Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Mamma skal dø

Hvorfor ble trebarnsmoren og skitreneren Toril Stokkebø (49) alvorlig kreftsyk over natta?

Mamma skal dø

Hvorfor ble trebarnsmoren og skitreneren Toril Stokkebø (49) alvorlig kreftsyk over natta?

Av Bernt Jakob Oksnes

Mamma skal dø

Hvorfor ble trebarnsmoren og skitreneren Toril Stokkebø (49) alvorlig kreftsyk over natta?

«En mors klem varer lenge etter at hun har sluppet taket.» ukjent



En kveld sa Toril til ektemannen Arne:

«Det er sprøtt. Jeg løper like fort som topptrente 20-åringer.»

De hadde løpt opp slalåmbakken Wyllerløypa i Oslo, hun og ski-ungdommene.

Toril på 48 år sprang fra mange av dem.

«Jeg kan ikke huske sist jeg var i så god form. Det må ha vært da jeg var aktiv og ble Norgesmester, 15 år gammel,» sa hun.

Det var i 2015 og Toril trente juniorutøvere i skiskyting, i tillegg til langrennsungdommene sine. Tidlig i november det året begynte Torils gruppe med ordentlig hardtrening før sesongen skulle starte.

Det var noe annet som fulgte med sesongstarten:

Toril dro inn igjen i smørebua si. Hun tilbrakte mange timer i hulen sin i garasjen, testet og prøvde ut de beste produktene på markedet. Hun preppet ikke bare de tre barnas ski, men ofte også skiene til de hun var trener for. Alt skulle selvsagt være perfekt før de første rennene, som kom tett nå før jul.

«Jeg føler meg ikke helt i form», sa Toril på vei opp til hytta i Valdres i romjula.

Kapittel 1

Den tyngste vinteren

Tradisjonen tro gikk de en runde på ski en av romsjulsdagene. Vanligvis var det slik at Arne ga seg etter to mil, mens Toril fortsatte i et par mil til. Men denne dagen måtte Toril snu etter en mil.

«Jeg kjenner meg ikke bra, Arne. Det er ett eller annet med pusten. En forkjølelse eller noe. Jeg vet ikke, men det er noe som ikke stemmer», sa hun.

Arne gikk sammen med henne tilbake til hytta.

Da de kom hjem etter juleferien, gikk Toril rett til legen.

Legen tok flere prøver, som skulle sendes inn til analyse.

Toril var tilbake hos fastlegen den 11. januar, på bursdagen sin.

Da hadde hun flere blodpropper i lungene som kan være et tegn på kreft. Det kunne være andre ting, men hun ble sendt rett til Bærum sykehus for å sjekke mulige teorier.

Foto: Ola Sæter, Dagbladet
Foto: Ola Sæter, Dagbladet Vis mer

Toril kom hjem igjen først på kvelden, i nitida. Det ble en sen bursdagsmiddag.

Resten av familien satt rundt bordet og skjønte ingenting.

Toril var jo aldri syk.

Hun skulle tilbake på sykehuset neste dag, forklarte hun familien.

Barna forsto ikke alvoret i det, sa de i ettertid. De merket bare at moren var veldig god til å prate det hele ned.

Toril fortalte også bestevenninnen Camilla Oftebro at hun var syk på denne bursdagen sin.

«Herregud», responderte Camilla.

Toril sa bare:

«Jo, men det er ikke så mye å bry seg om.»

«Hun fikk det til å høres ut som at det ikke var alvorlig. Men kanskje hun ikke visste så mye ennå?», tenkte Camilla, slik hun forklarte det senere.

image: Mamma skal dø

På sykehuset dagen etter fikk Toril beskjed om at legene ville ta en scan av brystet hennes.

Legene hadde trodd at det var noe med lungene, men de så helt fine ut. Men nederst på det ene bildet så de en «liten greie som ikke skulle være der», som en lege beskrev det.

De tok flere bilder, av mellomgulvet. Da så legene det, ifølge ektemannen Arne:

Det satt en kjempesvulst på Torils venstre nyre, med innvekst i nyrevenen og nyrebekken.

Noen dager etter det igjen fortalte legene at det var kreft.

Foto: Haris Sulic / Unsplash.
Foto: Haris Sulic / Unsplash. Vis mer

Toril måtte opereres så snart som mulig, sa helsepersonalet på sykehuset. Operasjonen kom til å bli så omfattende, at hun ble overført til Radiumhospitalet i Oslo.

Familien gikk i sjokk, men Toril var den mest optimistiske.

«Dette skal gå bra. Det finnes ingen annen mulighet», sa hun før operasjonen

Sjokket hos familien lå også i at hun hadde vært i så god form i november, to måneder tidligere.

«Kunne en kreftsvulst vokse så raskt?» spurte Arne legene og begrunnet:

«I november var den åpenbart ikke der siden hun var i så god form. I desember begynte den tydeligvis å rulle og gå. På to måneder har den nå blitt til en kjempesvulst.»

En lege ga så Toril og familien denne beskjeden, ifølge Arne:

«Det ser ut som du har en veldig hissig form for kreft, Toril».

Asset 1

Til de hun var trener for, og til egne barn, sa Toril alltid:

«Jeg står i den bratteste bakken i løypa. Der finner dere meg. Der dere trenger meg mest.»

Hun plasserte seg alltid i de tyngste bakkene. Det verste punktet i løypa.

«Der ingen gadd å gå ut, der fant Toril sin plass», sa Kristin Helland-Hansen, en av hennes skielever, senere.

Det er dette bildet mange i Asker og Bærums skimiljø skulle fortelle om. Om en mor og trener som sto i de største, mest brutale oppoverbakkene i hele skiløypa.

Lengst inne i skogen, lengst ute i løypa, i de hardeste motene hvor jentene og guttene følte seg på sitt mest slitne, sto Toril Stokkebø og skrek og sekunderte.

Foto: Gemma Evans / Unsplash
Foto: Gemma Evans / Unsplash Vis mer

Ofte sto hun nederst i motbakkene, slik hun kunne løpe sammen med skibarna hele veien opp de verste bakkene.

Over kneika, over toppen. Hun heiet på dem over heiene.

En av dem Toril trente, Kristin, sa at hun nesten gledet seg til de bakkene. Og det var gjerne slik, sa hun senere, at hun gikk litt fortere fordi Toril sto der og heiet.

En annen av jentene sa noe av det samme:

«Resultatet var at vi ville gi det beste vi hadde opp der. Vi ville gjøre henne stolt.»

«Jobbe med frasparket. Trykke på. Fullt kjør!», hørte de Toril skrike.

«Kjempebra! Kom igjen nå», hørte døtrene Camilla og Celine, og sønnen Aleksander, henne rope.

Hun skrek SÅ høyt, men det var alltid positive beskjeder, fikk barna med seg.

Charlotte Grøgaard, en av Torils andre skielever, fikk også et ekstra løft, da hun så Toril løpende opp på siden av henne, mens hun ropte og vinket:

«Charlotte, nå gir du bare alt!»

«Nå skal du bare gå på. Opp mot toppen der, Charlotte. Opp mot toppen! Snart er du oppe. Og etter det hviler du, for da går det nedover. Da går det fint.»

«Jeg visste at hun snakket bare til meg», skulle Charlotte si senere.

image: Mamma skal dø

Nettopp på skøytinga hadde Toril hjulpet henne mye. Charlotte hadde slitt med den. Teknikk og pirking på detaljer kunne bli komplisert, men Toril formidlet kunnskapen på en slik måte at hun forsto hva Toril snakket om, forklarte Charlotte senere.

Når det kom til ski, var Toril klar på én ting:

Om barna klarte å lære seg teknikken ordentlig, ville de få så mye mer glede av idretten. Sitter teknikken godt, vil alt gli av seg selv, sa hun.

«Løperne våre visste at hun sto i den bratteste bakken. Det gjorde dem avslappet», sa en annen av skitrenerne, Nikoline Asdøl, senere.

Og de unge løperne hørte henne som regel alltid før de så henne i skogen. De kunne gjenkjenne Toril på den legendariske latteren innefra løypene, en stund før de kom dit hun sto.

Foto: Privat

Nina Ek, en annen mor i skimiljøet, sto ofte sammen med Toril da de skrek seg hese for jentene som kom forbi.

«Vi var godt kjente i skimiljøet for akkurat det», skulle Nina si mange år senere.

Nina observerte at Toril visste hva hun skulle si og ikke si når datteren Martine var frustrert over formen, skiene eller hadde gjort det bra.

«For min datter Martine var Toril en som var der med godord uansett», sa Nina.

image: Mamma skal dø

Ifølge datteren Camilla var det spesielt to ting Toril mislikte:

«Mennesker som ble behandlet urettferdig og mennesker som ikke gadd å ta ut sitt fulle potensiale.»

«Aldri gjør ting halvveis Camilla», sa hun til yngstedatteren.

«Alt du vil får du til.»

image: Mamma skal dø
Asset 1

Toril var utslått.

Hele nyren ble fjernet 9. februar. Svulsten ble målt til 16 cm i diameter. Nesten stor som en håndball.

Arne tok et bilde av Toril der hun lå med begge tomlene opp - etter den ti timer lange operasjonen på Radiumhospitalet.

De fikk beskjed om at det hadde gått bra.

«Vi ser ingen tegn til spredning. Vi betegner det som en vellykket operasjon», meddelte legene til Toril og Arne, som nå satt sammen med henne.

Radiumhospitalet fastslo raskt at hun var kreftfri. Hun hadde fjernet en masse lymfeknuter i tillegg til den ondartede svulsten.

Bare et par dager etter operasjonen satt Toril i sykesenga og diskuterte målene sine med familien.

«Jeg skal klare å gå rundt huset vårt snart.»

Foto: Tore Meek / NTB scanpix
Foto: Tore Meek / NTB scanpix Vis mer
image: Mamma skal dø

De kom seg til og med ut for å spise på Camillas bursdag – bare en dag eller to etter at Toril kom ut av sykehuset.

Det var typisk henne å klare det, sa familiemedlemmer.

«Men dette arret må vi få bort. Det må vi få fikset», smilte hun og pekte.

Hun hadde arr fra nederste del av magen, forbi navlen og opp til brystbeinet. Hun hadde blitt stiftet sammen. 25 stifter holdt arret sammen.

Toril fantes ikke forfengelig, hun var ujålete, men akkurat arret nedover magen syntes hun var stusselig, sa hun.

«Det hadde vært ok å se litt fin ut i bikinisesongen, dere. Ikke til denne sesongen, kanskje, men til den neste», lo hun, ifølge døtrene. Det var slike uskyldige ting familien snakket om.

Ti dager etter operasjonen ville Toril prøve å innfri det første målet sitt om å gå rundt huset.

Arne gikk og støttet henne, for hun var så dårlig.

De brukte fem minutter, ti minutter.

Men hun kom seg rundt. En bragd, sa venner – etter kjempeoperasjonen hun hadde vært gjennom.

Foto: Per Olav Apalnes
Foto: Per Olav Apalnes Vis mer

Arne begynte å jobbe litt igjen. Han hadde vært hjemme hele tida siden Toril fikk diagnosen.

En måned etter operasjonen fikk venninnen Camilla Oftebro telefon fra Toril:

«Nå er jeg friskmeldt», sa hun.

Da legene på sykehuset gjorde Toril klar for kreftoperasjonen, var ett av hennes første spørsmål dette:

«Hvorfor har jeg fått nyrekreft?»

De satt der sammen med en lege i sjette etasje på Radiumhospitalet.

Legen stilte Toril noen spørsmål om yrke, kosthold og livsstil. De kommenterte etterpå, ifølge Arne:

«Kostholdet ditt og mosjonen virker å være bra. Du røyker ikke, og siden du er økonom finnes det ikke noen yrkeseksponering her.»

Arne fulgte opp:

«Jeg kjenner ikke et menneske som har levd så sunt som Toril. Ikke noen som har trent så mye eller spist så bra som henne. Var det én som ikke skulle få kreft eller en annen alvorlig sykdom, så var det henne».

image: Mamma skal dø

Neste spørsmålet fra legen som satt sammen med dem, var ifølge Arne: «Hva gjør du i fritida, Toril?»

«Jeg er skitrener», svarte hun.

