Løp for oss, Grete!

I GÅR hadde sju hundre løpere i New York Maraton tatt på seg T-skjorta med påskiften «Running for Grete». De hadde betalt en minstepris på 15 000 kroner for å delta på det såkalte «Fred\'s Team»; en stiftelse for kreftforskning til minne om byens legendariske maratonsjef Fred Lebow som døde av denne sykdommen for elleve år siden, men nå var kreften plutselig veldig mye nærmere enn den tradisjonelle amerikanske veldedigheten. Teamlederen deres, Grete Waitz, var selv blitt syk.

Gesten med T-skjortene var varm og flott, men teksten feil.

Det er Grete som fortsatt løper for oss.

FOLK SOM plasseres på statuer mens de ennå er midt i livet, har lett for å forsvinne.

Det var slett ikke meningen da Grete Waitz for mange år siden ble hyllet med statuen foran maratonporten på Bislett. Billedhuggeren Nils Aas har formet den lette løperjenta så gjenkjennelig på vei over sokkelen at det burde vært greit å skjønne at akkurat denne statuen er samtidskunst som skulle bevege, men underveis misset jeg også det poenget.

Grete Waitz ble bare historie og gode idrettsminner.

DET MÅTTE et TV-intervju til for å forstå.

Sist uke satt Grete i NRK-studioet sammen med debattveteranen Viggo Johansen. De er jevnaldrende og gamle kjente. Viggo var en glødende sportsreporter da Grete løp som fortest, og hans misjon dengang var å vise hvordan de tilsynelatende løse trådene fra idrettsarenaene nøstet seg opp i forhold som betydde noe for hele samfunnet.

Sport er aldri blitt «bare sport» for Viggo, og slik var han absolutt rett journalist for å intervjue Grete Waitz.

DET BLE da også et rørende intervju. Sånn måtte det bli når den sunneste, roligste og vennligste idrettsjenta snakker om det å plutselig være alvorlig syk.

Men innspillet kom fra 18-åringen som satt sammen med meg hjemme i sofaen, da hun midt i de utrolige historiene om jenter som ikke fikk lov til å løpe mer enn et par runder på norske friidrettsbaner, ganske enkelt spurte:

-  Pappa, er dette virkelig ikke lenger siden?

Da gjaldt det å få Grete Waitz ned fra sokkelen.

FOR DET er her sammen med oss i det daglige strevet for å lage et samfunn uten diskriminerende kjønnsgrenser at hun hører hjemme.

Til vanlig jobber Grete med sånt i USA gjennom løpeprosjekter for barn og unge i New York og skal få lov til å ha nok med det. Det er symbolet Grete Waitz vi skal holde på.

Hun som med hjelp av en fair livskamerat brøt det vanlige jentemønsteret som fortalte at det selvsagt var kvinnens karriere som skulle ofres; hun som grålysning etter grålysning fulgte et treningsregime så rått at det etter hvert sprengte den østeuropeiske dopdominansen i terrengløypa og på friidrettsbanen, og hun som lærte amerikanere flest at det er mulig for jenter å \'just do it\' lenge før Nike-reklamen begynte å spre sitt overflatiske idrettsbudskap over verden.

JODA; etter hvert ga friidrettsmennene også jentene mulighet til å løpe lenger enn to runder på banen. Grete ble god på 1 500 meter, hun fikk sette verdensrekord på 3 000 meter og rakk å bli første verdensmester på maraton fire år før datteren min ble født.

Men likevel var 18-åringen min blitt tenåring da vi fortsatt bablet om kvinneidrettens verdi.

FOR DET er ikke lenger siden Grete Waitz løpet i Oslo ble lagt ned etter mye dumt prat om at de tusenvis av feststemte jentene som småløp fem kilometer mellom Frogneparken og Bislett drev for dårlig idrett.

Til den debatten hørte morsomheter i avistitlene som \'hormonslipp\' og \'best uten baller\', men først og fremst en grunnleggende mangel på forståelse av at idrett for alle nettopp er det å få gjøre akkurat det man vil ut av idretten sin.

Sånt har ikke så mye med kjønn å gjøre heller.

MÅLT I sportslige prestasjoner er det egentlig ikke mye kjønnskamp å hente fra Grete Waitz sine treningsdagbøker . Det hun har gjennomført selv, har vært unikt.

Kanskje er hun Norges beste idrettsutøver gjennom tidene, men på Maratonsøndagen i New York i går skjønte du at slike titler ikke er så viktige.

For om Gretes amerikanske venner var litt upresise i teksten på T-skjortene sine, var velkomstordene fra klubbkameratene i New York Road Runners før maratonstarten ikke til å ta feil av:

«Vår venn er i byen, en stor mester, ivrigst i samfunnstjenesten, alltid vennlig og snill og en drivkraft for løping i New York.»

SLIKE ord beveger, og neste år er Grete Waitz på startstreken igjen.

-  Jeg kan ikke bare sette meg ned og gjøre ingen ting, sa hun til Dagbladet forleden.

Det er bra.

Vi trenger at du fortsatt løper for oss, Grete.