Litt mindre John Arne

Når John Arne Riise er stjerne på de regjerende Champions League-mesterne og en av de svakeste på et foreløpig middelmådig landslag, har både han og trener Hareide i beste fall en utfordring.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

MINSK (Dagbladet): Skal det bare et plassbytte til for at John Arne Riise finner seg selv på landslaget? Eller kan rekken av dårlige kamper for Norge bare brytes ved den type personlighetsforvandling som du egentlig ikke tror på?

Uansett er Liverpool-proffen landslagets uløste mysterium:

 Hvordan kan en så god spiller gang etter gang prestere så svakt?

Hvis John Arne Riise finner det forløsende svaret innen playoff, er Norge et langt steg nærmere VM-sluttspillet.

Om ikke den ubendige trangen til å gjøre mest mulig ut av seg selv, nettopp er det som ødelegger for ham på landslaget.

FORSIKTIG sagt:

 Det er ikke viljen det står på.

John Arne Riise har en imponerende vilje. Den har løftet ham fra nivå til nivå uten at han tilsynelatende blir mett av suksessen.

På det viset har han presset seg selv til å mestre stadig større deler av spillet.

Men for Norge presser han for mye.

FØRSTEOMGANGEN mot Moldova var et godt eksempel på hvordan Riise gjør seg selv dårlig.

Åge Hareide hadde satset på den enkleste av alle taktikker med ganske tidlige crossballer fra back til motsatt kant. Helst skulle dette oppspillet komme fra André Bergdølmo på høyrebacken, men også John Arne Riises lange ball til Morten Gamst Pedersen var et alternativ.

For John Arne ble det for enkelt.

Et par ganger for ofte valgte han å ta ballen med seg inn i trange områder i stedet for å bruke den fine venstrefoten sin direkte.

Resultatet ble enten tempobrudd eller balltap, og begge deler var like dårlig.

DET ER i slike kamper det ser ut som om Riise fullstendig mangler oversikt, men den forklaringen er for enkel:

 På Liverpool er det lett å se at John Arne ser.

Riktignok er ikke denne hedersklubben så møysommelig pasningsorientert som i glansdagene, men John Arne har et klubbspill som er basert på at han leser lagkameratenes bevegelser bra.

Du trenger ikke å tenke lenger tilbake enn til forspillet til den første reduseringen i Champions League-finalen mot AC Milan for å skjønne at det egentlig ikke skorter på oversikten. Da John Arne så Steven Gerrard og slo crossballen perfekt, ble kampen snudd.

MEN HVORDAN snu sin egen karriere for Norge?

Helst vil John Arne spille kant. Det er han vant til fra Liverpool, og da får han oftere brukt sitt voldsomme offensive trøkk og sjeldnere slitt med sine åpenbare defensive begrensninger.

Under Åge Hareide har han bare fått denne sjansen to ganger. Det skyldes både mangelen på gode norske sidebacker og den flotte utviklingen til den venstrebeinte flankespilleren Morten Gamst Pedersen.

Backmangelen betyr sannsynligvis mest. Vel mangler John Arne toppfart til å bli virkelig god i en mot en duellene, men målt mot konkurrentene forsvarer han i hvert fall plassen.

AKKURAT DET høres ut som et lavt mål for en som har vært nøkkelspiller bak en Champions League-triumf, og det føles sikkert slik også.

John Arne er lojal mot uttakene, men hele spillet hans gjenspeiler at han vil så mye mer enn å forsvare:

 Han vil avgjøre.

Og det aller helst alene.

DET ER denne iveren som må tøyles.

Det kan skje i et klarere spillmønster der John Arne Riise får følelsen av å spille sin rettmessige offensive rolle, men helst er det noe han må løse selv.

For i den forrige hjemmekampen mot Skottland da han startet på flanken, var den taktiske oppgaven grei nok. John Arne skulle komme i bakrom fra en bred posisjon.

Den bredden forsvant i en fei med en gang ballen var på høyrekanten. John Arne trakk mot midten som en sporhund med nesa full av den deilige lukta av kjapp suksess, og slik forsvant både bredden i det norske angrepsspillet og muligheten til å lirke seg gjennom et tett skotsk forsvar.

DET ER vrient å begrense seg for en unggutt som har lært at fotballsuksessen kommer ved å sprenge alle grenser. Men på banen hører det med for å bli voksen.

Nå som Norge ikke har lag til å nå VM-sluttspillet lekende lett, blir akkurat det John Arne Riises viktigste bidrag.

Men det haster med å bli mindre.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer