Lønn for fiasko

Det ble med lønnesirup for Norge i OL. Men den kan smake bedre enn gull.

HUSKER DU historien fra sist uke om den kanadiske skientusiasten som ble så begeistret for norsk sportsånd at han gav 8000 liter lønnesirup til den norske OL-troppen? Den husker i hvert fall canadierne, og da går det an å tenke på hva som er vitsen med å samle mest mulig OL-gull.

Den kanadiske begeistringen ble utløst av den nye staven som den norske langrennssjefen Bjørnar Håkensmoen holdt fram til deres skiprinsesse Sara Renner på sprintstafetten. Sara hadde brukket en av sine og var i ferd med å miste medaljemuligheten i motbakken da Håkensmoen viste sportsånd.

Det gjorde vi ikke under vår egen gullrus på Lillehammer-OL da en tilsvarende norsk skileder demonstrativt nektet å gi en finsk medaljekandidat stavhjelp.

Tror du alle gullene fra 1994 egentlig dekket over den fiaskoen?

I SÅ fall skjønner du lite av hvordan vår eksotiske vinteridrett kommuniseres rundt omkring i verden. Medaljetelling i vinter-OL er en høyst nasjonal øvelse. Den kan være tjenlig for nasjonsbygging, men funker sjelden for å skaffe seg venner verden rundt.

På samme vis som Giorgio di Centa sikret Italia en flott avslutning på deres egne leker, drar de fleste tilreisende fra det isolerte fjellområdet utenfor Torino med vissheten om at dit reiser de ikke igjen. Disse lekene har bidratt til å samle italienerne om sine idrettshelter, men ikke åpnet et nytt område for turistene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis ellers eventyrlig vakre og vennlige Italia i det hele tatt trenger noe slikt.

NÅ TRENGER i hvertfall vinternasjonen Norge å se på sammenhengen mellom folkekultur og toppidrett. Før disse lekene kjørte Idrettsforbundet en PR-kampanje for å vise den tette forbindelsen mellom sitt brede, lokale barne -og ungdomsarbeid og de siste års eventyrlige internasjonale resultater.

FIASKO-OL: Bjørnar Håkensmoens skiløpere har ikke prestert som forventet under OL. Foto: SCANPIX
FIASKO-OL: Bjørnar Håkensmoens skiløpere har ikke prestert som forventet under OL. Foto: SCANPIX Vis mer

Skuffelsene i løpet av Torino-OL har bleknet eventyrglansen betraktelig, men tar ikke vekk poenget. Det er for eksempel en klar link mellom dagens femmilsfiasko og manglende skøytetraseer landet rundt, på samme vis som de få kunstfrosne skøytebanene har gitt oss svak bredde i hurtigløp på skøyter.

DER MOTTOET var å ta Torino med storm, drar vi hjem i stille ettertanke. Sjetteplassen både i antall medaljer og olympiske poeng forteller at vi fortsatt er med, men bortsett fra Kjetil Andre Aamodts tredje gull i super-G mangler fortellingene som blir hørt av andre enn oss selv.

Fra Torino kom det ingen ustoppelig Vegard The Terminator Ulvang med en kulthistorie som passet det amerikanske markedet, ingen Bjørn Dæhlie som vant så mye at han ble plassert blant idrettens superstjerner, ingen Johann Olav Koss som viste med hjertet hva sportsseire kan brukes til, og ingen Ole Einar Bjørndalen med grep om det europeiske TV-publikummet.

I disse lekene har Norge vært helt anonyme. Bortsett fra at vi gledet canadierne med å oppføre oss normalt langs løypa.

AKKURAT det er en forutsetning når Olympiatoppen tar fatt på arbeidet med å gjenreise trøkket i norsk vinteridrett.

Den delen er vi minst bekymret for. Norge har en sunn, verdibasert toppidrett. I hvert fall i den grad ekstrem toppidrett kan karakteriseres som sunn.

Det er heller ikke disse verdiene som begrenser oss. Resultatlistene fra OL indikerer ikke noe rush av dopseire. Vi fikk aldri gullene vi trodde på fordi konkurrentene reelt sett var bedre.

SIDEN toppidrettens natur er å bli best, er det bare å gyve løs på arbeidet. Vi lykkes fort i nasjonalsporten langrenn hvis innsatsen konsentreres om fristil. Her gjelder det både satsing på løypenett og talenter, men resultatene fra junior-VM viser at løpergrunnlaget allerede er på plass.

Skiskytterne må bygge opp et nytt jentelag, mens skøytemiljøet framfor alt må utvikles i antall baner over hele landet.

OG SÅ gjelder det å komme på offensiven i nye grener. Det er feil at skinasjonen Norge henger etter på brett og at de norske skøytetradisjonene aldri er blitt ført videre til kortbaneløp.

Men en slik satsing vil aldri lønne seg uten at den utvikles fra den folklige idrettskulturen.

For som lønnesirupen vi ble sittende igjen med etter Torino-OL forteller:

** Det er i bredeste forstand folkeskikk dette dreier seg om.