«Skitrener i hvilken gren?»

«I langrenn. Og så smører jeg mye ski for de tre barna og utøverne mine. Jeg følger dem tett opp», svarte Toril, ifølge Arne.

Legen stilte flere spørsmål om skismøring, om hvor lenge, ofte og intenst hun hadde drevet med det. Og hvilke typer skismøring hun hadde blitt eksponert for.

«Kan det være fluoren i skismøringen som har gitt meg kreften?», spurte så Toril.

Da svarte legen, ifølge Arne:

«Ja, det kan være den som har medvirket til at du fikk kreft.»

Legen forklarte samtidig at nyrekreft ikke var en arvelig kreftform. En annen av legene fortalte senere, ifølge Arne, at bruk av fluorholdig skismøring over lang tid, uten god nok beskyttelse, kan være kreftframkallende.

(Red.anm.: Radiumhospitalet bekrefter i grove trekk denne framstillingen overfor Dagbladet. Se eget svar til slutt i denne reportasjen)

«Om det var et sjokk at Toril fikk kreft, var dette sjokk nummer to», sa Arne.

Foto: Aditya Vyas / Unsplash
Foto: Aditya Vyas / Unsplash Vis mer

De hadde ikke tenkt tanken på at skismøringen kunne være så farlig. I hvert fall ikke i det omfanget, sa Toril og Arne.

«Hvis det er farlig for en mamma å stå i boden og smøre ski for ungene hver helg, så er det jo bekymringsverdig for flere», analyserte Toril og Arne - og fortsatte:

«Sånt driver jo 100 000 eller 150 000 foreldre og mosjonister med hver helg vinteren igjennom. Vi tenker da, siden vi ikke har hørt om farene i store informasjonskampanjer, at så farlig kan det ikke være.»

Så gikk de inn og googlet.

På Kreftforeningens hjemmeside så Toril at det lå en advarsel mot fluorsmøring.

«Skismøring kan være kreftfremkallende», leste hun og Arne.

Og videre:

«Eksempel på kjemikalie som kan være farlig å puste inn både på jobb og privat er produkter inneholder fluorstoffer, og slike produkter skal derfor være merket. Bruk av skismøring med fluor eller fluorkarboner kan gi høye verdier av miljøgifter i blodet. Fluorforbindelser fra enkelte typer skismøring og andre produkter kan lagres i kroppen og er mistenkt for å medvirke til utvikling av testikkel- og nyrekreft.»

image: Mamma skal dø

Og ved nærmere lesning på nettet, fant Toril og Arne ut mer:

De tolket det slik at Norges Skiforbund i årevis hadde visst om farer ved fluorholdig skismøring på elitenivå. Helt siden 2009.

Skiforbundet hadde attpåtil innført store og påkostede tiltak, i form av svære smørebusser og smøretrailere for sine profesjonelle smørere på landslagene, med avansert ventilasjon og beskyttelse.

Toril og Arne sa at de «nå skjønte omfanget av dette.»

De ante «hvor farlig skismøring faktisk er», sa de til familie og venner.

«Kunne det være slik at andre hadde blitt kreftsyke og alvorlig syke av skismøring? Og hvorfor hadde ikke erfaringene Skiforbundet gjorde seg på toppnivå, blitt delt med dem, de mest ivrige amatørene?» spurte Toril og Arne seg.

(Red.anm.: Skiforbundet kommenterer dette utsagnet nederst i saken)

image: Mamma skal dø

Også i journalen ved Radiumhospitalet ble det loggført at «pasienten lurer veldig på muligheten for årsakssammenheng mellom hennes nyrekreft og eksponering/inhalering av stoffer ved skismøring.»

Stokkebø ønsket også, som det framgikk av journalen, «å bli satt i kontakt med folk med kunnskap på området.»

Utdrag fra Toril Stokkebøs pasientjournal.
Utdrag fra Toril Stokkebøs pasientjournal. Vis mer

I denne fasen hevder Arne at en lege sa på ny – på Torils spørsmål:

«Jo, fluor-skismøringen du har vært eksponert for, kan mulig ha medvirket til denne kreftformen og utviklingen av sykdommen.»

Det føltes ekstra tungt for familien at Toril kanskje hadde fått kreft gjennom idretten hun elsket, sa Arne ved en senere anledning.

14 dager etter operasjonen – fra 24. til 26. februar - skulle sønnen Aleksander gå Hovedlandsrennet i Fauske i nærheten av Bodø.

Toril hadde bare vært hjemme fra sykehus i noen få dager da hun sa at hun ville være med.

Arne mente at Toril ikke burde dra. Legene hadde bare få dager før åpnet hele magen hennes, fjernet en diger svulst og stiftet igjen operasjonssåret.

Så skulle hun fly opp til Bodø på skirenn? Arne mente det ble for risikabelt å reise.

Men det skulle hun få med seg, sa hun. Hun hadde så lyst til å se sønnen sin, og støtte ham.

«Jeg vil stille opp for Aleksander. Det skal bare gå.»

«Du har alltid vært en tøffing», svarte Arne.

Hovedlandsrennet var uoffisielt ungdoms-NM. Aleksander var 15 år på dette tidspunktet. Det ble til at Toril fløy opp sammen med ham.

Foto: Hovedlandsrennet 2016
Foto: Hovedlandsrennet 2016 Vis mer

Nyopererte Toril klarte ikke å bære sin egen bagasje. Hun slet med å gå ordentlig. Hun slet med blodtrykket, og pusten var fortsatt dårlig.

Hun var langt fra i form, og måtte få ekstra smertestillende medisiner med, fordi hun ennå hadde stiftene i magen.

Men Hovedlandsrennet til Aleksander skulle hun få med seg.

Det var langt å gå fra parkeringsplassen til start- og målområdet på skistadion, men hun stabbet seg fram. Der stilte hun seg opp og heiet.

Foto: Hovedlandsrennet 2016
Foto: Hovedlandsrennet 2016 Vis mer

Men ikke bare det:

Toril haltet seg bort til det store smøreteltet på stadionområdet. Hun gikk inn der og jaget de unge løperne ut av teltet. Hun ville advare dem mot helsefarene.

I flere år hadde hun sett barn og foreldre sitte inne i smøreteltene og spise matpakkene sine – mens folk sto og smurte ski rundt dem. Det var varmt og godt der, og folk søkte gjerne inn dit på kalde dager.

Så også nå.

Hun observerte utøvere, foreldre og trenere sitte inne i de samme smøreteltene og slappe av før og etter renn. Mange av amatørsmørerne, foreldre og frivillige, jobbet der inne med maske, andre uten.

Flere ganger hadde hun sett en tåkesky av damp legge seg over deler av teltet. Det samme så hun nå. Hun antok at det var fluoren, fortalte hun folk i nærheten. Hun gikk bort til utøverne, høflig, men bestemt.

«Dere skjønner ikke hvor farlig det er å oppholde dere her inne», sa hun, ifølge flere som var til stede.

Toril så det som sin misjon at hun nå måtte fortelle folk hvor skumle de fluorstoffene kan være for helsen.

image: Mamma skal dø
Foto: Hovedlandsrennet 2016
Foto: Hovedlandsrennet 2016 Vis mer

På samme måte var hun også med datteren Camilla og de andre i klubben Fossum på junior-NM på Gåsbu et par helger etter. Engasjementet fortalte alt om Torils forhold til barna sine, og om hvor mye hun gikk opp i mammarollen, observerte vennene.

Det fortalte mye om hvordan hun alltid stilte opp, hvor enn hun måtte være i livet. Og det fortalte mye om hennes forhold til langrennssporten, mente hennes nærmeste.

Også på Gåsbu stavret hun inn i alle smøreboder og jaget de unge utøverne ut.

Overfor de hun trente, inkludert barna, var hun klar på at de «ikke fikk være i nærheten av smøreteltene», husker flere utøvere og foreldre at hun sa.

image: Mamma skal dø

Spesielt stresset hun at løperne ikke skulle sitte og spise inne i smørebodene, eller bruke dem som varmestuer og oppholdsrom.

Om hun så noen av «sine» sitte i smøreteltet, i rom der mange av smørerne ellers sto med maske, hendte det at Toril fysisk dro dem ut derifra.

«Jeg vil ikke at dere skal puste inn de fluorstoffene. Jeg vil ikke at dere skal utsette dere for dem. Vi må ta forholdsregler», argumenterte hun.

«Alle skal ut. Ingen skal være der inne», befalte hun.

«Med en gang skiene er smurt ferdig for dere, er det ut. Mer enn fem minutter der inne og det vil være farlig for helsen», advarte hun.

Andre igjen fikk ikke lov av Toril å hente skia i teltet etter at de var preparert av smørepersonalet, fortalte de senere.

Toril var nøye på det, og det ble til at de unge utøverne hennes tok tiltakene på alvor. De spredte gjerne ordet videre til andre de møtte:

«Hold dere utenfor smøreteltet.»

«Spesielt da vi fikk vite at Toril var syk, tenkte vi mye på det», har flere av hennes langrennselever sagt.

De unge utøverne skjønte nå at Toril «med rette var litt hysterisk på det».

De hun hadde vært trener for, som visste om kreften, så at hun hadde blitt tynn. De så at hun slet, at sykdommen hadde tæret på henne. Men det var det samme smilet. Hun klarte ikke å bli med ut i skogen å sekundere, men det var det samme humøret. Det var fortsatt veldig Toril. Hun var der med hele seg.

image: Mamma skal dø

APRIL

I april, rundt to måneder etter operasjonen, ønsket Toril å få historien sin ut til skifolket. Men hun ville ikke at hele langrenns-Norge skulle få rede på at hun hadde kreft. Hun var veldig kjent i miljøet. Og siden hun var sikker på å overleve sykdommen, var det ikke så viktig hvem den syke var.

Hun kom til at hun ville gå ut anonymt. Toril tok kontakt med fagnettstedet Langrenn.com.

Hun ringte og presenterte seg, fortalte historien sin og satte seg også ned og skrev et anonymt innlegg.

Hovedmålet var å advare mot fluorstoffene i skismøringen og oppfordre folk til å beskytte seg med maske når de smurte ski.

«En trebarnsmor har kontaktet Langrenn.com og ønsket å gå ut med sin krefthistorie. Spesialister fortalte henne at sykdommen kan være forårsaket av skismurning. Nå ønsker hun å oppfordre både foreldre og unge som smører ski, til å ta de viktige forholdsreglene ved varmebehandling og børsting av glider og pulver», het det i den innledende saken.

Toril skrev:

Faksimile: Langrenn.com
Faksimile: Langrenn.com Vis mer

Toril fortsatte:

«Uten det riktige utstyret, som maske og god ventilasjon, puster man rett og slett inn giftstoffer i dampen og støvet når man børster ski. Ekspertene fortalte meg at dette kan forårsake kreft i nettopp nyrene, samt lungene og skjelett.»

Og:

«Det er viktig å få fram at jeg ikke er negativ til selve skismurningen, men heller vil påpeke at vernemaske og god ventilasjon bør brukes av alle som smører ski.»

Toril ville også, igjen ifølge langrenn.com, opplyse folk om at «dette ikke kun er noe som rammer toppidrettsutøvernes smøreteam, men også vanlige aktive mosjonister som kan være utsatt for eksponering.»

«Smøreteamene har fått veldig gode arbeidsvilkår med et ventilasjonsanlegg som fjerner alt av giftstoffer. Det er derimot vi som står hjemme i garasjen og smører som er i faresonen. I tillegg har jeg sett opptil flere ganger at folk oppholder seg unødvendig lenge inne i et smøretelt på renn, uten maske og godt avtrekk», fortalte hun.

Barna, Celine, Camilla og Aleksander, fikk flere spørsmål fra langrennsmiljøet den våren.

«Er det deres mor, Toril, som er syk?»

«Nei, det går bra», svarte barna avvæpnende.

Men Celine, datteren, fikk på følelsen, sa hun, at flere skjønte hvem det var da moren satte i gang med sin lille kampanje. Hun viste til at det ikke var så mange «trebarnsmødre eller langrennsmødre som var så aktiv med smøring som Toril.»

Toril sa til barna sine at hun ikke ville ha «snakket om at hun har hatt kreft» hengende over seg ute på renn. Hun ville ikke ta fokus bort fra det viktige budskapet, noe hun mente ville skje om hun gikk ut med fullt navn og ansikt.

