KRIGET BÅDE PÅ OG UTENFOR BANEN: Tidligere Liverpool-keeper Bruce Grobbelaar kjempet i krigen på 70-tallet. Foto: JON SUPER/REX/SHUTTERSTOCK/NTB Scanpix
KRIGET BÅDE PÅ OG UTENFOR BANEN: Tidligere Liverpool-keeper Bruce Grobbelaar kjempet i krigen på 70-tallet. Foto: JON SUPER/REX/SHUTTERSTOCK/NTB ScanpixVis mer

Bruce Grobbelaar i krig

Liverpool-legende måtte plukke opp lik etter å ha drept: - Det gjorde meg kvalm

Tidligere Liverpool-keeper Bruce Grobbelaar opplevde mye grusomt da han deltok i krig på 70-tallet.

Tidligere Liverpool-keeper Bruce Grobbelaar (61) spilte hele 13 sesonger i klubben fra 1981 til 1994. Han spilte i mange klubber som aktiv, men er mest kjent for tiden i Liverpool.

Det kanskje ikke alle vet er at legenden deltok i krig før han ble en profilert fotballspiller.

Grobbelaar er født i Sør-Afrika, men vokste opp i Rhodesia (det som i dag heter Zimbabwe). Han var en del av landets militærtjeneste på 70-tallet, før han dro til kanadiske Vancouver Whitecaps i 1979.

I et intervju med FourFourTwo forteller Grobbelaar hvordan han opplevde krigen.

- Jeg hadde sett menn falle sammen. Jeg hadde sett det skje med menn som ble sendt til krig og menn som kom tilbake fra krigen. Erfaringen deres og det de hadde sett ble for mye å takle. Menn begynte å drikke alkohol; de begynte med narkotika; de tok sitt eget liv. Det ble aldri snakket om stress, eller tilstander som posttraumatisk stresslidelse. Unge menn ble rett og slett sendt i krigen, og deretter bedt om å gå videre med livene sine, sier Grobbelaar.

Grobbelaar visste han måtte gå gjennom militærtjenesten før eller seinere, men ante ikke at det skulle skje så fort da det først skjedde.

- Jeg ønsket ikke å være en soldat. Sport hadde vært lidenskapen min fra veldig ung alder og jeg ville bare spille fotball, sier Grobbelaar.

Soldat

Moren hans fikk ham til å spørre en sersjant om når han skulle inn i militæret, og svaret var «om seks måneder». Grobbelaar hadde allerede bestemt seg for å flytte til Sør-Afrika, og fortalte derfor at han «kom til å surfe i Durban» om seks måneder.

- «Faktisk er det en mulighet for at du kan komme i morgen tidlig», svarte han, og tørket bort smilet mitt umiddelbart. Da plukket min mor opp en penn og skrev meg opp. Der og da var jeg en soldat, sier Grobbelaar.

Moren hans mente det var best å bare bli ferdig med tjenesten først som sist - og hun hadde rett, ifølge Grobbelaar.

Grobbelaar trente i seks uker for å bli klar til tjeneste. Han måtte blant annet være med og marsjere hver helg i seks måneder, i tillegg til at han måtte gjennomføre lange og harde treningsøkter, noe han ikke likte.

Han ble med et lokalt rugbylag og deretter et baseballag under tjenesten, men så var moroa plutselig over en dag.

- På denne tiden var Den zimbabwiske frigjøringskrigen i full gang, og i 1975 ble jeg sendt i krig. I starten var jeg grensekontrollør, og det var ganske avslappende - vi sjekket bare folk som kom over grensa i bilene sine, og konfiskerte kanskje litt sjokolade eller noen sigaretter. Så en dag ble vi angrepet av fienden og ting endret seg. Folk rundt meg ble skadet og plutselig føltes det veldig ekte, sier han.

Gikk i krigen

Grobbelaar begynte med overlevelsestrening, hvor han lærte seg hvordan han skulle overleve og hva han skulle gjøre dersom han ble tatt av fienden. Han lærte også hvordan han skulle takle eventuelle spørsmål og tortur fra fienden.

