Lur i bur

Heidi Tjugum Mørk (29) snakker fire-fem språk, men sjelden med pressen. Dagbladet spurte landslagskeeperen hvorfor.

DET ER OVER TI ÅR siden Heidi Tjugum debuterte på landslaget. Mot Korea i Bodø. Siden har keeperen vært en del av hele Norges blide og glade håndballjenter.

Skjønt Heidi ikke er den enkleste å komme inn på. Hun kan virke både innesluttet og vanskelig. Men der spiller hun med helt åpne kort. Innrømmer det gjerne.

- Jeg er meg. Og det er bare en av meg. Jeg er nok ganske lukket som menneske, så det finnes sikkert folk det er lettere å omgås, smiler hun.

PRESSEN HAR FÅTT føle det under landslagets siste EM-forberedelser. I det siste har hun nektet å snakke med media. Uten at det er noe nytt.

Heidi har aldri vært den som har løpt til telefonen når aviser og TV ringer.

- Jeg er sjelden tilgjengelig. Tidligere løp jeg så fort jeg så en journalist. Jeg velger heller sjøl når jeg vil prate. Det er bedre sånn, for aller helst vil jeg være helt anonym. Minuset med å spille en god kamp er at du må snakke så mye med pressen etterpå, sier Viborg-keeperen.

Dagbladet måtte bearbeide keeperen i lang tid før hun valgte å si ja til et større intervju. Sist søndag. Like etter at hun signerte toårskontrakt med Nordstrand - med virkning fra neste sesong.

- Det er snille og søte jenter. Vi får håpe at jeg klarer å lære dem opp litt, sier Heidi om sine blivende lagvenninner.

I DANMARK skulle hun og ektemannen Sjur Mørk være i tre år. Det ble seks...

Med følgende - foreløpige - imponerende merittliste å se tilbake på:

Fire danske mesterskap, en europacupseier (EHF-cupen) - og tapende finalist i Champions League.

Det siste kan hun rette opp til våren.

- Det hadde vært fint å avslutte årene i Danmark med en Champions League-seier. Fullført jobben skikkelig, liksom, smiler hun.

- JEG ER BEST under press. Det har jeg alltid vært, sier Heidi Tjugum Mørk til Dagbladet.

Noe hun ikke minst beviste under Sydney-OL i 2000. Dit reiste Cecilie Leganger som Norges førstekeeper og med stempel som verdens beste. Men Heidi sto best. Hun var en norsk matchvinner. Hun kan bli det igjen. Hun skal bli det igjen.

- Jeg liker å avgjøre kamper. Det er det som er morsomt. Det er den lysten som henter fram det beste i meg, sier Heidi Tjugum Mørk.

Heidi har fortsatt halvannet år igjen av fysioterapistudiene. Det siste året vil hun pendle mellom Norge og Danmark for å fullføre skolen.

ETTER EM starter husjakten. Og jakten på det gode liv. På middager med venner. Familiebesøk. Jakt. Hytteturer. Og telttur.

- Å, jeg gleder meg sånn til å få tid til telttur. Og til å bruke hytta på Valdres. Den har vi kanskje brukt fem ganger på fire år.

- Er du en ivrig jeger?

- Vi har en fuglehund. Gordonsetter. Men jeg hadde ikke truffet noe om jeg så hadde siktet. Jeg synes litt synd på fuglen også. Det morsomste er å se bikkja ta stand, sier Heidi.

Men for all del: Håndballen skal fortsatt prioriteres høyt. Heidi har fortsatt ambisjoner. Det er ikke snakk om å flytte hjem til Norge for å trappe ned. Selv om lønna blir flere trappetrinn lavere.

- Om jeg skulle tenkt økonomisk, ville jeg aldri reist tilbake til Norge. Og det er deilig å kunne si det, selv om håndballen fortsatt skal være min hovednæringsvei de neste årene.

TELEFONEN RINGER.

Uten trøbbel bytter Heidi fra norsk til dansk.

- Jeg begynte å snakke dansk fra dag én da jeg flyttet. Det handler om å gjøre seg forstått. Dessuten elsker jeg språk. Jeg snakker tysk, fransk og engelsk. Og har hatt russisk og spansk på skolen.

Den norske jenta føler seg litt dansk. Og har utvilsomt vent seg til danske vaner.

- Jeg fikk litt kultursjokk med en gang. Øl til lunsj er liksom ikke min greie. Danskene er utrolig til å kose seg.

- Du tar deg gjerne en bayer, du også?

- Klokka ti er for tidlig for meg. Jeg klarer ikke øl før i 13- 14-tida. Men fredagspilsen må jeg ha. Det har blitt en tradisjon at vi tar en øl etter treninga på fredager. Inni hallen. Og gjerne før vi har rukket å ta av oss treningstøyet.

Smiler Heidi.

Etter en seier river sponsorene gjerne i en kasse pils til laget. Da sprettes det flasker over en lav sko inne i garderoben.

- Du må ikke framstille dette som om vi drikker mye. Det gjør vi ikke. Men det er en helt annen kultur i Danmark. Jeg følger Myggen veldig på dette. Det er jo latterlig at vi må forsvare at vi tar en øl. Det dreier seg om voksne mennesker.

- Kommer du til å fortsette med den tradisjonen i Norge?

- Nå er det jo ikke lørdagskamper i Norge, så det kan hende at jeg ikke kutter ut fredagspilsen. Men det blir hjemme i så fall.

Heidi er oppvokst på Skoger - et lite sted i Drammen.

- Jeg er en av få som er stolt over å være fra Drammen. Jeg er som Herodes Falsk. Min gode venn.

VEIEN TIL HÅNDBALL var kort. Pappa Ivar (55) var keeper på Arild - en gammel storklubb i Oslo for 30 år siden. Heidi og lillesøster Vibeke (25) tok begge etter pappa.

Heidi var bare 17 år gammel da Frode Kyvåg hentet henne til Bækkelaget og norsk topphåndball.

Mamma Henny (54) var mest interessert i turn. Så Heidi begynte med det også. For å tilfredsstille begge foreldrene.

- Jeg er klubbmester i turn. Det står en liten pokal med bulk i skryteskapet hjemme hos mor. Men jeg var ikke noe god, og sluttet i 15-års-alderen, sier Heidi.

ÅRETS EM blir veteranens niende internasjonale mesterskap. Athen-OL i 2004 blir trolig det tiende.

- Det hadde vært fint å avslutte med et OL-gull, smiler Tjugum Mørk.

OM NOEN ÅR er karrieren fortid. Men Heidi ser også for seg ei framtid i håndball.

- Jeg kan godt tenke meg å bli trener for yngre lag. Jeg er av den typen som kan sette meg ned og se VM-finalen fra 1982 på video. Så punsj er jeg, ler Heidi.

Og går det som Heidi drømmer om, blir det om nye 20 år enda morsommere å se tilbake på EM-finalen i Danmark 15. desember 2002. Med norsk gull og en keeper som matchvinner.

I det siste angrepet.

EM-gull: Heidi Tjugum jubler etter seieren 24 - 16 i finalen mot Danmark i 1998. Heidi reddet hele 25 av 40 skudd.
Siste trening: Heidi Tjugum Mørk etter gårsdagens trening på Idrettshøyskolen i Oslo.