Budskapet hennes var tindrende klart:

«Fluor er farlig. Og folk må være mer forsiktige når de smører ski til barna sine. Også utøverne må være forsiktige», forklarte hun barna sine.

image: Mamma skal dø
Asset 1

Utover senvinteren og våren skjønte både Toril og Arne at noe var galt.

Toril kastet opp hver morgen, klarte ikke å ligge på siden i senga og hadde problemer med å gå.

Hun ringte også til legen og fortalte at hun slet med pusten og formen. Hun nevnte også at hun hadde smerter i brystet.

Nå som Toril hadde blitt uforklarlig dårligere, var hun oppom Bærum sykehus annenhver dag i en periode.

Foto: Mats Langehaug / Google Maps
Foto: Mats Langehaug / Google Maps Vis mer

Legene på sykehuset fortalte mellom annet at de så «noen prikker på lungene hennes».

Arne spurte rett ut om de trodde det kunne være kreften som var kommet tilbake.

Legene trodde ikke det. De mistenkte at det var en lungesykdom eller infeksjon.

I løpet av april ble Toril enda dårligere. Det var bare så vidt hun klarte å gå til toalettet, som lå bare noen meter borte i gangen.

Foto: Google Maps
Foto: Google Maps Vis mer

Barna observerte at moren brukte ti minutter bare på å komme seg fra stua til kjøkkenet. Hun måtte stanse tre ganger.

Toril ble sendt videre til undersøkelse på Rikshospitalet.

Der satte en lege seg ned med Toril og Arne:

«Vi er ganske sikre på at det er kreft. Det er overalt i lungene», kunne de fortelle.

Foto: Rune I. Myhre / Dagbladet / ALL OVER PRESS
Foto: Rune I. Myhre / Dagbladet / ALL OVER PRESS Vis mer

Hun ble sendt rett til Radiumhospitalet for nye prøver, CT-røntgen og andre undersøkelser.

Dagen etter, den 11. mai, hadde Toril og Arne invitert hele storfamilien til feiringen av yngstebarnet Aleksanders 16-årsdag. Det var en nydelig dag. De hadde rigget til stor fest ute i hagen som lå ned mot sjøen på Nesøya.

30 personer fra familien var på vei.

Telefonen ringte en time før selskapet. Det var fra sykehuset. Legen hadde dårlige nyheter.

CT-scanningen hadde avdekket noe urovekkende. Det lå en ny svulst ved der den gamle var.

«Og», sa legen:

«Det kan dessverre se ut som det er spredning.»

De prikkene som andre leger hadde sett på lungene, så nå ut som kreft.

Legen som ringte, ba henne komme inn dagen etter for et mer utfyllende møte.

Hele bursdagsselskapet kom snart inn døra.

Foto: Google Maps
Foto: Google Maps Vis mer

I en slik familiesammenkomst var det også naturlig å feire at Toril var kreftfri.

Det var gledestårer og latter.

Problemet var at Toril nettopp hadde fått vite at kreften trolig hadde spredt seg til lungene.

Men det var bare ikke anledningen til å fortelle det nå. Hun klarte det ikke. Tidspunktet var så forferdelig feil.

«Du ser så bra ut, Toril. Du er så sprek», var det en som kommenterte.

«Det er fint å være frisk igjen», var den hvite løgnen Toril serverte.

Dagen etter, den 12. mai. Eldstedatteren Celine kjørte innover mot Oslo med moren, siden hun selv skulle til en legetime et annet sted. Da sa moren:

«Jeg skal på Radiumhospitalet etterpå.»

«Hæ? Hvorfor det?», svarte Celine.

«De ringte, og det var noe med noen bilder», sa Toril.

«Har du fått kreft igjen, mamma? Hva mener du?»

kapittel 2

«Vi gleder oss til neste år, Toril»

Datteren Celine sa hun ville bli med til sykehuset. Hun skjønte alvoret. Med hennes erfaring med kreftsykdom blant noen av sine andre nærmeste, hadde hun lært hvordan sykdommen fungerte.

Hun visste litt for godt hvordan kreften angrep. Og hun visste litt for godt hva som kom når noen plutselig ble kalt inn til sykehuset utenom rutinekontrollene, når de egentlig skulle være kreftfri.

Da måtte det være noe galt, forklarte hun senere at hun tenkte.

Toril og Celine møtte Arne ved sykehuset. Celine fikk ikke være med inn til legen. Hun ble sittende på venteværelset utenfor.

Celine skulle senere si at hun aldri vil glemme det ansiktet til faren da han kom rundt hjørnet fra legeværelset. Hun så på hele ham at han hadde det vondt. Han var ikke seg selv, merket Celine.

Faren fortalte at de skulle snakke mer med legene «om mamma».

Celine kunne ta den ene bilen hjem, sa faren.

Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Foreldrene kom omsider hjem. De satte seg ned med barna. Det var faren som tok ordet først.

«Kreften har spredt seg. Spesielt lungene er svært ødelagte. Mamma kommer til å dø av dette. Hun kommer til å bli kvalt av kreften i lungene. Vi vet ikke hvor lenge det er snakk om. Men hun kommer ikke til å leve like lenge som oss andre.»

Fire av fem rundt bordet gråt.

Asset 1

Toril var veldig opptatt av sine tre barn, men hun var øyensynlig like opptatt av alle hun møtte på sin vei som trener i skiidretten. Flere av de hun trente så på Toril som «reservemamma».

På skisamling, hvor de andre voksne trakk seg rolig unna, satt Toril igjen i sofaen med de unge, la de andre skilederne merke til.

Toril ville høre om livene deres, oppturene og nedturene.

Som de sa:

«Hun var på vårt level».

image: Mamma skal dø

Hun ba med ungdommene hjem etter trening også. I huset på Nesøya var døra alltid åpen.

Toril lo og gråt med jentene.

Spesielt langrennsvenninnene til yngstedatteren Camilla fikk det forholdet til henne. Toril satt seg ned og pratet, om gutter og alt som skjedde på skolen.

De så opp til Toril, sa jentene senere. Charlotte Grøgaard var en av dem. «Lotlot», som Toril kalte henne.

En dag skulle hun skrive disse linjene:

«Du som tok meg under vingen din og var som en ekstra mor for meg. Du som så potensiale i lange og klumsete meg. Du som heiet på meg i og utenfor skiløypa. Bød på raushet og omsorg. Hun som alltid stilte opp med en ekstra plass i bilen, uansett om det var midt på natten eller på vei til trening. Og som alltid hadde middag til en ekstra rundt bordet. Alltid med et smil, en klem, en vennlig latter.

Din Lotlot»

Charlotte skulle også en dag, gråtende, fortelle oss hvor viktig Toril har vært for henne.

«Hun så meg og brukte tid på meg. Hun ga meg ordentlig troa på langrenn på et sentralt tidspunkt av livet mitt.»

Og, som hun la til:

«Hun tok alle med. Hun hadde mye tid, som vi mennesker i ung alder trenger.»

image: Mamma skal dø

En av de andre skijentene, Kristin Helland Hansen, så på henne som en morsfigur. Som hun skulle uttrykke det en dag da livet ble mørkt, mange år senere:

«Du er den beste ekstramammaen jeg kan forestille meg. Du var like sprek, sprudlende og ungdommelig som oss.»

Og:

«Om Toril hadde vært like gammel som meg, hadde vi vært bestevenninner. Hun traff meg på så mange punkter», skulle hun legge til.

Da faren til en av jentene hun trente, fikk kreft, sa Toril:

«Jeg er her for deg. Jeg bryr meg. Si fra om jeg kan gjøre noe.»

image: Mamma skal dø
Asset 1

Hun hadde blitt ganske mye tynnere. Familien så på henne at hun hadde blitt mye dårligere. Det var siste helga i mai 2016. Etter en ny tur på sykehus, kjørte de til hytta i Valdres. Toril skulle være med.

Legene prøvde mer og sterkere medisiner, men de fungerte ikke.

1. juni begynte Toril og familien å bli litt desperat. Hun tok imot alle tips og råd hun kunne få om remedier som kunne bremse kreftsykdommen. Arne løp ut og sanket ferske granskudd, kokte dem slik Toril kunne drikke. Det skulle visst hjelpe, var det en artikkel på nettet som sa.

Hun satt i senga, «spikertynn», som Arne uttrykte.

Toril klarte fortsatt ikke å gå. Arne trillet henne rundt.

image: Mamma skal dø

I månedsskiftet mai-juni fikk Toril beskjeden. Arne satt ved siden av henne på sykehuset da legen sa:

«Toril, jeg må dessverre si at du har en svært hissig og uhelbredelig krefttype. Antakelig er det kun snakk om kort tid igjen.»

Legen var helt klar nå.

«Det er dessverre ikke mulig å overleve denne sykdommen. Det er trolig bare uker igjen.»

Arne oppsummerte det senere slik:

«Toril var helt frisk i november, kjente småsymptomer i desember, hadde verdens største svulst i januar-februar, legene trodde det gikk bra i et par måneder, helt fram til mai.»

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat Vis mer

Toril fortalte nå om utviklingen til sine nærmeste venner, i og utenfor skimiljøet.

Barndomsvenninnen Camilla Oftebro bare gråt. Hun var så redd. Mens Toril virket uanfektet, beskrev Oftebro senere. Toril hadde en egen evne til å skyve negative ting bort, konkluderte Camilla med.

Det var midt i eksamensperioden til Celine, eldstedatteren. Hun var i en sjokktilstand, beskrev hun.

«Alt føltes veldig ubetydelig mot beskjeden om at mamma skulle dø», sa hun senere.

«Skal jeg sitte og lese nå eller tilbringe tid med mamma?», fortalte hun til venner at hun tenkte.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat Vis mer

Hun klarte knapt å konsentrere seg, situasjonen var for skummel. Men hun greide å ta eksamen. Mye takket være mamma Torils peptalker:

«Alt går an å løse, kjære Celine», sa hun.

Det hadde hun alltid sagt til barna, i alle år.

Det var slik hun selv angrep kreftsykdommen også, fortalte Toril.

Fordi Toril var vant til å lykkes på så mange arenaer, var det denne holdningen til livet som preget henne under sykdommen, merket Arne seg.

Selv etter at hun satt med leger som sa til henne at «du skal dø», hadde hun et veldig stort håp om at det skulle gå bra.

Hun ville aldri, aldri gi opp, fortalte hun til Arne og barna.

image: Mamma skal dø

Toril og Arne kjente hverandre så ekstremt godt. De hadde vært kjærester i 33 år, de hadde jobbet sammen hele veien og tilbrakt 24 timer i døgnet i lag.

Som Arne sa:

«Alltid med mye kjærlighet.»

Mens Toril i hvert fall sa at hun var optimistisk, var det for resten av familien den verste tiden til nå, betrodde de hverandre.

«Det var helt forferdelig», skulle Arne si senere.

Da de ble fortalt at Toril skulle dø, fortalte Arne til barna sine:

«Jeg håper bare hun kan leve til jul.»

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat Vis mer

«Midt oppi galskapen» følte han på en takknemlighet også, sa han, fordi Toril satt eller lå der og smilte og lo like mye som ellers.

Fokus lå ikke på kreften og døden.

En dag i juni etter at Toril hadde fått den brutale beskjeden på Radiumhospitalet, sa Toril til Arne at hun ikke var redd for hva som skulle komme.

«Jeg føler meg heldig, Arne», fortsatte hun.

«Jeg er så utrolig glad for det livet jeg har levd, for alle de fine opplevelsene, for den fantastiske familien vi har skapt. Skulle jeg få muligheten til å leve livet på nytt, ville jeg tatt akkurat de samme valgene og levd på akkurat den samme måten».

image: Mamma skal dø

Da de fikk beskjeden i mai om at det kanskje bare var uker igjen å leve, fikk Arne en idé.

«Toril», sa han.

«Vi ble kjærester 18. juni. Vi giftet oss 18. juni. Det er Coldplay som er bandet vårt og musikken vår. Nå skal de skal spille på Wembley i London 18. juni. Skal vi dra?», spurte han.

