HELT PÅ HJEMMEBANE:  Therese Johaug takker hjembygda på samfunnshuset i Dalsbygda. Det er fortsatt lettest å bli en internasjonal norsk sportstjerne om du kommer fra en småklubb som IL Nansen. FOTO: Nils Kristian Th. Eikeland/Dagbladet.
HELT PÅ HJEMMEBANE: Therese Johaug takker hjembygda på samfunnshuset i Dalsbygda. Det er fortsatt lettest å bli en internasjonal norsk sportstjerne om du kommer fra en småklubb som IL Nansen. FOTO: Nils Kristian Th. Eikeland/Dagbladet.Vis mer

Løype for en ny Johaug

Nå gjelder det å huske at det er sporene over hele Norge som til slutt gir oss den beste idrettsleken og de største internasjonale stjernene.

ALLE VIL HA en sponsorbit av Therese Johaug etter VM-gullet i Holmenkollen i mars. Bare timer etter 3-mils triumfen hadde manageren hennes flere titalls tilbud. Nå to måneder seinere er det i ferd med å summere seg opp til nasjonale og internasjonale reklamekontrakter i en størrelse som knapt noen norsk idrettsutøver har opplevd.

Det er til å forstå. Therese representerer det tradisjonelle drømmebildet av en norsk idrettshelt; beskjeden, utholdende og vennlig som hun er. Men først og fremst representerer hun familie og oppvekst i lille Dalsbygda lengst nord i Østerdalen.

THERESES idrettseventyr fungerer snart som tidsriktig bonderomantikk på sjampoflasker og bilreklamer  Europa rundt, men først og fremst er dette fortellingen om hva som er styrken i dagens norske idrett. Akkurat den forståelsen ser ut til å glippe for litt for mange sentrale idrettsledere etter det kaotiske tinget forrige helg.

Men Therese skjønner det. Da jeg var på festen hennes i samfunnshuset i Dalsbygda for noen uker siden, var det familien, naboene og bygda hun takket; alle de som hadde hjulpet henne til å få gå på ski også på den tida da ingen så noen verdensmester i den lille jenta. Eller som hun selv fortalte om kladdeføret i skiløypa dengang så mange andre var både større og raskere:

Artikkelen fortsetter under annonsen

_Mamma stod og heiet på meg mens hun tenkte "Stakkars Therese, hvor lenge orker du å holde på med det her".

Therese orker fortsatt. Mest fordi hun selv har vært så sta, men mye fordi det ikke var noen i hjemklubben IL Nansen som sorterte ut de aller raskeste 12-åringene i en egen elitegruppe eller hvisket til Therese at dette vel ikke var den riktige idretten for henne. På små steder har de lært seg at alle må være med. I Dalsbygda med 600 sjeler er det lett å se at det er en hverdagslig nødvendighet. I idrettsbevegelsen med 1,5 millioner medlemmer er sånt litt verre å forstå. I hvert fall når bevegelsen er rikere og vinner mer enn noen gang før i historien.

SKRAPER DU VEKK de stusslige personlige motsetningene helt innerst i den norske idrettsfamilien, er denne maktkampen et spørsmål om å skjønne historien. Der lederne for enkeltidrettene mener de er i ferd med å ta et historisk oppgjør med noe de oppfatter som et alt for mektig byråkrati, misser de helt forståelsen av at dette først og fremst er samtidshistorie. Det meste av norsk politikk blir styrt av balansen mellom ulike distriktshensyn; annerledes kan det knapt gjøres for at folk skal ha det best mulig i et vidstrakt land. Da blir det vrient for særforbundene å forklare alle utenfor idretten hvorfor det nå er helt nødvendig å redusere innflytelsen til distriktsrepresentantene.

HER ER DET IKKE engang en motsetning mellom by og land. Den nåværende maktbalansen i bevegelsen gjør at halvparten av tingrepresentantene kommer fra hvert av Norges 19 fylker. Forskjellen går på innbyggertall i fylket. Ellers er oppgaven for distriktene å kjempe for idrettens kår i sin egen region; altså akkurat som norsk demokrati vanligvis fungerer.

Det å ta vare på idretten som en geografisk representativ folkebevegelse, er mye viktigere enn å se maktkampen som et speilbilde av konflikten mellom topp -og breddeidrett. De som til daglig jobber rundt i de vel 12 000 idrettsklubbene, kjenner seg sjelden igjen i skremmebildet av særidrettene som broilerindustri for noen få VM -og OL-vinnere. Her er det ingen forskjell mellom gigantene fotball og ski som har frontet særforbundenes forsøk på å forskyve maktbalansen, til sykkel og turn som vil ta vare på mer av den nåværende organiseringen.

FOR DE SOM SYNES at det viktigste likevel er å vinne medaljer, er det god grunn til å tviholde på norsk idrett som folkebevegelse. Dette er også pensum fra samtidshistorien. Den aller ferskeste medaljestatistikken viser at det er lettest å bli internasjonal stjerne om du kommer fra en småklubb der idrett angår hele lokalsamfunnet på tvers av særinteresser og med naturlig  plass for alle:

•• I de seks siste vinter -og sommerlekene har utøvere fra distriktene vunnet over halvparten av alle norske medaljer i de individuelle idrettene.

Dette selv om det bare er 22% av oss nordmenn som bor i disse områdene.

En av dem er Therese Johaug fra 2552 Dalsbyga, men i denne sammenhengen er det ingen grunn til å stirre seg blind på postnummeret. Et helhetlig idrettsarbeid der vi skjønner at særaktiviteten vår må tilpasses resten av samfunnet, gir de samme resultatene både i by og land.

Da gjelder det å passe på at hele Norge fortsatt får bestemme hvordan idrett vi skal ha.