MOLDE (Dagbladet): I dag kan det føles nødvendig å gå rolig rundt Aker Stadion; unnskyld Røkkeløkka, for å få et bedre innblikk i alle sider av konflikten mellom byens store rikmann og byens store fotballsønn. For her spriker og spikres forklaringene etter hvem som trenger å forsvare hva.

Men skjærer du gjennom alle de små historiene om hvilke aktører som har sagt hva til hvem, står du tilbake med en overraskende slutt på den kjente fortellingen om at makta rår.

Kjell Inge Røkke som en gang stolt la Aker Stadion som et vakkert diamatsmykke i halsgropen til Molde by, tror han har makt til å røske selve diamanten vekk.

Men det har han jo egentlig ikke.

FOR om pengene der og da bestemmer det meste i kapitalsporten fotball, er det større ting som til slutt blir stående igjen etter dette dramaet. For eksempel historien om hvem som handlet rett, og hvem som bare oppførte seg stusslig.

Der hjelper det lite at alle Røkkes menn i administrasjon og styrer nå trer støttende til og forteller om hvordan Ole Gunnar Solskjær reiste til England på tross av deres råd. Disse fortellingene står ikke til troende. For det er jo Ole Gunnar som alltid har hatt de uskyldige blå øynene, har oppført seg fint mot andre og betrodd oss guttedrømmen om å bli trener for et av sportens virkelig store lag.