De kjøpte billetter til åtte personer. Til hele familien, og så skulle barna få med seg en venn hver. En uke før avreise var Toril veldig dårlig. Likevel sa hun:

«Jeg SKAL gjøre det.»

Arne trillet henne rundt i rullestol. Hun klarte ikke å gå.

Arne sa:

«Dette går kjempefint. Vi tar det med ro, og stresser ned. Dette får vi til.»

Dette skulle hun klare, svarte Toril.

Et par dager før de skulle reise, måtte hun kaste inn håndkléet.

Det hadde Toril aldri gjort før.

Det var så vidt hun klarte å gå opp trappa, hun kunne kanskje bruke et kvarter. Hun gikk ett skritt, og fikk en enorm puls. Hun hadde ingen pust igjen. Hun kunne stå der til hun fikk pulsen ned.

Ett skritt til.

Slik var det opp alle de 13 trappetrinnene.

Hun hadde ikke lunger som virket.

«Hun ble kvalt levende. Det var det som var i ferd med å skje med henne», skulle Arne si lenge etterpå.

Arne rigget til en seng nede for henne, på gjesterommet, slik at hun skulle slippe å gå opp trappa.

«Jeg vil ikke, Arne. Jeg vil sove sammen med deg, i samme seng som deg», svarte hun.

image: Mamma skal dø

På morgenene klarte Arne akkurat å få henne ned trappa, bort til sofaen i stua.

Resten av familien dro avgårde på Coldplay, den 18. juni. Mamma ville at de skulle dra.

Blant de 110 000 på Wembley manglet det bare én.

Mens gjengen var i London, skulle Torils mor passe på henne hjemme.

Hun ble sønderknust, fortalte hun senere, da hun nå skjønte hvor dårlig datteren var.

Foto: NTB Scanpix
Foto: NTB Scanpix Vis mer
Asset 1

Toril Stokkebø ble født inn i en svært idrettsinteressert familie. Familien flyttet tidlig til Hvalstad i Asker. Toril var attpåklatten i familien, storesøster Elisabeth og storebror Stein Håvard var ti og åtte år eldre.

Camilla Oftebro var bestevenninnen. Fra første dag de møtte hverandre, var de sammen hele tida.

Toril og Camilla startet med langrennstrening da de var seks år - selv om aldersgrensen var åtte år. Både Torils mor Astrid og far Olav var skitrenere.

«Jeg hadde aldri sjans mot henne. Ingen hadde sjans mot Toril», sa bestevenninnen Camilla mange år senere.

Camilla ble så imponert da Toril fortalte henne om blodsmaken hun hadde i munnen etter renn. Toril ga alt. Få kunne ta seg ut som henne.

Allerede da hun var åtte år trente Toril i en årsgruppe over. Ikke bare slo hun ett og to år eldre jenter. Studerte man resultatlistene, så folk at Toril gikk raskere enn to år eldre gutter også.

I medlemsbladet til Holmen IF, sto det bare til slutt:

«Vi gleder oss til neste år, Toril.»

image: Mamma skal dø
Faksimile: Aftenposten
Faksimile: Aftenposten Vis mer

«Toril fra Holmen raskest på Rykkinn», het det i Aftenposten 6. februar 1979, etter kretsrennet for Asker og Bærum i klassen fra ni til elleve år.

Året etter skrev samme avis:

«12-årige Toril Stokkebø var igjen den som imponerte mest. Hun er et vidunderbarn i langrennsløypa. Spinkel og liten, men teknisk perfekt og med en så aktiv måte å gå på at hun mest minner om de beste vi har på kvinnesiden i elitegruppen. Hvordan føre et slikt talent videre til 18-20-årsalder?»

Spørsmålet ble sendt ut til avisens hundretusener av lesere.

Toril ble en barnestjerne i langrenn, og vant stort sett alle konkurranser hun stilte opp i.

Dette medførte mye publisitet i lokalavisen, noe Torill ikke var særlig glad i. Hun ønsket å bli tatt for den hun var, sa hun til venner.

image: Mamma skal dø

Toril og vennene gikk alltid på ski eller til fots, i samlet flokk, til langrennstrening på Holmenbanen, to-tre kilometer unna.

Klubbhuset i Holmen var hennes paradis. Fra hun var liten var ellers Vestmarka Torils sted. Ifølge venner kjente Toril hver sving i skiløypene og stiene der.

På veggen hjemme hang Eric Heiden og Eirik Kvalfoss. Og så samlet hun autografer, på Monolitt-rennet og på Holmenkolldagen, av de norske langrennsheltene.

Så god var hun at hun i en periode fikk trene med seniorlandslaget i langrenn, med Brit Pettersen og Berit Aunli i spissen, de som gikk VM for Norge på hjemmebane i 1982. Da var Toril bare 15 år.

Samme år vant hun Hovedlandsrennet, Norgesmesterskapet for ungdom, i Steinkjer.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat Vis mer

Men aller mest husker Camilla henne fra barndommen som verdens snilleste venninne.

«Hun som ikke ville være med på intriger i klassen, hun som var venn med alle.»

Vennegjengen på Hvalstad var en stor, fin gjeng. I tenåra var de seks jenter. Toril sto igjen som den eneste aktive på ski.

Om noen var i trøbbel i livet, var hun utrolig ivrig til å ordne opp. Det kunne bli litt mye, og enkelte ganger «tråkket hun i salaten», observerte bestevenninnen Camilla.

Toril sa ofte til henne:

«Det kommer til å gå bra. Det er bare å gå på.»

image: Mamma skal dø

Allerede fra barne- og ungdomsåra var hun generelt uredd og modig når det kom til det hun trodde på, så Camilla Oftebro.

Toril jobbet mye. Hun var utholdende. Hun lå ikke på sofaen, observerte Camilla.

Toril trente mye, men hun var ikke den som fulgte boka.

«Hun bare sa ting og gjorde ting. Det fantes ikke noe filter», la Camilla merke til.

image: Mamma skal dø

En annen venninne, Solveig Østhagen, hadde kjent henne fra den tidlige ungdomstida, og alltid tenkt på hvor positiv og leken hun var. Som den gangen de satt på senga på jenterommet til Toril, i Fiolveien 9.

«Skal vi bli blodssøstre?» spurte Toril.

Toril hadde en skorpe etter et sår på hånda, som hun pellet bort. Det piplet litt blod ut. Solveig stakk seg i fingeren med en nål, og førte den mot Torils hånd.

De så på hverandre og Solveig sa:

«Sånn. Nå er vi blodssøstre.»

image: Mamma skal dø
Asset 1

«Dette må du ikke gjøre», var beskjeden hun fikk av legene på Radiumhospitalet.

«Du bør absolutt ikke reise, for det kan gå galt», sa de.

Toril ville reise ned til hytta på Sørlandet i sommerferien, som familien alltid hadde gjort i fellesferien, i hele juli.

Legene var motstandere.

Det hadde gått fire uker siden hun fikk beskjeden «om at hun bare kan ha uker igjen.»

«Jo, vi reiser på hytta», svarte Toril.

Hun fikk klarsignal på en betingelse:

Hun måtte komme på kontroll på Radiumhospitalet hver mandag.

JULI

Utenfor gikk sommeren 2016 sin gang, mens de fortsatte å ta imot brutale beskjeder. Før de skulle dra nedover, kom Toril inn til en ny CT-scan av overkroppen.

Det var pappa Arne som overbrakte resultatene til barna i bilen på vei ned til Sørlandet:

«Nå har kreften i mamma spredt seg til eggsstokkene, til magen, bekkenet og leveren. Den er overalt. I lungene og i skjelettet. Overalt, unntatt i hodet», sa han.

Toril satt ved siden av ham og la til:

«Nå får du det til å høres så alvorlig ut, Arne».

Foto: Jon Eeg, NTB Scanpix
Foto: Jon Eeg, NTB Scanpix Vis mer

Toril tok de dårlige nyhetene med fatning.

«Men dette er realitetene. Dette kommer til å bli den siste sommeren vi får sammen, alle fem. Den siste sommeren vi tilbringer sammen med mamma. Vi må bare prøve å få en fin sommer sammen. Forhåpentligvis så blir den det», sa Arne.

De kom ned dit og tok båt ut på øya hvor hytta lå.

Arne lærte alle nødnumre og numre til ambulansetelefoner, til og med det til luftambulansen, utenat.

Han bar, for sikkerhets skyld, mobilen med seg til enhver tid, døgnet rundt. Arne ba også barna om å lagre nødnumrene på telefonen, i tilfelle noe skulle skje.

Foto: Tore Klepsvik / Google Maps
Foto: Tore Klepsvik / Google Maps Vis mer

Barna kunne ikke skjønne at moren, etter å ha fått budskap om at hun skulle dø, kunne sitte der og smile og le, sa de senere. Humøret var fortsatt fint. De eneste forskjellene var fysiske, at hun ikke klarte å gå, og at hun hadde blitt så tynn, sa Celine.

Toril hadde, slik barna så det, nesten blitt halvert i størrelsen. Mye fordi hun også slet med å spise.

Men det fantes lyspunkter. Uventede lyspunkter.

Tidlig i juli hadde Toril begynt på en eksperimentell kreftmedisin. Som virket veldig bra.

Arne merket det på henne. Hun kviknet til.

«Vi var griseheldige som fikk den medisinen akkurat i juli», sa Arne.

image: Mamma skal dø

11. juli, en mandag, kjørte de for første gang 30 mil opp på kontroll på Radiumhospitalet og ned igjen samme dag. De skulle fortsette å kjøre opp og ned igjen hver mandag den sommeren.

Men det gikk bra.

17. juli var de ute og spiste, de tok båten til Kristiansand.

23. juli. Toril var fortsatt i godt humør ved middagsbordet.

Fordi Toril hadde en bra grunnform, kunne hun klare seg lenge, ble det ment fra en i familien.

«Når legene sier at det er slutt, trenger det ikke være slutt likevel,» sa Arne.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat Vis mer
image: Mamma skal dø

4. august vendte de hjemover.

Da, under bilturen opp til Nesøya, merket Arne det. At nå er det noe som skjer.

Toril merket det selv, sa hun.

Arne måtte erkjenne det, sa han:

«Nå har hun blitt sykere igjen. Nå går det gale veien.»

Det var noe med blikket hennes, bemerket han. Og hun var enda litt tynnere.

Ventetiden, det å sitte og vente på dårlige beskjeder, var alltid tung.

Arne rakk å reflektere der han satt:

Han tenkte at norsk helsevesen er fantastisk bra. Men så, i samme øyeblikk, måtte han erkjenne:

«Det er så bånntrist, dette, Toril. Det er bare sykdom og elendighet her.»

«Når vi sitter en time eller to og venter på at det er din tur og du skal ta en MR eller CT, sitter vi sammen med andre kreftpasienter i samme situasjon. Det gir av og til trøst, men du får ikke mye energi av det heller.»

image: Mamma skal dø

«Vi gjorde noe viktig», sa Arne senere.

«Vi ble åpne om sykdommen. Og vi levde hele tiden, reiste på sommerferie, var på hytta i fem uker. Folk syntes kanskje vi tok litt lett på det».

«Dette skulle hun klare», var fortsatt Torils mantra sent i august 2016.

Toril og Arne prøvde å leve så godt det lot seg gjøre. De ville leve normalt så lenge de maktet, sa de til kjente. Det var masse ungdommer i huset, som alltid. Toril ville være med, selv om det var så vidt hun klarte å bevege seg.

Foto: OpenstreetMap/Nasa, Meti
Foto: OpenstreetMap/Nasa, Meti Vis mer

SEPTEMBER

5. september. Det går i nedoverbakke, tenkte Arne, ifølge et intervju vi gjorde med ham senere.

I starten av sykdomsforløpet greide Toril å gå inn på kjøkkenet for å spise middag. Nå klarte hun ikke lenger det.

Toril dro på Aleris privatsykehus for immunterapi. Den kostet en million kroner, dekket av den omfattende helseforsikringen Toril hadde på jobben.

Det var et håp Toril og Arne hadde nå; at denne nye behandlingsmetoden innen kreftmedisin skulle gi resultater.

Det eneste hun var lei seg for, var at hun ikke klarte å gå. Det kjente hun på at var trist, sa hun.

