UØNSKET? «Jeg lurer ofte på om hjemmelaget ikke ønsker at vi skal komme», skriver artikkelforfatteren. På bildet er det Hønefoss som feirer på besøk på Nadderud stadion. Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix
UØNSKET? «Jeg lurer ofte på om hjemmelaget ikke ønsker at vi skal komme», skriver artikkelforfatteren. På bildet er det Hønefoss som feirer på besøk på Nadderud stadion. Foto: Anette Karlsen / NTB scanpixVis mer

Livet som bortesupporter

Jeg har vært på Nadderud i kikkertsvingen, på Skagerak arena og prøvd å se banen bak en stolpe. Jeg har vært stuet inn i en krok på Haugesund stadion.

Som ivrig supporter for et fotballag med hjemmebane i en annen landsdel er jeg relativt ofte på bortekamper. Mang en gang har jeg undret meg over hvor viktig det tydeligvis er for mange klubber å gjøre besøket mest mulig utrivelig for oss bortesupportere!

På mange baner er det flotte tribuner, gjerne med tak over, som står tomme. Likevel blir bortesupporterne stuet sammen som sauer på den dårligste tribunen de klarer å oppdrive. Nesten aldri under tak og gjerne på et sted som gjør at man knapt ser kampen. Jeg har vært på Nadderud i kikkertsvingen, langt unna banen. Jeg har vært på Skagerak arena og prøvd å se banen bak en stolpe. Jeg har vært stuet inn i en krok på Haugesund stadion og jeg har sett kamp gjennom diskosburet på gamle Storstadion i Sandefjord. Jeg har sittet som sild i tønne i en krok i en ellers glissen Telenor arena og jeg har stått i pøsende regnvær på AKA arena og sett på de tomme tribunene under tak på motsatt side av banen.

Både i Drammen og på Hønefoss har jeg blitt sendt ut på en uendelig vandring for å komme til «baksiden» av banen. På Hønefoss ble vi til og med sendt langs en mørk og gjørmete sti i skogen. Min datter, som da var fire år opplevde å bli kroppsvisitert av en muskelbunt fra et vaktselskap. Det var ingen god opplevelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ola Haave.
Ola Haave. Vis mer

Flere ganger har jeg opplevd at hjemmelagets aller yngste supportere viser fingeren og roper til mine barn at laget vårt «suger». Gjerne til foreldrenes store begeistring. Spesielt i Drammen og i Bærum er dette nærmest en slags tradisjon.

Det er vel de som i dag er unge som skal bli framtidas tilskuere. Det er gjerne gode opplevelser i barndommen som gjør at man går på kamp når man blir voksen. Da er det synd at det er så utrivelig på kamp at det stort sett bare er vi voksne som orker å dra dit.

Jeg lurer ofte på om hjemmelaget ikke ønsker at vi skal komme. Hvorfor skulle det ellers være slik at bortesupporterne betaler de dyreste billettprisene og at bortetribunen er det eneste stedet hvor det ikke er lavere priser for barn? Og hvorfor har kiosken hos gjestene alltid dårligere utvalg, sjelden vekslepenger og går først tom for varer?

Det er mulig vi er skumle og skremmende når vi kommer i fremmede farger på kamp, men er det virkelig nødvendig å ha dobbelt tetthet med vakter foran oss?

Min erfaring er at det er gøyere for alle parter om begge lagenes supportere er til stede. Det skaper liv og gjør opplevelsen bedre. Kanskje det å være et godt vertskap gjør at det kommer flere på neste kamp, enten de kommer for å heie på hjemmelaget eller bortelaget.

Det har etter hvert gått opp for meg at fotballglede for mange handler om å håne bortelagets supportere og sitte under tak og le av oss der vi står i regnet. Det er sikkert fristende å plassere oss så langt unna at ingen hører oss når vi synger, men det må da være mulig å vise litt større fantasi?

Følg oss på Twitter

Hvis selvtilliten til hjemmelaget er så lav at de ikke takler bortesupportere, så er det for så vidt greit, men ikke bli overrasket om vi plutselig en dag ikke kommer i det hele tatt. Da kan hjemmefansen kle seg ut for hverandre og synge for seg selv. Så kan de mimre om gamle dager og lure på hvorfor ingen kommer. Som om det er noen overraskelse at bare gjester som føler seg velkommen stiller opp neste gang de blir inviter.