Må skjønne sitt publikum

Å herse med sex er noe ganske annet enn å fleipe med oppblåse Barbara.

SKJØNNER SPILLET: Petter Northug dro fra Beitostølen forleden med den oppblåsbare Barbara som han hadde fått i gave fra svenske fans. Langrennskongen skjønner hvem han underholder.
Foto: THomas Rasmus Skaug / Dagbladet
SKJØNNER SPILLET: Petter Northug dro fra Beitostølen forleden med den oppblåsbare Barbara som han hadde fått i gave fra svenske fans. Langrennskongen skjønner hvem han underholder. Foto: THomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

||| MENS Petter Northug dro fra Beitostølen med oppblåsbare Barbara i fanget for forhåpentligvis å signere sin nye Red Bull-avtale, fikk skøytetrener Peter Mueller sparken fra landslaget for sexsjikane. De to sakene har absolutt ingen ting med hverandre å gjøre bortsett fra at de fanger opp en avgjørende faktor for å lykkes på hovedscenen til norsk proffidrett:

• • Du må skjønne hvem du underholder.

Ingen norsk idrettsaktør i millionklassen driver sporten sin i et kulturelt tomrom. Der det selvsagt er plass for å fleipe med seksualitet, vil nordmenn flest ikke ha et samfunn hvor menn sikrer sine maktposisjoner gjennom primitiv sexfokusering.

DETTE er en avgjørende forskjell som viser om du forstår rollen din som sportsunderholder eller ikke. Mens Petter opplever suksess på alle områder fordi han naturlig reagerer som de fleste norske 23-åringer og velger å være seg selv i en tradisjonsbundet idrettsgren, har Peter Mueller til slutt falt på at han har vært seg selv nok.

En boks Red Bull i hånda på Peter Nortug er kult, selv om drikken i seg selv er et usunt, skvipete partybrygg. En oppblåsbar Barbara i fanget på landets beste langrennsløper er ingen harry påminnelse om det trønderske ungkarsoverskuddet før neste sommers kjøttfestival, men en artig gag.

I det Petter lar Barbara vinke farvel til Dagbladets fotograf på parkeringsplassen på Beitostølen, er forestillingen om den klassiske norske skikongen definitivt forandret.

Dette er ingen skogens sønn på vei ut i den deilige stillheten, ingen Gjermund Eggen med  røde georginer i vindusruta; det er langrenn i 2009-tapning, tettpakket action, DJ i målområdet og røffe atleter skulder mot skulder før Petter vinner spurten som han vil.

FOLK FLEST klapper fram denne nye langrennssporten så lenge Petter Northug klarer å balansere sitt sterke jeg og tydelige image med en forståelse for at han ikke er alene på scenen. Nå eier han hele rampelyset og blir betalt deretter, men underveis er det noen som har rigget opp hele staffasjen og noen skal også gjøre klar til neste fest og neste skikonge.

Som skiløper står Petter i en sammenheng. Blir den for liten for ham, er det snart Petter som får et problem. Ikke langrennssporten. Den finner nye konger og nye helter og lever forøvrig utmerket videre så lenge det snør og mange nok synes det er gøy å gå på ski.

DET var i dette størrelsesforholdet mellom frontfigur og sport at både skøytefamilien og Peter Mueller til slutt forregnet seg. Mer og mer dreide alt seg i en liten, presset sport seg om Mueller og hans yndling Håvard Bøkko. Det var tilsynelatende ingen ledere som satte grenser for trenerens sosial atferd, krevde en samlende ledelse og ærlig evaluerte resultatene til hele den norske eliten.

Med Mueller som enehersker i skøyteriket Norge ble det perfekt klamme vekstforhold for ukultur. Nå etterpå er det lett for alle å se at det ikke mye sjarmerende som gror i sporene etter en gammeldags mannsjåvenist, men hvor var de andre utøverne, trenere og lederne underveis?

Både skøyteledelsen og Olympiatoppen visste hvilken ledertype de importerte da Mueller ble ansatt i 2003. Dette var en sjanse til rask suksess. Kjapt ble han også hedret som Årets Trener. Hvordan det rimer med den kunnskapsoppbyggingen og det helhetssynet som norsk toppidrett visstnok baserer seg på, er det noen i Olympiatoppen som bør diskutere i dag. Det er et langt viktigere regnskap enn millionene som forsvinner i etterlønn.

FOR sparkingen av Peter Mueller har ingen ting med ren fagkunnskap å gjøre, De færreste av oss er meningsberettiget til å prate om optimal oppbygging av skøytelår, men alle har en del av produktet norsk toppidrett. Det er ennå så statlig gjennomfinansiert at utøverne representerer fellesskapet.

Landslagstreneren i skøyter skjønte ikke det. Det er en god nok grunn for at han ikke har denne jobben lenger.

Tilbake står et skøytemiljø som trenger å prate om hvorfor det ikke ble satt grenser for amerikanerens egotripp underveis. Det gjelder utøvere, trenere og ledere; hele den norske skøytefamilien som visste hva de fikk da Mueller ble ansatt.