sjef.

JEG trår vel ikke alt for mange på tærne ved å antyde at forsøket på å bevare klassisk langrenn like gjerne kan ende i noe som er like komisk som kappgang. Du vet; de lett absurde scenene fra OL-konkurransene hver fjerde sommer der en etter en av denne sportens medaljehåp blir vinket ut av et dommerkorps som definitivt skjønner mer enn TV-seerne av hva som er innenfor og hva som er utenfor av hoftevrikk og fotkontakt med asfalten.

Det er to opplagte grunner til at det skal ganske heftige dopingskandaler til for å få oppmerksomhet rundt en av friidrettens ellers tradisjonelle øvelser:

•• Den ene er at folk flest ikke forstår noe av hva som er korrekt eller forbudt måte å gå på; den andre er at det alltid er vanskelig for en sport å stoppe det som naturlig gir høyest mulig hastighet.

Denne vinteren kommer denne vanskelige kampen mot den naturlige utviklingen til å gjelde langrenn.

TANKEN bak de strengere reaksjonene på bruken av mer eller mindre tilfeldige skøytetak under klassiske distanser, er bare edel:

•• Ved å ta vare på de klassiske øvelsene sikrer denne lille sporten et mangfold i OL-programmet som i sum gir langrenn en større oppmerksomhet og et bedre liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er et formål hver eneste langrennnasjon lett kan samle seg om. Der vernet av klassisk stil en gang var sett på som en norsk konkurransefordel, er den internasjonale støtten nå mye bredere.

Så langt, så greit. Spørsmålet er bare om den enigheten hjelper i det diskusjonen om disk ikke skjer i kameratskap etter et åpningsrenn med en respektert norsk juryformann, men derimot i internasjonal kappestrid under VM eller OL.

FOR striden gjelder egentlig ikke sporskiftet som Maiken Caspersen Fella ble disket for i gårsdagens sprintfinale. Der blokkerte hun litt ufrivillig løypa for Ingvild Fløgstad Østberg, og ble sannsynligvis riktig straffet.

Slike avgjørelser etter juryens skjønn er blitt ganske vanlige i denne tette konkurranseformen, og innebærer ikke annet nytt enn at oppmerksomheten nå er større mot sporskifter i klassisk stil.

Det nye kommer når juryen med alle sine nødvendige fullmakter går direkte inn i rammene for hva som er godkjent klassisk stil. Altså slik russiske Yulia Belorukov greit ble disket for to skøytetak da hun prøvde å finne tilbake til stakerytmen i den siste bakken i den andre av jentenes semifinaler eller da Martin Johnsrud Sundby ganske naturlig kantet skiene sine for å øke farten gjennom løssnøen i en sving på fredagens klassiske 15km.

I DET SISTE eksempelet er svaret gitt:

•• Videobevisene av Martins effektive svingteknikk fra Beitostølen ville ikke holdt til at vi hadde tålt samme avgjørelse fra en russisk ledet jury.

Da skal det ikke så mange nyanser til av stilbrudd før selve diskingen blir mer parodi enn nødvendig konsekvens av et klart regelverk.

Selvsagt bidrar kvalifikasjonen av en av verdens beste herreløpere til å skjerpe utøverne fram mot verdenscupen, men det er såvisst ikke alt som kan rettes opp underveis i løypa fordi frykten for disk lever i bakhodet. Noen svinger er for eksempel så krappe og løse at de knapt lar seg forsere uten skøytetak. Det er derfor løpernes første krav blir faste spor gjennom alle svingene.
 

MIDT i klimakrisa er dette utfordrende nok for skiarrangørene. Enda verre blir det for TV-publikummet å følge med på hva som egentlig er tillatt, og aller vanskeligst å godta at de raskeste blir tatt.

Da er det nok bedre å konsentrere kampen for å bevare klassisk stil til utformingen av løypene; altså det å gjøre bakkene så steile og traseene så urytmiske at det ikke lønner seg for løperne å satse alt på staking.

Hvis ikke får vinteren fort også fått sin komiske kappgang.