NORGES BESTE FOTBALLJENTER: Guro Reiten er frontfiguren i LSK Kvinner, Norges suverent beste lag. Både hun, LSK og norsk kvinnefotball trenger et spissere nivå for å kunne utvikle seg videre. Foto: Bildbyrån
NORGES BESTE FOTBALLJENTER: Guro Reiten er frontfiguren i LSK Kvinner, Norges suverent beste lag. Både hun, LSK og norsk kvinnefotball trenger et spissere nivå for å kunne utvikle seg videre. Foto: BildbyrånVis mer

LSK Kvinner vinner The Double igjen

LSK Kvinner har vunnet ni titler og tapt seks kamper på fem år. De fortjener alt, men norsk kvinnefotball fortjener bedre

Lillestrøm har vunnet sitt fjerde The Double på fem sesonger. Norsk kvinnefotball blir ikke bedre av det.

  • LSK Kvinner-Sandviken 4–0 (2–0)

LSK KVINNER ER uten motstand i Norge. Guro Reiten (24) er i en klasse for seg selv. Og når du legger sammen det får du et uslåelig fotballag med en spiss som scorer over ett mål i snitt per kamp.

Guro Reiten hadde 25 mål på 21 seriekamper og fire cupkamper før denne cupfinalen.

Nå har hun 27 scoringer på 26 kamper.

FEM STRAKE SERIEMESTERSKAP er imponerende, men får ingen til å slå stå stiften i Norge. Vi har jo Rosenborg som tok tretten titler på rappen fra 1992 til 2004. Men fem serietap og ett cuptap på fem sesonger er derimot rimelig unikt. Det er faktisk helt ellevilt.

Da er plutselig ikke "Vi taper aldri!" noe du bare hører fra supporterne på tribunen.

Da er "Vi taper aldri!" i nabolaget til faktum.

PROBLEMET VED DENNE totale dominansen er utviklingen av Norges beste kvinnelige fotballag, det som møter Barcelona i Champions Leagues kvartfinale i mars 2019. I 2016 scoret de 88 mål på 22 seriekamper, altså fire i snitt. I år ble det "bare" 71, et snitt på 3,2 scoringer per kamp. Det lukter ikke akkurat motstand. Og skal du bli bedre må du helst bryne deg, bli testet og utfordret.

Det hjelper ikke norsk kvinnefotball at Lillestrøm vinner som de vil selv om den forestående kvartfinalen i Europa er en stort oppmuntring.

Selv om det selvfølgelig er gøy å vinne hjemlige titler – også denne cuptriumfen er et bevis på det – begynner det mest å likne på en vane.

DA DENNE SPALTEN kalte Toppserien for Breddeserien var det ikke mange som reagerte negativt. Det var oppmuntrende i et toppfotballperspektiv, og ga en indikasjon på at det er mange der ute som faktisk mener at tolv lag på det øverste nivået helt sikkert er to for mye, mest sannsynlig fire. Og da Espelund-utvalget for en måneds tid siden falt ned på samme konklusjon, og blant mange andre gode anbefalinger oppfordret norsk kvinnefotball til å se på ligastrukturen, opplevde jeg egentlig bare nikkende hoder.

Du vil alltid ha de som mener nasjonal utbredelse er viktigere enn internasjonale resultater.

For kvinnefotballens del håper og tror jeg de er i mindretall.

GURO REITEN ER Norges neste store internasjonale stjernespiller. Etter gjennombruddet i 2017 og et dominerende 2018 blir hun norsk kvinnefotballs neste store eksport. Cupfinalen denne lørdagen avgjorde hun med to scoringer i løpet av kampens ti første minutter.

To sjanser, to mål.

Så lett er det når du er god.

DET ER MANGE gode fotballspillende kvinner i Norge. Men det er ikke nok til tolv topplag om toppfotball defineres som basen for det som skal gi Norge internasjonale framganger. Da den første cupfinalen for kvinner ble spilt for 40 år siden hadde vi knapt konkurranse. I dag er det 147 kvinnelige landslag på FIFA-rankingen. Og skal Norge (13) ta seg inn blant topp ti og igjen bli en troverdig medaljekandidat i sluttspill er det helt avgjørende at de som er gode får den konkurransearenaen de fortjener.

Ikke for å være stygg med Grand Bodø, men når det skiller 53 poeng og 97 scoringer på topp og bunn i Toppserien, gjør det ikke LSK og Guro Reiten noen tjenester.