Lite å lære av naboene

SVERIGE OG DANMARK har fått mye ros i VM. Tidvis voldsomt fra en del norske fotballeksperter. Våre nordiske naboer er nærmest blitt omtalt som læremestere. Som eksponenter for fotballen Norge må spille for å kunne hevde seg på dette nivået. I hvert fall inntil i går. Da forsvant også Sverige ut av VM.

  • Sverige og Danmark kom til åttendedelsfinalen. Nøyaktig like langt som Norge for fire år siden.

ELLER? Det var vel bedre å tape 0- 1 for Italia i en jevnspilt åttendedelsfinale i 1998 enn 0- 3 for England og 1- 2 for Senegal i 2002? Og selv om Danmark og Sverige kan skryte av at de slo ut henholdsvis Frankrike og Argentina i den siste innledningskampen, så kan nordmenn kontre med tidenes norske fotballbegivenhet:

  • Seieren over Brasil. Brasil endte tross alt i finalen til slutt. Sånn sett var Brasil et mye bedre lag i 98 enn Frankrike og Argentina har vært i år.
  • Altså slo vi Danmark og Sverige på poeng.

OK - LITT BILLIG argumentasjon, dette. På nivå med en del av de argumentene som lanseres når det norske fotballandslagets framtid diskuteres. De som handler om mer ballbesittelse og individuelle ferdigheter norske fotballspillere ikke har.

Og selvsagt har jeg ikke glemt at Sverige og Danmark er slått ut av et VM Norge faktisk ikke engang var i stand til å kvalifisere seg til. Men det er mer tilfeldig. Og ganske naturlig for bittesmå fotballnasjoner som oss.

FOR FIRE ÅR siden var Norge i VM - ikke Sverige. Og i 1994 var også Norge med - men ikke Danmark. Ikke engang de aller største fotballnasjonene klarer å kvalifisere seg til alle mesterskap. Da skal vi heller ikke forvente at Norge gjør det. Eller tro at Sverige og Danmark kommer til å gjøre det.

POENGET ER DETTE: Hvis man er enig om at fotball på dette nivået handler om resultater, så er det ingen grunn til å opphøye Sverige eller Danmark til våre forbilder.

  • De er ikke resultatmessig særlig bedre enn Norge.
  • Og den største resultatmessige framgangen de siste ti årene er det definitivt Norge som har hatt.

Altså er det grunn til å tro at den særnorske fotballfilosofien er minst like effektiv og vellykket som den danske eller svenske.

Da bør veivalget også være ganske enkelt i ei tid da norske landslagsresultater handler om kryss.

  • Vi må dyrke det særnorske i enda sterkere grad - ikke blande inn for mange andre sorter fotballtenkning. Det betyr tradisjonell fokus på defensiv trygghet, men skjerping på andre felt:

Kontringene, dødballene og spillernes fysiske kapasitet - både i duellene og utholdenhetsmessig.

VÅRE NORDISKE naboer kan selvsagt gi oss mange fine impulser, ikke minst i forhold til turneringserfaring og å utvikle enkeltspilleres ferdigheter. Men rent kollektivt må vi dyrke det norske. Og kanskje heller lære litt av Sven-Göran Eriksson. Han er i gang med å sette sammen et ungt, men meget robust engelsk lag.

ENGLANDS VM er foreløpig mer preget av kjedelig trygghet enn av spennende risiko, men først og fremst av spisskompetanse satt i system:

  • Beckhams høyrebein, Owens fart, midtstoppernes luftstyrke på dødballer og lange oppspill mot hodesterke Heskey.

Elementer vi kjenner fra den norske fotball-suksessen. Og som må gjenskapes - ikke gjemmes.