- Og da vi var godt nok forberedt så gikk vi i krigen. Bokstavelig talt, sier han.

Han forteller at de opererte i grupper på fem, som ble transportert i helikopter til der de trodde fienden var.

- Du blir sluppet ned hvor det er skuddløsninger, så du blir skutt nedenfra i det du sakte lander. Jeg har sett folk med maskingevær bli skutt i foten. Ofte blir du tvunget til å jobbe i grupper på tre fram til de som har blitt skadet kan erstattes, men du fortsetter likevel. Jobben din er å lokalisere fienden og følge dem gjennom bushen, sier Grobbelaar.

Han forteller at han ble nødt til å drepe.

- Jeg husker første dagen jeg måtte drepe noen. Det er ikke som i filmer, sier Grobbelaar, som forklarer at han var den som gikk fremst i rekka med soldater.

- En dag, tidlig på dagen, er fienden plutselig rett foran meg. Han er kamuflert, med rifla klar og øynene låst på meg. Hjertet mitt pumper, blodet banker i ørene mine. Jeg må reagere først - og det gjør jeg. Jeg trykker på avtrekkeren og legger meg ned, lettet over at jeg traff ham før han traff meg. Plutselig hører jeg rifleskudd overalt og jeg håper bare det ikke er min tur, sier Grobbelaar.

OPPLEVD LITT AV HVERT: Her er Bruce Grobbelaar i 1984 som Liverpool-keeper. Foto: NTB Scanpix
OPPLEVD LITT AV HVERT: Her er Bruce Grobbelaar i 1984 som Liverpool-keeper. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Samlet sammen lik

Han forteller at det først er når du får ting på avstand, at du skjønner hva du har vært med på.

- Vårt regiment måtte plukke opp alle likene, om det så var våre egne eller fiendens. Det var en ordre, for hæren kunne få mye informasjon fra de døde og få et bilde av hvem som opererte hvor, noe som kunne være verdifull informasjon. Jeg syns det var vanskelig. Jeg dro tilbake og fant en kropp jeg hadde skutt, og jeg kunne se hva jeg hadde gjort med personen. Det gjorde meg kvalm, sier Grobbelaar.

Den tidligere keeperen forteller hvordan mennene taklet krigen på forskjellig vis.

- En fyr kuttet av ørene på alle frihetskjemperne - det var det fienden kalte seg selv - han drepte og sparte på dem i en krukke. Familiens hans hadde lidd og han ville ha en brutal hevn. Jeg følte ikke noe slikt hat, men jeg var i krig og måtte takle det; jeg måtte bli følelsesløs i situasjonen jeg var i, sier han.

Han forteller at det å røyke hasj hjalp ham å glemme det fæle han hadde opplevd. Men noen år seinere fikk han flashback.

- Jeg var i Cape Town og tok noen trekk av en joint og det gjorde noe med meg. Jeg trodde jeg ble angrepet og jeg hoppet i et svømmebasseng, sier Grobbelaar.

- I jungelen gjorde du det som krevdes for å overleve. Du spiste alt som rørte seg; du badet i kudritt for at fienden ikke skulle merke lukta di; og du drepte. Jeg kan ikke si hvor mange jeg har drept. Men, plutselig, en dag er det over. Du har gjort din del og du takker bare for at du kom ut derfra i live, sier Grobbelaar, som forteller at flere som ble bedt om å fortsette tjenesten tok sitt eget liv, fordi de ikke orket tanken på å gå gjennom det en gang til.

- Jeg kjenner to som tok livet sitt på toalettet på brakka. Jeg var heldig. Jeg hadde fotballen, og jeg mener virkelig at det var det som reddet livet mitt, sier han.

Grobbelaar kom helskinnet fra den skremmende opplevelsen og fikk til slutt sjansen til å spille fotball i Sør-Afrika i klubben Highlands Park.

Resten er, som de sier, historie.