Arne jobbet nesten ikke gjennom 2016, men dro gjerne innom kontoret i to timer for å ta unna litt arbeid. Toril skjønte det, sa hun, men var tydelig glad når han kom tilbake. Det var godt å ha noen å prate med, sa hun.

image: Mamma skal dø

På denne tida organiserte familien og de nærmeste besøkene slik at det skulle være folk hos Toril hele tiden. Annenhver dag kom nå to og to fra kontoret og spiste lunsj med henne.

En kollegas tilbakemeldinger var slik:

«Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd hun var frisk. Hun smilte og pratet. Utover det at hun satt på stolen og ikke beveget seg, og var tynnere, var det ikke lett å skjønne at hun var alvorlig syk.»

Arne så Toril gråte en eneste gang under denne sykdomsperioden. Da gråt hun så hun ristet.

De satt i sofaen i stua. Torils faste plass nå. Det hadde stort sett vært der hun holdt til de siste månedene.

Det var sent på høsten 2016. Hun hadde vært på sykehuset. Fått nok et dødsstøt.

«Arne. Jeg har tenkt en del på dette», åpnet hun.

«Om jeg dør, er mitt høyeste ønske at du får deg ny kjæreste og blir lykkelig igjen», fortsatte hun.

image: Mamma skal dø

Toril strigråt. Arne holdt rundt henne.

Der og da skjønte ikke Arne hvorfor hun tok opp dette temaet. Det var for fjernt for ham.

kapittel 3

Det store vendepunktet

«Toril var 184 cm høy og mørk. Ikke rart gutta snudde seg etter henne», skulle venninnen Solveig tenke på senere.

17. mai 1983 var Arne Vannebo på en tilfeldig fest i Asker. Toril var 16 år, Arne 17. En måned senere ble de kjærester.

Toril og Arne hang svært mye sammen. De dro til Arnes hytte i Arendal, til Smögen i Sverige og til Vaset i Valdres.

Toril sto opp og trente før hun gikk på skolen, hun trente to ganger om dagen, var ekstremt tøff mot seg selv, så Arne.

Arne og Toril var ganske forskjellige, men de hadde et felles verdigrunnlag. Det smeltet dem sammen, opplevde Arne og vennene.

image: Mamma skal dø

Toril satset lenge på langrenn, og var en av de beste unge i Norge. I 1985 tok hun 5. plass i junior-NM.

Hun var betraktet som et kjempetalent, og fikk også tilbud om skistipend i USA. Så ble hun kjæreste med Arne, og takket nei.

Ifølge bestevenninne Camilla mistet hun interessen for skiidretten på videregående. Hun var periodevis uenig med en trener. Toril sa ham imot. Hun ble for eksempel bedt om å slanke seg, ifølge venner og familie. Hun som alltid hadde vært så veldig tynn.

«Fy fader, det her er ikke gøy lenger. Det er ikke vits i å holde på», sa hun.

Ifølge familien til Toril, sa hun til og med nei til landslagsplass.

Hun var glad i trening og langrenn, men ikke nødvendigvis livet med det.

Og definitivt ikke kulturen og kroppspresset – fortalte hun senere til familie og venninner.

I 3. klasse på videregående, 18-19 år gammel, bestemte hun seg for at hun ikke ville mer. Hun sluttet. Hun merket at det buttet litt imot sportslig også.

Generelt var det andre ting enn langrenn som betydde mer for Toril nå.

image: Mamma skal dø

I 1986 jobbet både Toril og Arne i ABC Bank i Sandvika. Siden valgte de to nyutdannede siviløkonomene å starte firma sammen. Arne fortalte senere at det var Toril som i alle disse åra lærte ham gleden av hardt arbeid.

I 1987 flyttet de sammen. De leide en liten leilighet på St.Hanshaugen. Det var hverken kjøkken eller bad der. Og felles do i oppgangen. Det var Toril som kom på følgende:

Hun monterte en rokkering i taket, hang opp et forheng og plasserte en stor balje på gulvet. Det ble dusjkabinettet.

«Det var ingen hindring, sjelden har to ungdommer vært lykkeligere», skulle en person si i et kapell mange år senere.

I 1994 giftet Toril og Arne seg i Asker kirke. Bryllupsfesten sto på Fornebu. Solveig var toastmaster, Camilla forlover.

Paret dro på bryllupsreise i en gammel haug av en Ford Sierra, de kjørte nedover Europa, helt til den franske rivieraen – og tilbake.

image: Mamma skal dø

I 1995 kom Celine til verden – to år etter ble Camilla født. Toril elsket mammarollen, fortalte hun venner.

I 1998 kjøpte de hus på Nesøya, som de skulle bo i.

Arne og Toril levde sammen i det bekjente omtalte som «en spesielt nær relasjon».

De var 50/50-partnere også i business, og selskapet deres vokste. Før Toril fylte 30 år hadde de over 30 ansatte. Selskapet skulle senere bli en milliardforretning.

image: Mamma skal dø

De satt i et businessmøte med en kunde en gang, hun og Arne. Toril var gravid med deres tredje barn - de ventet en gutt denne gangen. Først da de var ferdig med møtet, kom hun til Arne og sa:

«Nå har det gått galt.»

Under møtet hadde hun skjønt at hun spontanaborterte. Hun visste det på grunn av de krampeliknende smertene i magen - men hun ville ikke avbryte møtet, sa hun.

Det bar inn i bilen, de kjørte til sykehuset. Da viste det seg at den lille gutten de ventet, hadde en tvillingsøster. Ingen hadde visste om henne inntil da.

Arne skulle i all framtid bruke episoden til å fortelle om hvor ekstremt hard Toril var mot seg selv:

«Og selv hvor intens den fysiske smerten var, var det bare å gå på.»

I 2000, en sen vårdag, den 11. mai, ble hun mor for tredje gang. Toril fødte hjemme. Aleksander skulle gutten hete.

image: Mamma skal dø

Hun gikk inn i styret i barnehagen og var en ivrig pådriver for å etablere en friluftsbarnehage på Nesøya. Sammen med Stine Lise Hattestad, den olympiske mesteren som hadde barn på samme alder, tok Toril gjerne styringen på foreldremøter.

De ble nok - ifølge Hattestad - oppfattet av enkelte som kranglefanter.

På Nesøya skole var Toril klassekontakt og arrangør av alt fra skidager til overnattingsturer.

Hun meldte seg som frivillig overalt.

Barna begynte på fotball og langrenn. Toril engasjerte seg som langrennstrener. Med trenerrollen fulgte også skismøreroppgaven – ikke bare for egne barn, men for mange andre.

Toril var med på alle skirenn til alle de tre barna. Det kom en helt ny dimensjon til livet hennes. Barna og trenergjerningen ble det viktigste for henne.

Hun var rik på penger, en av de rikeste. Hun likte å lykkes i business.

Men hjertet hennes lå et annet sted.

Foto: Knut Bjerke, Budstikka
Foto: Knut Bjerke, Budstikka Vis mer

Det skjedde et stort vendepunkt i denne historien en vinterhelg i 2008.

Eldstedatter Celine gikk Ungdommens Holmenkollrenn, et slags uoffisielt NM, da hun gikk i 7. klasse, i 2008. Mamma Toril sto og sekunderte henne på toppen av den nest siste bakken. Nå skulle hun bare nedover, så var det Gratishaugen og til mål.

På toppen av bakken lå hun på 3. plass. Hun ledet på hovedkonkurrenten sin.

Men inn mot mål hadde det skjedd noe mystisk. Celine hadde tapt 30 sekunder til denne konkurrenten til mål.

30 sekunder?!

I målområdet sa Toril til Celine:

«Jeg så deg gå den siste bakken. Du gikk ikke akkurat sakte. Det burde ikke være mulig.»

Foto: Michael Ankes / Unsplash
Foto: Michael Ankes / Unsplash Vis mer

Etter rennet pratet Toril med pappaene som hadde smurt ski for konkurrentene. Og da kom det fram:

En av fedrene hadde vært på en jobbreise i Japan og tatt med seg et «sånt fluorpulver» hjem. Det var det som hadde gitt den enorme gliden, mente folk i miljøet.

Barna var bare 12-13 år, og det hadde ikke vært vanlig å smøre med fluor. De fikk glidet skiene, ja, og på de største rennene fikk de lov til å ha ordentlig «prepp». Men ellers var det ikke normalt å smøre med fluorpulver. Nå begynte noen få å bruke det fast.

Plutselig hadde du det på alle skirenn også i ungdomsklassene og i mosjonsrennene, observerte Toril, ifølge barna.

Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Og brått var det fluor på alle barneskirenn også. Helt normalisert.

«Det tok helt av. Mamma var veldig imot det», sa Celine senere.

«Dette er så dyrt. Det er så tåpelig», sa Toril ifølge datteren.

Men fordi hun ville at barna skulle ha gode skiopplevelser, og fordi hun ikke ville at de skulle bli straffet for å ikke ha god nok glid, sa hun til barna og Arne og folk i klubben:

«Da får vel vi begynne med det også. Siden alle andre gjør det.»

«Da startet det racet», skulle ektemannen Arne fortelle senere

Resultatet var at Toril sto i bua i uthuset deres i timevis hver fredag og lørdag før renn. Hun sto der og smurte skiene til perfeksjon.

Barna beskrev senere smørebua som et «uggent sted gå inn i».

Da de gikk inn og hentet ski der, holdt de nesten pusten.

«Det var et ubehagelig klima å oppholde seg i», skulle barna si.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Torils venninner fikk også med seg at hun drev mye med skismøring i garasjen, i time etter time.

Smørekofferten ble større og tyngre.

På benker og bord, og i skuffer, fløt det femtitalls av smøreprodukter.

Det var grunnvoks, festevoks, klister, lavfluorglidere, en masse høyfluorglidere, flytende fluorglidere og spesielt fluorpulver. Fra de anerkjente produsentene Maplus, Rode, Start, SkiGo, Red Creek og Rex, og mye fra Swix, Toko og Gallium.

Skismøring for titusenvis av kroner. Alt for å kunne gi barna og ungdommene kanonski under alle forhold.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Hun skulle være rustet for alle vær-utfordringer, som når temperaturen svingte mellom pluss- og minusgrader i løpet av et renn.

På smørebenken lå det også skraper, smørejern, rotorbørster, nylonbørster, siklinger og rens.

Skismurning hadde blitt en vitenskap. Toril ville gi barna det beste.

Eller, det var like mye slik:

De skulle i hvert fall ikke ha noe dårligere ski enn de andre.

Spesielt for våte fører, var det om å gjøre å legge på smøring som hadde en masse fluorkarboner i seg. Fluor fungerte maksimalt i slikt vær.

Da gjaldt det å drysse fluorpulveret i glidsonene på skia. Huske å bruke nok pulver.

Så satte hun smørejernet, et slags strykejern, på de anbefalte 150 gradene. La godt trykk over jernet og bevegde jernet over sålen – slik instruksjonsbøkene fortalte henne. Pulveret ble smeltet inn av den høye temperaturen på jernet. Deretter var det å børste opp resten av pulveret med en stiv nylonbørste.

Etter hvert satte hun på jernet igjen og gjentok.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Fluorpulveret som hun la på på slutten og brant inn, avga mye røyk. Pulveret kom på toppen av alt, gjerne over en glider med høyt fluorinnhold.

Men det var et vell av ulike fluorpulver. Før hun valgte, sjekket hun temperaturer og snøtype.

Det fantes pulver for kald og tørr snø, for finkornet snø og nysnø, for grovkornet og bløt snø, og ett for medium kalde fører. Det var pulver for minus 4 til pluss 4 grader.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Toril brukte lite eller ingen beskyttelse de første åra. Etter hvert, fra rundt 2015, brukte hun maske over nesen og munnen. Ventilasjonen i bua var ellers så som så.

Jobben hennes handlet - når det kom til glid - om å redusere friksjonen mellom barnas ski og snøen.

Den høsten Toril lå kreftsyk i en sofa, kom bestevenninnen Camilla Oftebro på besøk til Toril en gang i uka.

«Kom, kom», sa Toril, og laget plass i sofaen sin.

Hun så at Toril var preget. Men Toril klaget sjelden. Hun var optimistisk utad, «selv om hun nok innerst inne var bekymret», som Oftebro sa det senere.

