Maktkamp i norsk idrett

Må vekk fra Oslo!

Er vi i ferd med å glemme det som skjedde med Marit Bjørgen og Therese Johaug?

BYGDEJENTER: Den sportslige utviklingen til Therese Johaug og Marit Bjørgen er sterke historier om betydningen av levende lokal idrett Norge rundt. Nå er det all grunn til å advare mot sentraliseringen i idrettsbevegelsen. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
BYGDEJENTER: Den sportslige utviklingen til Therese Johaug og Marit Bjørgen er sterke historier om betydningen av levende lokal idrett Norge rundt. Nå er det all grunn til å advare mot sentraliseringen i idrettsbevegelsen. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

NÅR den nyvalgte skipresidenten Tove Moe Dyrhaug på direkten forsikrer at hun ikke vil styre sporten fra et kontor på Ullevaal stadion i Oslo, er det grunn til å høre på advarselen hun kommer med:

Nå har presidenten bodd i Oslo og hatt kontor der, men det skal ikke jeg, i alle fall ikke med det første. Det er like viktig å være i Finnmark og Møre og Romsdal, sa Moe Dyrhaug til VG bare minutter etter at hun ble valgt til skipresident sist søndag, og understreket at ny framgang for skisporten først og fremst dreier seg om hva som blir gjort lokalt hele Norge rundt.

Skimiljøet burde være de første til å skjønne den sammenhengen. Etter all suksessen med skiløpere fra bygda som Petter Northug, Maren Lundby, Marit Bjørgen og Therese Johaug, er det lett å se hvor avgjørende det er for eliteidretten å være sterkt lokalt forankret i alle deler av landet:

  • Det å få vokse opp i en liten klubb med et tett nærmiljø har preget utviklingen til mange av Norges største idrettsnavn.

Mye av OL-gullet kommer jo fra småsteder som Mosvika, Bøverbru, Rognes og Dalsbygda. For det er statistisk lettere å nå toppen i sport om du kommer fra utkanten:

- Utstyrshysteriet som jeg ser her i Oslo, men ikke hjemme på Rognes, blir litt galskap. Det viktigste er godt feste, skilek og fellesskap, sier Marit om sine første år i sporet.

Det gjelder å forstå at denne hverdagslige norsk idrettskulturen basert på lokal frivillighet støttet av raus kommunal og regional betalingsvilje, er et felles gode for samfunnet vårt i både by og bygd.

Nå er denne kulturen i fare.

Fordi idrettsbevegelsen mer og mer sentraliserer makt i Oslo.

LØFTET fra den nye skipresidenten om at hun ville holde seg mest mulig unna hovedstaden, var et dobbelt budskap. Bråket i Skiforbundet har dels dreid seg om presidentens tidvis for tette daglige liv med administrasjonen. Altså om hva som er det beste samspillet mellom ansatt generalsekretær og valgt president.

Som mangeårig sjef i Rosenborg vet Tove Moe Dyrhaug mye om hvor klamt det blir dersom den daglige driften i praksis har to toppsjefer:

Jeg pleier å spørre «hvem er sjefen i det daglige om Ivar Koteng (tidligere styreleder i Rosenborg) hadde sittet på Brakka hver dag?». Jeg skal ikke sitte på Ullevaal stadion oppå de ansatte, forsikret hun til VG.

Det er bra å høre for de ansatte på et forbundskontor som må lappe sammen arbeidsmiljøet sitt etter alt hoppbråket, men den geografiske utfordringen gjenstår. Som alle andre Oslo-baserte særforbund bidrar Norges Skiforbund uansett til en sentralisering av idrettsbevegelsen.

Over tid vil det tære på den hverdagskulturen som gjør at idretten står så sterkt landet rundt.

DET har skimiljøet for lengst innsett. De siste åra har det vært diskusjoner om utfordringene ved at de små lokalklubbene resultatmessig blir utkonkurrert av mer ressurssterke storbyklubber.

Dette er ikke en konkurranse mellom by mot land, men en påminning om farene med et økonomisk - og kulturelt klasseskille i all barneidrett. At det blir for mange privatfinansierte akademier med tidlig sportslig spissing for barna og for mye alvor.

