ALLTID PÅ PLASS:  Arturo Vidal sprintet oftere og lengre enn alle på banen, og bidro til at Sergio Ramos og Spania ble løpt ut av VM. FOTO: AFP / Yasuyoshi Chiba.
ALLTID PÅ PLASS: Arturo Vidal sprintet oftere og lengre enn alle på banen, og bidro til at Sergio Ramos og Spania ble løpt ut av VM. FOTO: AFP / Yasuyoshi Chiba.Vis mer

Løp Spania ut av VM

Statistikken gir en viktig del av svaret på hvorfor de regjerende verdensmesterne feilet mot Chile.

DA Spania ble verdensmester i Sør-Afrika 2010, var det ingen av de hardeste konkurrentene som løp mer på banen. Men da omtrent det samme laget ble sendt hjem av Chile i går kveld, var det for få spanjoler som løp langt og fort nok.

Statistikken som viser hvordan Spania beveget seg på Maracana, er avslørende lesning:

•• I snitt løp motstanderen 936 meter lenger.

Slik var det ikke den spanske tiki-taka stilen som kollapset i går, men myten om at det er mulig å spille en slik effektiv, ballholdende fotball uten samtidig å løpe omtrent like mye som motstanderen.

I FORRIGE verdensmesterskap løp altså spanjolene mer enn spillerne på Nederland, Tyskland og Uruguay. Forskjellen var ikke så stor. I snitt løp de fire semifinalistene som følgende gjennom hele turneringen:

SPANIA: 10, 62 km.
URUGUAY: 10,56 km.
NEDERLAND 10,33 km.
TYSKLAND 10, 33 km.

Selve tallet vil variere fra kamp til kamp etter forholdene og kamputviklingen, men på Maracana var det ikke snakk om små variasjoner, men om en avslørende forskjell:

•• Der de chilenske spillerne i snitt løp 10 157 meter, nøyde spanjolene seg med 9 209.

Akkurat det var med på å avgjøre denne kampen.

FORSKJELLEN var mulig å se gjennom det ekstreme chilenske presset på ballfører over hele banen, men vel så viktig er den løpingen som skjedde når Chile selv hadde ballen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det å jage ball i en fotballkamp betyr sjelden at du løper så mye mer enn motstanderen. Helst er det løpingen når du selv har ballen i laget som avgjør. Det som skiller er ikke antall meter nedlagt, men følelsen av ballkontroll som bygger glede og lyst til å løpe enda mer.

SÅNN kom ikke de lange periodene med chilensk ballhold utover i andreomgangen tilfeldig. Det var nettopp her Chile fikk utbytte av at de gjennomgående løp både lengre og fortere enn spanjolene.

Det med farten er avgjørende. Statistikken viser en betydelig forskjell også der:

•• Men de chilenske spillerne i snitt tilbakela 2 939 meter i tilnærmet toppfart, nøyde spanjolene seg med 2 365 meter på samme nivå. Det er 574 meter pr. spiller med klasseforskjell.

I sum ble det en ulikhet som Spania aldri klarte å utligne gjennom det tradisjonelt mer ballsikre spillet sitt.

DA hjalp det selvsagt ingen ting at det tilfeldigvis var en spansk spiller som hadde kampens raskeste løp (Javi Martinez med 31.61 km/t). Fotball er først og fremst repeterende spurter, og der var igjen chilenerne overlegne:

•• I snitt gjennomførte hver chilener 46 spurter, mens spanjolene stoppet på 37.

Dette tallmaterialet viser også hvilken ekstrem prestasjon Chiles midtbanestjerne Arturo Vidal leverte. Med 11,2 km var han var blant de spillerne på banen som løp mest, men den jevne innsatsen ble toppet med en unik serie spurter:

•• Hele 66 ganger spurtet Vidal.

Det trykket gjorde at han gjennomførte 14% av kampen på et nivå tilnærmet maksimal fart. Det ga smått utrolige 3 758 meter med sprint fra en spiller som ellers utmerket seg med glitrende ballkontroll.

Mens Chile i snitt som ventet lyktes mindre pasningene enn Spania (72% mot 82%), var Vidal med sine 80% i uttelling nesten oppe på det spanske pasningsnivået.

Resten tok han altså på det store området han dekket og den høye farten i denne løpingen.

Det var mest det som felte den regjerende verdensmesteren.

Esten O. Sæther er landslagstrener i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.