«Jeg vil bare at vi skal ha det bra nå», sa Toril.

De snakket mye om barndommen. Om hvor fint og gøy de hadde hatt det da de vokste opp på Hvalstad.

«Toril, du har alltid vært den tøffeste jenta jeg kjenner», sa Camilla til henne der hun satt ved siden av henne i sofaen.

image: Mamma skal dø

De snakket om bursdagsselskap og skirenn i Johs Hartmannsvei. Det fine idrettsmiljøet. Og om turene i lysløypa i Grønlia fra de var seks år gamle. Om Vestmarka, «marka vår fra vi var små», som Camilla sa.

Camilla sa senere at hun ville gjøre hva som helst for venninnen.

Det var ett spørsmål hun kviet seg for å stille. Men hun tok mot til seg en dag.

«Hva om det går galt, Toril? Har du tenkt på at du kanskje ikke får leve lenger?»

Toril begynte å snakke om noe annet. Men så, noen sekunder senere, sa hun:

«Det er klart jeg tenker mye på barna.»

I samme øyeblikk sa hun, som for å berolige seg selv:

«Men de barna er jo så flinke. Det kommer til å gå bra med dem. Det kommer til å gå fint, Camilla».

image: Mamma skal dø
image: Mamma skal dø

Enden av september 2016.

En lege sa, ifølge Arne:

«Toril, du kommer trolig til å dø av kvelning. Det er slik kreftsykdommen angriper.»

Arne tenkte, sa han senere, at «det er en forferdelig måte å dø på.» At hun skulle dø av kreft var en ting, men det kom til å bli en seigpining på slutten, innså han.

Det var trist, alt sammen.

Hun hadde ikke særlige smerter, sa hun. Men det satt svulster overalt, de spredte seg blant annet til underlivet og urinblæra. Da gjorde det ekstremt vondt å tisse, forklarte Toril til familien.

Det var flere runder på sykehus på denne tida. Hun fikk masse kortison for lungene og astmamedisin til hjelp for pustingen.

En dag i slutten av september fikk hun installert pustemaskin hjemme.

image: Mamma skal dø
image: Mamma skal dø

OKTOBER.

«Arne, kan ikke du og jeg dra ned til hummerfisket på Sørlandet i år?», spurte hun en dag.

Arne visste hvor dårlig hun var. «Og så vil du dra ned til en kald hytte i oktober, reise ut i båt og fiske hummer, på et sted hvor det blåser og er fuktig?»

Men hun bare skulle være med. Hummerfisket hadde hun aldri vært med på før.

Hun var i så elendig form, så Arne, den dagen de skulle dra, den 1. oktober.

De klarte ikke å trille rullestolen opp grusen fra der de bor, til parkeringen. De måtte gå.

Det var så vidt Arne fikk henne inn i bilen.

De pakket pustemaskinen i bagasjerommet. De var klare.

Toril kastet opp første gangen etter en mil, ved Liertoppen. De kjørte videre.

Arne sa:

«Toril, skal vi virkelig gjøre dette her?»

Ja, hun skulle bare. Arne og Toril kom ut av tellingen over hvor mange ganger hun spydde. Hun kastet opp hele veien nedover.

Men de kom fram. Til den kalde hytta og hummerfisket i oktober.

Ikke nok med det. Hun var med ut i båt. Toril klarte ikke å ta hummer, for det blåste sånn. Men hun nådde målet sitt og drømmen sin; hun var med på hummerfisket.

Spesielt om morgenene var hun dårlig, for det var mye slim som samlet seg i lungene på natta.

Fram til kl 11-12 på dagen var hun svak, før hun begynte å kvikne litt til. Så spydde hun gjerne mellom fem og sju ganger.

Men til Sørlandet, til hytta, ut i båten, hadde hun klart å komme seg.

image: Mamma skal dø

De fikk til slutt tak i hummer og det ble i det hele tatt en svært hyggelig langhelg i Brekkestø.

Arne fanget henne i et øyeblikk med mobilkameraet på hytta.

«Nå sitter du og tenker på ett eller annet», sa Arne. Hun smilte.

Asset 1

Foreldrene med barn på samme alder merket seg Torils verdier som langrennstrener:

«Å bli best mulig kom i andre rekke for henne.»

Det var viktig for Toril å få flest mulig ungdom til å fortsette med langrenn lengst mulig, oppfattet de.

Toril ønsket at alle skulle være med, uansett hvilken økonomi de og familien hadde. Hun ville ikke at langrenn skulle være en rikmannssport, sa hun. Derfor ville ikke Toril bo på flotte hoteller. Hun foreslo at de skulle bo enkelt.

Selv om Toril og familien hadde økonomiske forutsetninger til å bo på de mest fasjonable stedene, var det mye viktigere at ingen på laget skulle føle seg utenfor og alene.

image: Mamma skal dø

Kjersti Hatlestad var en annen som ble kjent med Toril gjennom barnas skiaktiviteter. Hennes barn Øystein og Oda var på alder med Toril og Arnes barn.

En dag skulle hun skrive dette:

«Vi er deg evig takknemlig for ditt engasjement og oppfølging av våre langrennsungdommer. Mange, mange treningstimer har du lagt ned for å få det beste ut av hver enkelt. Du heiet og motiverte. Gav klapp på skulderen når det gikk litt trått. Du var raus med klemmer og gode ord. En biltur med deg hjem fra skole, trening eller skirenn gjorde underverker. Aldri kom ungdommene ut av den bilen i dårlig humør.»

Foto: Knut Bjerke, Budstikka
Foto: Knut Bjerke, Budstikka Vis mer

Kjersti Hatlestad og andre foreldre framhevet Torils «ufattelige kapasitet», fra morgen til kveld.

Hun sparte aldri på seg selv, sa de.

«I etterkant kan man begynne å lure på om det ikke var det lureste», sa ektemannen Arne senere.

Det var samlinger i inn- og utland, det var renn, cuper og mesterskap Norge rundt. De dro til Harstad og Gålå, til Vang på Hedemarken, til Trondheim, Bodø, Jektvollen, Lygna og Steinkjer.

Toril var alltid den som organiserte og booket turene, hun satt i styrer og komitéer, i tillegg til å ha kontroll på det sportslige.

«Jeg skal ikke si at hun brant lyset i begge ender, men noen ganger var hun veldig sliten. Hun sa ofte: ‘dette jeg bare gjøre'», sa ektemannen Arne senere.

Klokka kunne fort bli to og tre på natta før hun ble ferdig med arbeidet. Så sto hun opp som vanlig neste dag.

Om hun var sliten, sa hun:

«Nå er det bare én ting å gjøre. Nå er det bare å ta på seg joggeskoene og komme seg ut i skauen.»

Etter å ha løpt en time, «kom hun tilbake som et annet menneske, med et stort smil om munnen», fikk barna med seg.

image: Mamma skal dø

For eldstejenta Celine ble det mye på en gang en periode. Det var regionsamlinger på ski, og hun ble uttatt til kretslaget i fotball. Hun endte opp helt utslitt, fortalte hun moren.

«Nå må du ta et steg tilbake, og velge litt. Men nå tar vi oss en joggetur, Celine, og snakker om det.»

«Celine…», sa moren ute på joggeturen.

«Det er ikke slik at du skal trene for å vinne eller bli best på ski. Kom deg ut, luft hodet. Det er den opplevelsen og energien du får av trening og idrett, jeg vil du skal fokusere på. Tenker du slik, vil du føle deg bedre», sa hun.

Hun fikk rett, merket datteren.

Celine, Camilla og Aleksander minnes disse helgene, år ut, år inn: Lørdager og søndager hadde moren Toril stått tidlig opp. Alt var ordnet, det var kakao på termosen, det var smil å få og skia var perfekt smurt. Der ute i skogene kunne de alle høre Toril si:

«Se tretoppene! Se den fine snøen. Nå har vi det deilig, dere».

image: Mamma skal dø

Da det ble mer seriøst, med tidtaking, kom hun inn i målområdet og trøstet om alt ikke gikk etter planen.

Så husket hun, forteller de hun trente, alle tider på de og de punktene av løypa. Om noen hadde forbedret seg litt akkurat der, om det så var med noen tideler, var dét Torils fokus.

Og da hun kom hjem, førte hun inn alle tidene og limte resultatlistene i permer.

Hundrevis av sider i permer.

«Hun gjorde alt dette fordi ski var viktig for henne. Langrenn var livet hennes», forklarte Arne senere.

Og:

«Det var viktigere for henne å være mor og trener enn å gå på jobben, for å si det rett ut.»

Som eldstedatteren Celine sa det senere:

«Det var alle andre før henne selv. Alltid.»

image: Mamma skal dø
Asset 1

Hver eneste morgen utover høsten følte datteren Celine på en redsel. Det første hun gjorde om morgenene, var å sende «God morgen-melding» til moren. Om hun ikke svarte den første timen, ble hun veldig engstelig:

«Lever du nå eller har du dødd?», fortalte hun senere at hun tenkte.

Datteren fortalte faren og søsknene at hun satte opp et «brave face» hver gang hun var hjemme.

Celine, som bodde i leilighet i Oslo, kom oftere hjem til Nesøya. Hun ville helst bare være hjemme, fortalte hun.

«Nei, men du må på skolen, Celine. Nå må du lese», oppmuntret Toril.

Etter hummerfisket og turen til Sørlandet i oktober hadde det gått nedover, igjen. Men likevel, i høstferien, ville Toril dra med Arne til hytta i Valdres.

Bare de to.

De satt der oppe på kveldene på fjellet, snakket og bare var sammen.

November-dagene kom. Toril ble gradvis svakere.

En dag ble hun veldig, veldig dårlig.

Arne måtte ringe 113.

Sykebilen kom og hentet henne, fraktet henne til Bærum sykehus i all hast. Hun ble der i noen dager.

Fra da av skjønte familien at Toril var mye hardere rammet enn de var klar over.

image: Mamma skal dø

Mens Toril lå på sofaen sin, og Arne satt der med henne, sa hun:

«Det er ikke så lett for meg dette her nå.»

Utsagnet gjorde et utrolig sterkt inntrykk på Arne, fortalte han senere. Han hadde aldri hørt Toril klage noen gang.

Det gikk bare noen dager og hun måtte tilbake på sykehuset.

Fra midten av oktober til et stykke ut i november var hun innlagt på Bærum sykehus så å si permanent.

Det var en av disse dagene hun fortalte venninner og familie som var på besøk:

«Jeg fikk bare Svarteper. Det var uflaks at jeg fikk denne sykdommen».

Hun fortsatte å snakke mye om fluor til Arne og resten av familien. Hun sto fast på at skismøringen i hovedsak hadde påført henne sykdommen.

«Hvorfor går dere ikke ut med helsefarene ved skismøring når dere vet så godt om dem?» spurte Arne en lege ved Radiumhospitalet i denne perioden.

Legen svarte da, ifølge Arne, at «han godt forsto spørsmålet, men at dette ikke var sykehusets ansvar.» De hadde heller ikke sikker nok dokumentasjon, ble det sagt.

Den 11. november kom en lege på Bærum sykehus for å snakke med ham:

«Jeg er lei for det, men dette går ikke lenger. Det er ingenting vi kan gjøre. Hun kommer til å dø snart. Det er mye bedre om hun ligger på Hospice Lovisenberg enn her», sa han.

De reiste inn til Oslo. Toril hadde fått samme beskjed som Arne. At hun kom til å dø om ikke lenge.

Lovisenberg var et fantastisk sykehus, med dyktige medarbeidere spesialtrent til å ta vare på mennesker i livets siste fase, ble familien fortalt.

12. november sendte hun melding til Arne på mobilen:

«Det går fint her. Hvordan har dere det?»

Meldingen ble avsluttet med et smilefjes og et hjerte.

image: Mamma skal dø

En av venninnene, Solveig, kom på besøk til Lovisenberg noen ganger.

Solveig la kinnet sitt inntil Torils.

Medisinene hadde tatt fra Toril en del av talen. Men hun hadde noen få setninger, og hele kroppsspråket, igjen.

«Det var ikke så mye å si. Men hun ville tydelig ha meg der», sa Solveig senere.

Solveig satt på sengekanten. De holdt hverandre i hendene, slik de gjorde da de var 12 år gamle inne på Torils pikerom.

