ENDELIG, FINALE: Virgil van Dijk (tv) og Dejan Lovren feirer Liverpools plass i Campions League-finalen. De tapte kampen 4-2, vant 7-6 sammenlagt og reiser fra Roma med håp om å gi Liverpool det trofeet klubben så sårt trenger. Foto: Action Images via Reuters/John Sibley
ENDELIG, FINALE: Virgil van Dijk (tv) og Dejan Lovren feirer Liverpools plass i Campions League-finalen. De tapte kampen 4-2, vant 7-6 sammenlagt og reiser fra Roma med håp om å gi Liverpool det trofeet klubben så sårt trenger. Foto: Action Images via Reuters/John SibleyVis mer

Champions League semifinale: Roma-Liverpool

Liverpool mistet bare
hodet, de mistet ikke finalen mot Real Madrid

Da kampen var over så og hørte du hva Champions League-finalen mot Real Madrid betyr for Liverpool. Absolutt alt.

  • Roma-Liverpool 4–2 (1–2) 6–7 sammenlagt

JÜRGEN KLOPP HAR gitt Liverpool ekstrem tro på eget spill, ditto intensitet og en offensiv kraft ingen har klart å forsvare seg mot i Europa. Selv på en kveld der Mohamed Salah har beinet av pedalen scorer de to mål der storlag som Chelsea, Atlético Madrid og Barcelona har reist hjem uten noe som helst. Men det er en forutsetning for Liverpools suksess under Klopp, en altoverskyggende faktor laget er nødt til å innfri.

De er nødt til å holde hodene kalde og beinet på gassen.

Så fort de slipper seg ned et lite hakk havner de i like mye trøbbel som alle andre.

Om ikke mer.

DET SÅ DU da 5–0 ble til 5–2 på Anfield for ei uke siden. Liverpools bråstopp den kvelden handlet ikke om at Salah ble erstattet. Den handlet mest om at laget var fornøyd. Og du så det du igjen da 2–1 til pause ble til 2–2 og en kjedereaksjon av farlige Roma-angrep da Liverpool følte de hadde finalen i lomma.

Ikke sånn å forstå at seieren over to kamper var truet selv om Roma trengte to scoringer til da fire minutter gjensto, og bare en da det handlet om sekunder.

Det forteller bare at selv angrepsmaniske Liverpool har sine svake sider.

KAMPENS SPENNING FØR liksom-dramaet slo inn helt mot slutten handlet om den nære Champions League-historien, om denne sesongens mange sjokkresultater og Romas vanvittige snuoperasjon mot Barcelona. Om italienerne var i stand til å gjøre det en gang til. Om 1–4 som ble til 3–0 og semifinale mot Messi og kompani, kunne snu 2–5 fra Anfield til enda et magisk resultat og finale. Jeg trodde ikke på det, og etter ni minutter, da Sadio Mané ga Liverpool 1–0 etter en hjernedød hjemmepasning på tvers (Nainggolan), brudd, frispilling og en strålende avslutning, var det ikke så mange andre som trodde på det heller.

For selv om Barcelona er Barcelona med Messi og alt det innebærer av klasse var det Liverpool 2018 som var motstander denne kvelden.

Jürgen Klopps Liverpool.

Champions League mestscorende lag.

PÅ sitt beste verdens beste og mest energiske kontringslag.

OG ENDA BEDRE for alle de som ikke går alene i det vakre spillets verden, Liverpool 2018 har en sult bare de utsultede kan ta med seg til avspark. Med det mener jeg ikke å si at Barcelona er stappmette og ikke hadde øynene på videre spill i Champions League da de hadde en tremålsledelse før returkampen i Roma. Jeg mener bare at det er ekstrem forskjell på Barcelonas og Liverpool troféhøst de siste ti åra. Der et av verdens beste fotballag, det spanske, har samlet trofeer på regelmessig basis, mens klubben som av historiske årsaker mener den hører hjemme blant verdens beste fotballag ikke har vært nærmere suksess enn Steven Gerards tragikomiske fall mot Chelsea i Premier Leagues gullkamp for fire år siden.

Derfor kunne ikke Liverpool gå på den samme minen som Barcelona.

Med Jürgen Klopp til å minne dem om betydningen av en finale og det som bedre er, lå det i kortene at Liverpool, som alltid løper langt, ville løpe enda lengre.

DET STO OGSÅ skrevet at Liverpool ville få rom å boltre seg i på Olympiastadion. Roma var jo nødt til å kjøre kampen, trøkke på, flytte backene høyt og angripe Liverpool fra alle mulige vinkler. De var nødt til å spille med ekstrem risiko med alt det innebærer av åpne rom bak ryggene på alle som gikk framover. Det er riktig at de ikke hadde sluppet inn mål i Champions League før Sadio Mané åpnet dem etter ni minutter, men de hadde ikke spilt mot Liverpool heller.

Derfor spilte det ingen rolle at Chelsea og Barcelona tidligere var slått 3–0 i denne gamle heksegryta av en fotballstadion.

Liverpool hadde atten bortemål da de kom til Roma.

På veien til Kiev og finalen mot Real Madrid tar de med seg tjue.

Og da spiller det ingen rolle at spillerne mistet hodet, og at laget gikk i oppløsning til slutt.

Finalen er det eneste som betyr noe.

Den mistet de ikke.