Makan til langrenner!

Han slår kanskje ikke Bjørn Dæhlie som tidenes langrennsløper. Men det å sette grenser for hva Frode Estil får til på ski, er risikosport.

TORINO (Dagbladet): Det kom et nytt sportsbegrep på norsk sist høst da Gudmund Skjeldal hyllet broren sin Kristen med boka «Den siste langrenneren».

Gudmund er omtrent like flink med ord som storebroren er i løypa.

For noen år siden var de forresten jevngode der, men det var før Gudmund funderte i stykker gleden ved å drive toppidrett. Boka til storebror er et etterord på den slitsomme perioden med tvil om livet kan leves riktig som proff i idrett, og av motvilje mot kommersialiseringen av skisporten kommer altså tittelordet «langrenneren» - hedersbetegnelsen på den som driver langrenn i pakt med naturen på riktig måte.

Bare noen måneder etter bokslippet rekker betegnelsen lenger enn brødrekjærligheten.

I Pragelato er Frode Estil den siste langrenneren.

RIKTIGNOK er trøneren ikke så ren og ubesudlet som puristen Gudmund Skjeldal krever.

Det skal noe til:

- I skiløp kan det være noen som drar lasset og hjelper andre i store deler av rennet, mens konkurrentene er spurtsterke og tjener på hjelpen. Det kaller jeg kynisme, sa Gudmund til NRK i forbindelse med boklanseringen.

DEN SISTE LANGRENNER: Frode Estil. Foto: Scanpix
DEN SISTE LANGRENNER: Frode Estil. Foto: Scanpix Vis mer

Noen kaller altså Estils opphenting i dag kynisme.

Jeg kaller det stor idrett.

FRODE ESTIL har aldri lært seg skøyteteknikk bra nok til å dra internasjonale klassefelt. Men han kan henge.

For sportens beste klassiker, er bare det en prestasjon.

Der mange av de store ville nøyd seg med å dominere sin del av sporten, sliper Estil skøyteteknikk langt opp i oldboys-alderen.

Det gjør ham ikke til noen sprintmester i fri teknikk, men det åpner nye konkurranser for ham.

Sånt gir mer enn et lykkelig norsk TV-publikum.

MERKELAPPEN på hva som er riktig langrenn, skal flere enn Gudmund Skjeldal være forsiktig med å sette. Selv om det blir gjort med kjærlighet.

For blir det ikke vanskelig å kreve jaktstart ut av langrennsprogrammet etter en skidag som denne? I den TV-regisserte virkeligheten som det internasjonale skiforbundet har famlet seg fram til, fantes alle delene av det enkle sportsdramaet som det å gå på ski alltid har vært; fall, stav -og skibrekk, gispende harepust i løssnøen oppover og førstemann ned til mål.

FRODE ble ikke førstemann, men det ble en ny påminnelse om at sølv holder.

Du kan ikke putte mer inn i en sølvmedalje enn dette, og prestasjonen var langt i overkant i en øvelse som tyskerne har dominert i vinter både med taktikk og ekstrem spurtstyrke.

Bare en langrenner med all helheten som begrepet står for, kan prestere noe sånt.

Det er også typisk Frode Estil.

SELV ER han en av puristene med sans for naturgitte skog- og snøopplevelsen i sporten og har også den kjent norske skepsisen til alt som skal moderniseres på konkurranseprogrammet.

Forskjellen til mange andre tradisjonalister, er bare at Frode har tatt med seg sine gamle sportsverdier inn i en ny idrett der han bruker dem for alt de er verd.

SEINEST i høst fleipet han litt over mangel på Estil-bakker i OL-løypene i Pragelato; du vet disse korte, bratte som trønderveteranen kan trippe opp med en takt som i hvert fall ikke er tatt fra diagonal-håndboka til gamle langrennere:

- En Estil-bakke kan man finne der man minst aner det, sa han til langrenn.com etter inspeksjonen av OL-terrenget.

I dag fant han den ned til målområdet etter å ha blitt skøytet fra i de siste stigningene før han skled forbi alle bortsett fra en i sin stadig raskere skøytetakt på den lange flata opp på stadion.

Og det uten å kunne ty til et eneste trippesteg.

Sånt er det bare den siste langrenneren som klarer.