«Vi er blodssøstre, Toril. Husker du?»

«Ja, vi er blodssøstre, Solveig», svarte Toril, og smilte.

Da Solveig var på vei ut av rommet en av disse dagene i november, sa Toril:

«Hadet, da, Solveig.»

«Hadet, Toril.»

Solveig merket seg, sa hun senere, at Toril sa «hadet» med «en slik positiv stemme».

image: Mamma skal dø

De neste dagene fikk hun mye morfin, hun klarte ikke å skrive eller lese noe særlig.

Men den 18. november sendte Toril en melding til Arne:

«Føler meg mye bedre nå i dag enn på lengeeeeee.»

Før hun la til:

«Mulig soldatene har satt inn flere av troppene. Nå ja, det skal nok ikke så mye til å glede meg om dagen:)»

Dette var i tiden hun fortsatt tok immunterapi. Denne kalte Toril for «soldatene».

En annen melding lød slik:

«Til info: Jeg har blitt vasket og smurt inn med fuktighetskrem som ekstra service. Fotmassasje til og med. Alt er i orden.»

Til slutt puttet hun på en emoji: Et stort smil med tåre på.

Og:

«Gleder meg til trilledate med deg senere i dag.»

På «trilledatene» trillet de rundt i rullestolen i gangene på Hospice Lovisenberg. Toril i stolen, Arne, hennes kjæreste og mann gjennom 33 år, trillende på henne.

Bak alle dørene, i alle rom, lå det folk som ventet på den siste timen. Likevel, blant de døende og pårørende av dem, og blant de ansatte, var det smil å få.

Arne og barna sa til hverandre, stolte, rørte:

«Mamma klarer utrolig nok å holde på det gode humøret.»

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat Vis mer
Asset 1

«Hun hadde den unike evnen til å se alle», merket langrennsjenta Nikoline Asdøl seg.

Det skulle Toril fortsette med, da Nikoline ble engasjert som trener sammen med Toril. Toril ble Nikolines mentor.

Spesielt én scene skulle sitte igjen i henne:

De hadde en gutt med innvandrerbakgrunn i klubben. Toril ba Nikoline om å ta over resten av gruppa. I flere hele treninger ble det slik, for Toril ville vie hele sin tid til denne gutten. Hun ville så gjerne at han skulle bli glad i å gå på ski, sa hun.

De sterkeste og beste fikset mye selv, sa Toril til Nikoline.

Det var andre som trengte henne mer.

image: Mamma skal dø

Og så var det den historien om Oda, en annen av Torils langrennselever. På et Hovedlandsrenn på Vang hvor Toril var forhindret fra å være med på grunn av et viktig jobbmøte, skjedde følgende:

Oda skulle gå sprint. Hun var ikke i spesielt god form. Fikk 14. plass i prologen.

Mellom prologen og finaleheatene kom moren til Oda løpende med Toril i telefonen.

Toril ville ha en samtale med henne nå før finalene.

«Det er typisk meg å krasje i slike finaleløp», sa Oda.

Det hadde hendt et par ganger før, og Toril visste at hun kom til å tenke i de negative banene.

Det var derfor hun ringte, sa hun.

«Drit i alle andre. Du skal opp og fram. Vær offensiv. Da unngår du de krasjene. Kom deg først ut. Og så holder du deg der til du er helt i mål. Er det en bra plan?» spurte Toril.

Oda tok bronse.

Etter rennet sjekket Oda telefonen. Så det var sju tapte anrop fra Toril.

«Du klarte det!» skrek hun i telefonen etterpå.

Flere av utøverne snakket om «klemmene bare Toril kunne gi».

Hun hadde alltid en svær boblejakke, hun åpnet opp jakka, tok ungdommene inn i favnen, og holdt dem der, lenge, lenge.

Som en av løperne hennes sa:

«Toril VAR mamma».

image: Mamma skal dø

Toril ville derimot aldri ha noe oppstuss rundt egen person. Hun likte heller ikke oppmerksomhet for den suksessen hun og Arne hadde i forretningslivet, eller for pengene.

«Få visste om bakgrunnen hennes. Hun var ikke opptatt av den. Det gikk kanskje for mye andre veien», forteller venner fra skimiljøet og illustrerer:

«Ofte ville hun ikke bli tatt bilde av på skisamlinger. Resultatet er at det finnes påfallende få fotografier av henne fra skimiljøet.»

Barna hennes skulle senere støtte denne fortellingen:

«En ting som mamma gjorde, var å lage mange svære fotoalbum fra hele oppveksten vår. Mamma tok nesten alle bildene, framkalte dem, puttet dem i album og skrev tekster til. Hun la utrolig mye kjærlighet i de familiealbumene. Men... det er ikke så mange bilder av mamma i de albumene.»

image: Mamma skal dø
Asset 1

Søndagen – den siste søndagen i livet hennes – satt de og så på TV sammen, Toril og Arne.

De så på langrenn, inne på Hospice Lovisenberg, livets siste stoppested. Toril ville få med seg alt av langrenn.

Det var 20. november, og sesongåpningen fra Beitostølen. Sprinten. Det skulle bli det siste skirennet Toril Stokkebø så.

Toril fulgte med, full av morfin, pratet om Northug og heiet selv om hun var ordentlig dårlig.

«Kom igjen, kom igjen, kom igjen!», hørte de henne rope.

Johannes Høsflot Klæbo viste monsterkrefter i den siste motbakken av finalen, og kontrollerte inn seieren.

Mandagen kom.

Den ene sykepleieren på Hospice Lovisenberg trakk Arne til siden og sa: «Nå må jeg snakke med deg».

De gikk inn på et eget kontor, satte seg ned, før sykepleieren åpnet:

«Nå kommer Toril til å dø. Nå må dere ta farvel.»

Arne fikk sjokk.

Han skjønte det ikke, sa han.

Etter hans begreper kunne hun like gjerne leve i tre måneder til. De hadde vært så tett på at de ikke så forskjellen hos henne fra en dag til en annen, ble de forklart. De hadde levd nært på Toril i 10-11 måneder mens sykdommen raserte kroppen hennes.

Barna fikk den samme beskjeden av Arne igjen.

«En sykepleier har fortalt meg at mamma kommer til å dø hvert øyeblikk. Og vi må forberede oss på å si hadet».

kapittel 4

Himmelen over Oslo

De tre barna og Arne hadde hver sin avskjed med Toril denne mandags ettermiddagen, hvor de satt på senga med henne.

Toril ga hvert av barna et siste råd på veien. Et helt enkelt, personlig råd. Hun kjente jo dem så godt, sa hun.

«Jeg er så glad i deg», sa Celine mens hun satt der og holdt moren i hånda.

«Jeg er veldig glad i deg også», svarte moren.

Ikke at de trengte å si det, barna og moren visste jo det så godt, men det føltes viktig å si det nå, sa de alle.

image: Mamma skal dø

Toril var klar og helt til stede, akkurat det syntes barna var fint, tross alt, sa de til henne.

Så mimret de «om koselige ting».

Barna hadde tatt med fotoalbumer som de så i.

Bilder fra barndommen til barna, fra mange av skiturene, de enkle og store øyeblikkene, noen fra Lofoten-turen. Den gang i 2008 hvor Toril og Arne tok barna ut av skolen i to og en halv måned for å kjøre båt langs Norgeskysten, helt til Lofoten.

De kastet loss tidlig i mai, de besøkte småbyer og uthavner, de var inne i fjorder, gikk i land og besteg fjelltopper, alt mens de underviste barna om bord.

Det ble en tur for livet, hadde de sagt til hverandre den gangen.

image: Mamma skal dø
image: Mamma skal dø

De snakket ikke om døden, selv på en dag som så ut til å bli den siste.

Selv da de sa «ha det» var ikke døden noe fokus.

De hørte aldri moren si at «nå som jeg skal jeg dø...»

Det var hennes blikk på livet, sa Arne:

«Smil til du ikke lenger klarer å smile.»

Senere den kvelden gikk det fortsatt små sms-beskjeder mellom Toril og Arne.

image: Mamma skal dø

Fra den dagen klarte ikke Toril å taste eller skrive lenger.

Dagen etter, tirsdagen, fikk de beskjed om at det var best at noen var der hele tida. Også om natta.

Inntil nå hadde Arne vært der med henne til kvelden, han pusset tennene sammen med Toril, før han gikk hjem. Og kom tilbake på morgenen.

Denne tirsdagen ville Arne flytte inn for å bo på rommet hos Toril.

Camilla og Celine var der på dagene sammen med faren og moren. Aleksander var syk, og fikk ikke lov å være der. Den tirsdagen, etter å ha vært der hele dagen, sa Toril til eldstedatteren:

«Celine, nå må du gå og lese til eksamen».

«Må jeg det, da, mamma?» svarte hun.

«Nå sover jeg en time eller to. Så setter du deg for å lese. Det er ikke vits at du sitter og holder meg med selskap når jeg sover uansett.»

Toril ville ikke at hennes sykdom skulle gå utover barnas liv og arbeid med skole, sa hun.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat Vis mer

Torsdagen, om morgenen, vippet Toril mellom liv og død, sa sykepleierne på vakt. Camilla var på jobb, Aleksander på skolen.

Arne og Celine konkluderte sammen: «Nå må de to andre bare komme seg inn, for hun holder på å dø.»

Rektor på skolen Aleksander gikk på, måtte ta ham ut av timen og sette ham i en taxi.

Camilla kom kjørende fra jobb.

Det var ingen reaksjoner eller særlig liv å spore i Toril. Bare en eneste gang viste Toril tegn til at hun var våken:

Da Aleksander kom inn.

«Hvordan går det med deg, gutten min?» utbrøt hun plutselig.

Det var det eneste hun sa den dagen. Der på dødsleiet.

Hun visste han var syk. Det var tydelig det eneste hun brydde seg om, om sønnen hadde blitt frisk igjen, konkluderte pleierne.

image: Mamma skal dø

På torsdagen, etter hendelsen der alle trodde Toril skulle dø, flyttet også Camilla inn. De ventet bare på at døden skulle komme.

Men Toril kviknet litt til ved 12-tiden som vanlig. Hun gikk også på masse morfin.

Alle i familien syntes personalet på Lovisenberg Hospice var fantastiske. Selv barna var pleierne opptatt av.

Da Aleksander kom inn etter skolen, inn på rommet, kom en sykepleier løpende:

«Hei Aleksander! Hvordan gikk det i dag? Mammaen din forteller at du skulle ha eksamen.»

Fredag 25. november. Celine ville selv prøve å ta eksamen den fredagen. «Prøv ditt beste,» hadde moren tross alt sagt til henne.

Camilla og Arne sov hos Toril natta til fredagen, mens Celine skulle få sovet litt og forberedt seg til eksamen. Hun hadde også Aleksander boende i leiligheten sin.

Celine sa til faren:

«Om mamma dør i natt, pappa… Si fra. Jeg klarer meg. Jeg vil heller vite enn å sitte der og lure.»

Foto: Welcomia.com
Foto: Welcomia.com Vis mer

På veien inn til Hasle i Oslo for å ta eksamen, fikk Celine en snap, så hun. «En familieselfie», sto det.

Hun så faren, søsteren Camilla, broren Aleksander og ikke minst så hun moren liggende i senga i bakgrunnen.

«Masse lykke til fra oss fire. Her er det fortsatt liv», sto det. Med hjerter og smilefjes.

Så skrudde Celine av telefonen.

Celine brukte to timer på en femtimerseksamen. Men hun hadde svart på alt, og klarte ikke å tenke mer. Hun leverte, og skrudde på telefonen.

«Hvis mamma har dødd nå, mens jeg har sittet her, har pappa sendt melding nå», sa hun til seg selv, ifølge et senere intervju.

Det pep. Hun hadde fått et par tekstmeldinger, så hun.

«Takk Gud, det er ikke fra pappa», var hennes første tanke.

Det var bare noen meldinger om noen «uimotståelige tilbud og salg».

Det var Black Friday denne dagen, av alle ting.

«Kanskje jeg rekker å se henne i live en gang til», har hun fortalt at hun tenkte Hun kjappet seg ut.

Like etter, idet hun gikk til utgangen, så hun at det tikket inn en melding fra «Pappa».

image: Mamma skal dø

Hun tok banen og bussen i retning Hospice Lovisenberg. Hun ringte faren.

