Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

VIF-ledelsen kan ingenting om Vålerengas DNA

Likegyldigheten rundt Vålerenga eter klubben som en kreftsvulst

Vålerengas største problem i enda en ødelagt sesong er ikke nedrykksfaren. Det er likegyldigheten.

MINI-KLANEN: Det er nesten ikke Vålerenga-supportere igjen å be om unnskyldning for alle de dårlige resultatene. De har forlatt klubben. Her prøver Mohammed Fellah å trøste det som er igjen av grunnfjellet etter 0-2 for Stabæk. Nå er det krise. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
MINI-KLANEN: Det er nesten ikke Vålerenga-supportere igjen å be om unnskyldning for alle de dårlige resultatene. De har forlatt klubben. Her prøver Mohammed Fellah å trøste det som er igjen av grunnfjellet etter 0-2 for Stabæk. Nå er det krise. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix Vis mer

VÅLERENGA ER I krise, klubben blør fra alle tenkelige sår, og på toppen av VIF-pyramiden sitter en administrerende direktør som mer enn noe annet virker både idéløs, maktesløs og hjelpeløs.

2900 tilskuere på en viktig og skjebnesvanger hjemmekamp (Stabæk), den siste dråpen i et glass fylt av nedturer og elendighet, handler nemlig ikke om kampstart lørdag kveld klokka 20.30.

Det handler mest av alt om at Vålerenga har mistet det.

DET ER SNART ingen som bryr seg om klubben som tilsynelatende er i ferd med å seile rett i dass under fanen "Oslos Stolthet". Frammøtet på Intility Arena sist lørdag forteller mest at selv klubbens grunnfjell forvitrer og er på vei ut med badevannet.

Årsakene er selvfølgelig mange, der elleve seriekamper på rad uten seier er en av dem.

De virkelige problemene stikker langt dypere.

VÅLRENGA SOM INSTITUSJON og idrettslag ble stiftet som Vålerengens Idrettsforening tilbake i 1913. Det er ett hundre og seks år siden. Vålerenga slik vi kjenner dem i dag oppsto i 2017. I beste mening, selvfølgelig, med store vyer og enda større tanker om å gjenreise en såret stolthet i et hus klubben hadde ventet på i over hundre år.

Problemet var at nye Vålerenga i iveren etter å skape noe stort glemte Vålerengas historie.

Eller enda verre, lot som om 104 år ikke betydde noe som helst.

DA SNAKKER JEG ikke om alle de svake og problematiske sesongene siden fotballen ble moderne og alvorlig – Vålerengas egentlig nivå. Jeg snakker først og fremst om klubbens sjel. Tilstanden du ikke kan ta og føle på.

DNA-et som har holdt liv i klubben i 106 år.

Fordi sjela, på randen av utallige konkurser siden 80-tallet, har vært det eneste verd å redde.

Fordi Vålerenga, i motsetning til de som en gang var konkurrenter og motstandere i Norges største by, har vært viktig å bevare.

VÅLERENGA LEVER I dag fordi Tor Olav Trøim er den norske fotballens rauseste venn, og fordi den London-baserte finansmannen har bestemt seg for at klubben er verneverdig. Trøim håndterne i sin tid kasuset VIF på vegne av John Fredriksen. Da de skilte lag arvet han det. Og før Fredriksen var det andre som plukket opp regningene, ikke like store selvfølgelig, men absolutt like livsviktige.

I 1988, bare timer unna skifteretten, var det Frigg-mannen Torgeir Røyert som ringte bostyrer Leon Bodd, spurte hvor mye Vålerenga manglet, fikk 937 000 kroner til svar, og skrev ut sjekken som reddet klubben fra konkurs.

Ikke fordi han var glad i Vålerenga, Torgeir Røyert hadde hjertet sitt i Frigg.

Men fordi han mente alt Vålerenga sto for var verd å redde.

DEN MANGLENDE FORSTÅELSEN for hva Vålerenga er som institusjon, det som må bevares, det som aldri kan ofres i en moderniseringsprosess med Excel-ark og Moneyball-tanker, er Vålerengas største problem akkurat nå. Ja, tabellen er vond å se på, det kan faktisk ende med nedrykk om det ikke blir poeng på Lillestrøm.

De tomme tribunene på Intility, forlatt av klubbvenner som burde vært der når Vålerenga trenger dem som mest, er veldig mye verre.

SELVFØLGELIG ER LEDELSENS blindhet for klubbens røtter synliggjort, for ikke å si avslørt, av et godt og lovende fotballags totale sammenbrudd etter en sommerpause på fire uker. Sånn er det bare. Chidera Ejuke tok selvfølgelig med seg mye av lagets kraft og kreativitet da han dro til Heerenveen.

Overgangspengene han etterlot seg kunne ikke vært brukt dårligere.

DET SISTE BØR få konsekvenser for evalueringa av dem som har ansvaret for Vålerengas spillerlogistikk. På speidersida har klubben sviktet kapitalt. Fra kontoret som leder det arbeidet, sportsdirektørens, er det også lite å rope hurra for. Det er lett å peke på treneren, det er han som til syvende og sist sier ja eller nei til en spiller, men han gjør det på bakgrunn av informasjon han får fra folk han stoler på.

Hvis jobb er å finne gode spillere.

Og bare det.

Da Vålerenga trengte hjelp etter Ejuke fant de tre reserver og en midtstopper som ikke har vært skarp på halvannet år.

RONNY DEILAS POSISJON har ikke vært noe tema på Intility Arena. Det skal Vålerenga ha. Problemene er veldig mye større enn han som alltid får skylda og byttes ut når det går dårlig, treneren. Denne gangen bør det ikke være så lettvint. Ansvaret ligger også andre steder. Og der ligger også utfordringen om Vålerenga skal klare å gjenreise grunnfjellet og vinne nye venner.

Konsekvenser man gjerne ikke ser i fotballen.

Det er nemlig ikke bare spillerstallen som trenger nye krefter.

Det er mange som ikke leverer varene i Vålerenga.

PS! Jeg hører Lillestrøms Tifo-gruppe planlegger en Vålerenga-drakt med Team Drammen på brystet når Vålerenga kommer til Åråsen lørdag kl. 16.00. Stemmer det er sannsynligheten stor for at store deler av VIF-fansen vil applaudere hånen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media