LSK må lære å like seg selv

Den gangen de gikk i hvite dresser visste de nøyaktig hvem de var.

JEG SER AT Lillestrøm føler seg forfulgt av alle, kanskje særlig av dommerne og TV 2. Noen av oss har levd lenge nok til å huske tilbake til den gangen klubben gjorde alt den kunne for å bli mislikt, og lyktes...

Det var på den tida lederne stilte opp i hvite dresser, fremsto som de eneste i norsk fotball som forsto at vi gikk mot profesjonell fotball (eller semiprofesjonell som overgangsordningen het) - og kjøpte spillere fra konkurrerende klubber. Kort sagt: De gjorde alt det som skulle til for å terge på seg oss andre.

Sagt på en annen måte: De gjorde det meste riktig.

DERFOR KUNNE DE tillate seg å nyte det i den grad konkurrentene var forbannet på dem. De var trygge i sin sak. De behøvde ikke hisse seg opp.

Som trener Tom Nordlie fremsto i pausen i går, og Vidar Riseth etter kampen, vil det neppe være grunnlag for å fremstille dem som trygge og komfortable. Enhver kan forstå det, tatt i betraktning den situasjonen klubben er kommet i, og det skal også sies; treneren var (hardt tilkjempet?) eksemplarisk rolig etter kampen.

Men da var inntrykket allerede skapt, av et miljø som er i meste laget opptatt av hva andre mener og gjør. Hvorfor er det blitt slik?

Artikkelen fortsetter under annonsen

ALLEREDE TIDLIG i krisen, etter et par serierunder, sto toneangivende krefter på Åråsen fram og forlangte det som ble omtalt som «tilbake til basis». Hvem sin basis kan vi andre spørre da; Tom Nordlies kompromissløse 4-3-3, med spill gjennom midtbanen, brede vinger, vinkling inn på midten og gjennombrudd ut på kanten, eller klubbens mer bastante langpasningsspill med ball først og mann etter?

I den grad det fortsatt ikke er avklart, er det ikke merkelig en kan spore litt utrygghet.

FORFULGT? LSK gir inntrykk av å være i meste laget opptatt av hva andre mener og gjør. Foto: Erling Hægeland
FORFULGT? LSK gir inntrykk av å være i meste laget opptatt av hva andre mener og gjør. Foto: Erling Hægeland Vis mer

Den gangen de gikk rundt i hvite dresser (som de naturligvis ikke gjorde, de elsket bare å skape et inntrykk av det) visste de nøyaktig hvem de var; en oppkomlingsklubb som måtte finne si identitet, og lære seg å like den. De likte til og med at vi andre mislikte den.

DEN FORFØLGELSEN av de paranoide som de stadig har fått oss til å tenke på de siste par årene kler klubben dårlig. I fjor var det TV 2 som drev kampanjesportsjournalistikk for Brann, og det var - som vi andre forsto det - ingen ting å beklage at Arild Sundgot avgjorde semifinalen med en kjempehands.

Jeg har en forestilling om at de gamle gutta ville holdt seg for gode til å skylde på journalistene og dommerne. Jeg tror til og med de ville irettesatt Sundgot.

Sannheten er at alle vi andre egentlig likte det gode, gamle Lillestrøm. Men det innrømmet vi selvfølgelig aldri.

En må lære å like seg selv før en kan vente å bli likt av andre. De gamle LSK-lederne likte seg selv. Det var vi aldri i tvil om.

LSK må lære å like seg selv
SINT: Vidar Riseth var hissig både under og etter kampen i går.