«Jeg er veldig lei for det, Celine… Mamma døde nesten i det øyeblikket vi sendte den snappen til deg. Litt før ni i dag tidlig. Da takket hun for seg», forklarte faren på telefonen.

«Da føltes det som om verden under meg forsvant», sa Celine senere.

«Jeg føler nesten at hun ventet med å dø til etter at jeg kom meg til den eksamen, pappa. Fordi hun ikke ville ødelegge for meg. Det var jo slik hun var», sa Celine, gråtende.

«Det kan absolutt være at mamma holdt ut for deg. Nå er det fint om du kommer så fort som mulig, jenta mi», sa faren.

image: Mamma skal dø

I starten var alt bare trist, de gråt hele tiden. Det var rart, sa Celine, å se mamma ligge der, slik. Hun hadde allerede rukket å bli hvit-gul. Det var steinansikt der de hadde vært vant til å se et livlig smil.

Men sykepleierne hadde lagt henne til så pent.

De informerte resten av familien og venner. Det rant inn med meldinger og kondolanser. Noen kom til hospicet også utover dagen.

Frykten Arne og barna hadde båret på døgnet rundt de siste seks månedene, den som sa «Lever hun? Eller har hun dødd i natt?», var plutselig borte.

Det var en lettelse, tross alt, sa de til hverandre, å slippe og se henne ha det vondt.

Døden var veldig ventet, men den dagen hun døde, var det likevel et sjokk, beskrev Arne det som senere.

Arne og barna var på hospicet til halv fem den fredagen, ni timer etter at Toril døde.

Da familien hadde tatt endelig avskjed, gikk de ut. Det som møtte dem, var voldsomt.

«Er det mulig?» utbrøt Camilla. Himmelen lyste i alle regnbuens farger. Det ville, fantastiske lyset som iblant kommer fram i timen etter at sola har gått ned i november.

Arne tok et bilde med mobilen sin.

«Dette var spesielt. Også akkurat nå», sa han.

«Det er nesten så man blir troende av sånne øyeblikk», sa Celine.

image: Mamma skal dø

«Alle i hele Oslo» la bilder av dette synet ut på Instagram. En av dem skrev, la barna merke til:

«I dag er det en helt sykt vakker himmel over Oslo».

Med denne himmelen over dem og over sykehuset, kjørte de hjemover.

Lyset fulgte dem hele veien hjem til Nesøya.

Flere av jentene Toril hadde trent, var på skirenn den helga Toril døde.

Det var Norgescup-åpning på Gålå. Nysnøen falt over fjellene.

Aleksander sendte melding til gjengen sent på kvelden:

«Nå har mamma reist».

Mange av dem, ble det sagt senere, brøt sammen.

«Vi har levd i et vakuum», sa Arne og barna til hverandre. Den siste tida hadde Toril vært så dårlig at de bare satt alt på pause.

«Det var bare vondt alt sammen», sa Celine.

Nå kunne de i hvert fall prøve å komme seg litt videre, gråt og trøstet de hverandre med.

Aller først måtte de overtale begravelsesbyrået til å ikke kjøre bisettelsen den 2. desember, slik den opprinnelig var satt opp. Det var Arnes bursdag.

Dødsannonsen kom på trykk i Aftenposten og Asker og Bærums Budstikke.

«Min fantastiske Toril. Vår Elskede mamma, datter, søster, svigerinne og tante

Toril Stokkebø,

født 11. januar 1967,

sovnet stille inn etter sitt livs hardeste kamp», begynte den.

Faksimile: Aftenposten
Faksimile: Aftenposten Vis mer

Celine gikk gjennom alle ti fotoalbumene, de som moren hadde laget. Bilder fra da hun var ung sammen med pappa. Fra bryllupet deres. Moren med barna på armen. Moren med barna i skiløypa. Celine ville lage en billedserie til bisettelsen, til nøye utvalgt musikk.

Dagen for bisettelsen kom. Onsdag 7. desember 2016. Haslum Krematorium sitt store kapell var fylt til randen. Det måtte ha vært 5-600 mennesker der inne. Folk sto opp mot veggene.

Flere kom ikke inn, det var såpass kaotisk at de ikke fikk startet seremonien.

Begravelsesagenten måtte til slutt be folk sette seg på gulvet for å gjøre plass til alle.

Hele midtgangen fylte seg opp av ungdommer som satt tett i tett.

Midt blant dem, på et bord i kapellet:

Et bilde av Toril hvor hun smiler med munnen lukket. Mens stereoanlegget i kirka spilte «Time to Say Goodbye».

Foto: Jølstad Begravelsesbyrå
Foto: Jølstad Begravelsesbyrå Vis mer
Foto: Jølstad Begravelsesbyrå
Foto: Jølstad Begravelsesbyrå Vis mer

Oda, en av skijentene Toril hadde trent, snudde seg. Så at kapellet var «helt stappa» og begynte å gråte.

Hun satt der og tenkte, sa hun senere:

«Alt dette viser hvor mye hun har betydd».

Bildene fra livet til Toril rullet i loop over en skjerm til tonene av Coldplays sang «O».

Det var Torils favorittlåt. De hadde hørt den mye ute i båten og på hytta. Det var noe med den teksten som traff henne. Den handler om å se opp på en flokk fugler som flyr oppe på himmelen. En dag skal vi fly sammen med dem og møtes igjen.

Den var bare ekstra fin og passende nå, kom Arne og barna til.

«Flock of birds

Hovering above

Just a flock of birds

That’s how you think of love

(…) One minute they arrive

Next you know they’re gone

(…)

Fly on, ride through

Maybe one day I’ll fly next to you

Fly on, ride through

Maybe one day I can fly with you

Fly on»

Foto: Jølstad Begravelsesbyrå
Foto: Jølstad Begravelsesbyrå Vis mer

Det første bildet, det som innledet kavalkaden av Torils liv, viser henne nede ved sjøen på Sørlandet, på en fin dag om høsten, hvor den lave kveldssola skinner på ansiktet hennes, Toril ser tindrende klart i kameraet, vinden har tatt tak i håret hennes og ført det over panna hennes.

Snart reiste eldstedatteren Celine seg. Hun gikk fram, for å lese diktet hun hadde skrevet til moren.

Foto: Jølstad Begravelsesbyrå
Foto: Jølstad Begravelsesbyrå Vis mer

«Kjære mamma», åpnet hun, skjelvende.

«Jeg savner deg

Din glede

Ditt sinn

Dine gode ord

25. november ble livet litt fattigere

Himmelen litt vakrere

Hverdagen mye tommere

Men minnene er fortsatt like rike(…)»

Celine sto der og kjempet mot gråten. Spesielt da hun kom til den neste delen ble det vanskelig:

«Livet du har skapt for oss

Er limet som holder oss sammen

Du gir oss fortsatt mye

fordi vi vet at du fortsatt heier på oss».

Foto: Jølstad Begravelsesbyrå
Foto: Jølstad Begravelsesbyrå Vis mer

Torils yngste datter Camilla gikk på talerstolen i kapellet. Hun så ned på arkene, kikket opp og henvendte seg til forsamlingen:

«Nå man leser gjennom alle de flotte meldingene vi har mottatt den siste tiden, så kryr det av veldig passende vakre adjektiver som beskriver deg, mamma. Sprudlende, uhøytidelig, sterk, positiv, humør-spreder, varm og snill. Jeg kunne ikke vært mer enig i adjektivene som blir brukt, men jeg vil gjerne legge til ett til, nemlig tilstedeværende.»

Camilla stoppet for å hente seg inn igjen, og fortsatte:

«Jeg husker det alltid var lett å vite hvor på skistadion mamma var, fordi jeg støtt og stadig hørte latteren ljome gjennom folkemengden. Aller høyest lo hun av seg selv.»

Så stanset hun, snakket direkte til kisten rett foran seg:

«Denne balansen mellom en utømmelig godhet, tilstedeværelse, varme og omtenksomhet blandet med en ekstremt høy moral, selvtillit og klare meninger, det er deg mamma(...)»

Foto: Jølstad Begravelsesbyrå
Foto: Jølstad Begravelsesbyrå Vis mer

I blomsterhavet som til slutt dekket kisten, kunne man så vidt skimte det store hjertet av skogens granbar, røde blomster og fire gule roser.

På sløyfen på kransen fra Arne, Celine, Camilla, Aleksander sto det bare:

«Vi er deg evig takknemlig».

Så ble kisten med Toril senket ned i gulvet i kapellet. Før orgelet og saksofonen spilte opp og to solister sang «Gabriellas Sång». Den som slutter slik:

«Jag vill känna att jag levt mitt liv».

Foto: Jølstad Begravelsesbyrå
Foto: Jølstad Begravelsesbyrå Vis mer

********

Bilder fra Torils liv sto innrammet på alle bordene på Øvrevoll Gjestegård, under minnestunden. Ett bilde hvor Toril sto inne i skogen som ung skijente, i rød anorakk, ett med familien hennes samlet i båten og ett hvor hun smilte så fint, en sommerdag.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet / privat Vis mer

Det var her, på minnestunden, at Arne reiste seg og tok ordet.

«Først vil jeg si: Takk Toril. Du var alt, du er alt», startet han.

Han så utover forsamlingen, hvor det satt mennesker fra alle epoker av Torils liv.

Så fortsatte han:

«Du er et enestående menneske, min store kjærlighet gjennom 33 år. Med større viljestyrke og mot enn noen kunne ane (…) Din styrke har vi med oss. Og alle de fantastiske minnene. Og èn vakker dag…, sa Arne helt til slutt.

«…så skal vi sees igjen!»

image: Mamma skal dø

Bisettelsen var nesten et pusterom i sorgen, sa Arne og barna til hverandre. De følte seg ikke så alene lenger, sa de.

På en minneside som begravelsesbyrået laget, strømmet det på med minneord, mange av dem fra jentene hun var trener for. En av dem, Charlotte, skrev:

«Kjære Toril. Det er så uvirkelig og urettferdig at du er borte. Du som tok meg under vingen din og var som en ekstra mor for meg. Du som så potensiale i lange og klumsete meg. Du som heiet på meg i og utenfor skiløypa.

Jeg har alltid sett opp til deg(…) Jeg kommer til å savne deg og vil alltid tenke på deg i de bratteste bakkene i skisporet(..)

På gjensyn Toril <3»

image: Mamma skal dø

Skibarna fra Asker og Bærum vil for alltid høre Toril Stokkebø lengst inne i skogen, lengst ute i løypa. De vil høre henne i de hardeste motbakkene, hvor jentene og guttene føler seg på sitt mest slitne.

«Der finner dere meg. Der dere trenger meg mest», sa hun jo bestandig.

Toril vil for alltid løpe sammen med dem hele veien opp de verste bakkene. Over kneika, over toppen, heiende. «Kom igjen nå. Dette klarer du», vil de høre henne skrike.

De vil se henne for seg der hun kommer løpende opp på siden, mens hun roper:

«Nå gir du bare alt! Opp mot toppen der! Snart er du oppe. Og etter det hviler du, for da går det nedover. Da går det fint.»

***
NB! Leder av Langrennskomiteen i Skiforbundet, Torbjørn Skogstad, sier at forbundet kunne vært bedre på informasjon om helsefare etter 2009. Men han legger til at han ikke hadde kunnskap om at fluorsmøring kunne knyttes til kreft før etter Toril Stokkebøs død.

Epilog

***
Denne reportasjen er basert på samtaler med følgende personer:
Familie:
Arne Vannebo, Camilla Vannebo, Celine Vannebo og Stein Håvard Stokkebø.
Fra skimiljøet; ledere, trenerkolleger og andre foreldre: Olav Tungesvik, Vegard Kvisle, Nina Ek, Torbjørn Hundere, Nikoline Asdøl, Kjersti Hatlestad, Agnethe Wethal.
Venninner og personer som vokste opp med Stokkebø: Camilla Oftebro, Stine Lise-Hattestad, Solveig Østhagen, Synnøve Vånar, Anne Kari Aas Hunt.
Fra skimiljøet / ungdom hun var trener for: Charlotte Grøgaard, Kristin Helland-Hansen, Oda Hatlestad Hovland, