Kvinnefotballen krever bedre kår

Likestilling er ikke å kreve penger fra gutta. Det er bilder som dette som vil minske forskjellene

Det er godt å registrere at norsk kvinnefotballs øverste sjef, Hege Jørgensen, anerkjenner markedsmekanismene. Det holder debatten på skinnene.

DETTE ER SUKSESS: Ni hundre tusen nordmenn satt klistret til TV-skjermene da Caroline Graham Hansen gjorde dette mot Australia, scoret Norges første mål i straffsparkkonkurransen. Det er interesse, det er fotball på sitt beste, og det står på egne bein. Det er bilder som dette som må skape grunnlaget for den neste revolusjonen i norsk kvinnefotball. Foto: NTB Scanpix
DETTE ER SUKSESS: Ni hundre tusen nordmenn satt klistret til TV-skjermene da Caroline Graham Hansen gjorde dette mot Australia, scoret Norges første mål i straffsparkkonkurransen. Det er interesse, det er fotball på sitt beste, og det står på egne bein. Det er bilder som dette som må skape grunnlaget for den neste revolusjonen i norsk kvinnefotball. Foto: NTB ScanpixVis mer

DU BØR IKKE like markedskreftene som rår, du kan til og med hate Mini Jakobsen for hans umusikalske likelønns-utspill i VG rett før VM, men å anerkjenne de faktiske forhold kan være et smart støttehjul på veien inn i øko-debatten som vil tvinge seg fram i bakkant av VM i Frankrike.

Hege Jørgensen, sjefen i Serieforeningen For Kvinner (SKF), gjør det selv om hun er dundrende uenig med Mini i spørsmålet rundt NFF-lønn for landslagsspillerne.

Det er en god begynnelse.

LIKELØNNSAVTALEN MELLOM LANDSLAGENE i Norge er en banebrytende avtale i internasjonal kvinnefotball. Den skal fotballen være stolt av og verne om. På det området er Mini Jakobsen i pinlig utakt med tiden.

Man skulle tro at en elev av Nils Arne Eggen forsto at man ikke går baklengs inn i framtida.

ALT DET ANDRE han sier, at det er gutta som tjener pengene, er et faktum. Mini Jakobsen, som dessverre plumper fordi han gjør landslagene til et dårlig eksempel, har derfor delvis rett. Og når den neste forskjellsdebatten kommer som en naturlig konsekvens av kvinnefotballens internasjonale gjennombrudd i Frankrike, er det viktig å få med seg det.

1) Hvor pengene kommer fra.

2) Hvem som har tjent hva og hvor mye.

FOR DET BLIR ikke de godt ivaretatte landslagene som blir temaet nå. Det blir klubbene. Forskjellen mellom toppfotballen på tvers av kjønnsgrensa. Den helt enorme forskjellen når det gjelder mulighetene og forutsetningene til å bli bedre.

Hvorfor kan ikke kvinnelige fotballspillere trene på dagtid?

Hvorfor er det bare gutta som kan være profesjonelle?

SVARET PÅ DET er penger. Eller inntekter som det også heter. Eliteserien har et økonomisk grunnlag for profesjonell virksomhet. Toppserien har det ikke. Og om noen skulle tro at dette handler om NFF og fordelingen av fotballfellesskapets midler, så er det ikke sånn.

Det er ikke NFFs oppgave/ansvar å finansiere toppfotball på klubbnivå i Norge.

Det må klubbene, kvinner som menn, fikse sjøl.

DET ER HER markedskreftene kommer i spill. Eliteserien var ved siste korsvei salgbar til en sum av 400 millioner kroner i året. Toppserien, i en NRK-pott sammen med NM for kvinner og menn (cupene), genererer til sammenlikning i underkant av fem millioner kroner årlig. Det er nesten hundregangeren det, i guttas favør.

Hvem – når NFFs 25.6 prosent er trukket fra – kan med handa på hjertet si at disse pengene skal spres likt mellom kjønnene?

Hvem kan mene at sponsorinntekter på herresiden – fordi markedet (nedslagsfeltet/interessen) ennå er så vanvittig mye større – skal brukes som midler i en likestillingsdebatt.

HEGE JØRGENSEN PÅ toppen av kvinnefotballens interesseorganisasjon gjør ikke det. Hun anerkjenner faktum og ønsker heller å utlikne forskjellene gjennom å smi mens jernet er varm. Hege Jørgensen vil få fotballens samarbeidspartnere, gjennom alt som skjer i Frankrike, til å forstå at et nytt tog er i ferd med å forlate perrongen.

Hun vil få nye sponsorer til å se at kvinnefotballen kan bli, om ikke det nye google, så i hvert fall noe vi bare har sett den spede begynnelsen på.

MEN KVINNEFOTBALLEN TRENGER mer enn penger. Den trenger også kompetanse for å tjene disse pengene. Guro Reitens overgangssum fra LSK Kvinner til Chelsea beviser det. Ett hundre tusen kroner for den beste spilleren i Norges beste klubb (spilte kvartfinale i Champions League) til en av verdens største klubber (har spilt semifinale i Champions League de to siste sesongene) er billigere enn gratis.

Det er synonymt med å la seg rane på høylys dag.

VEIEN ER LANG, mulighetene er store og det beste kvinnefotballen kan gjøre er å se framover. Å rope om det som har vært er ingen god strategi. Å rope om forskjellene det samme. Så istedenfor å lukke øynene for markedsmekanismene og skjelle ut FIFA for de store forskjellene på premiepenger i VM, se heller på økningen som har vært siden 2015.

Den er tredoblet.

Hvilket ikke er dårlig.

Det er en meget god begynnelse.