Marit Bjørgen konkurrerte som tenåring i fristil med klassiske ski:

- Når du kommer fra Rognes, var det sånn. Det hadde noe å gjøre med økonomi, men vi visste ikke om noe annet heller, forteller hun i en av bøkene om henne.

vet det norske skimiljøet definitivt om utstyr, men har også sett baksiden av den velstanden som preger barne -og ungdomsidretten.

Men selv om skifolket har våknet, ser det ut som om ledelsen i Norges idrettsforbund ikke skjønner denne sammenhengen mellom bred folkelig kultur med lokal innflytelse og en mest mulig felles nasjonal toppidrett; altså det vi kaller «den norske idrettsmodellen»

For nettopp i denne perioden har idrettspolitikerne heiet fram mer makt til Oslo.

DET startet med en såkalt moderniseringsprosess i Idrettsforbundet med et oppsiktsvekkende forslag om å fjerne hele lokaldemokratiet for å overføre makt til sentralledelsen på Ullevaal stadion. Et par kvikke forretningsorienterte innleide konsulenter forslo for idrettstoppene at de geografiske idrettskretsene skulle nedlegges.

Etter at Dagbladet ved hjelp av Marit Bjørgen og Idrettsgallaen ga saken stor oppmerksomhet, ble dette forslaget skrotet allerede noen måneder seinere før Idrettstinget i 2019.

Det skulle bare mangle. Det er disse kretsene som sikrer samarbeidet med storsamfunnet i hvert fylke. Dette sørger for at de regionale og lokale myndighetene bruker felleskassa raust for å holde oppe idrett som hverdagskultur over hele landet.

LIKEVEL nekter ledelsen i Norges idrettsforbund fortsatt å gi opp forsøket på mer sentralisering. Nå ser et utvalg på selve sammensetningen av Idrettstinget. Hele fire nye forslag er sendt til høring i bevegelsen:

  • Samtlige forslag innebærer mer makt til særforbundene, og mindre til de geografiske idrettskretsene; altså de regionale demokratiske representantene som både historisk og i dag speiler folkebevegelsen Norge rundt.

Argumentene for å endre maktfordelingen i idretten er igjen knyttet opp til det løse begrepet «modernisering»:

- Utvalget tolker oppdraget slik at vi skal vurdere alternativer som bedre tar opp i seg endringene i samfunnet, står det i høringsforslaget.

Men hva vinner idrettsbevegelsen med å vrake det som utenfra virker som norsk suksessfaktor nummer en?

At idrett er blitt et felles, nasjonalt anliggende.

MIDT i en sammenhengende og langvarig gullalder for den norske idrettsbevegelsen både i topp og bredde, er det uklokt å glemme det alternativet som i tiår etter tiår har sikret en samlende idrettskultur.

Altså den eksisterende norske idrettsmodellen med en balanse mellom ønskene til de mange ulike idrettsgrenene og storsamfunnets sosiale og helsemessige behov. I det systemet er særforbundenes felles Oslo-binding bevisst vektet med en sammensetning av idrettstinget som trygger politisk innflytelse for hele Norge.

Så kan man heller konsentrere seg om å få idrettskretsene riktigere representert innbyrdes i forhold til antall medlemmer, og lage regler som sikrer mangfold blant representantene fra hver krets.

I LØPET av de siste femti åra er idrett blitt en nasjonal norsk kultur med stadig bedre plass for alle. Da er det rart at dagens sentrale idrettsledelse ikke er mer opptatt av å ta vare på denne bærebjelken i sin egen bevegelse.

Det er jo ikke lenge siden toppidretten i praksis opplevde styrken av lokal satsing. Da Olympiatoppen til slutt fikk opprettet sju regionale sentre spredd utover landet, kom den siste boomen med oppsiktsvekkende internasjonale resultater i ulike idretter. Den satsingen var tilnærmet helfinansiert av fylkeskommunene, og viste hvordan desentralisering også kan utvikle eliten.

ETTER tiår med suksess er alle disse medaljene blitt en selvfølge. Nå later vi som det er krise, bare vi en gang imellom taper litt.

Men så lett skal vi ikke ta på norsk idrett som hverdagskultur. Den må beskyttes både i by og bygd. Det skjer best når idrett ledes som en virkelig folkebevegelse.

Altså uten et tilnærmet sentralt maktmonopol i Oslo.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer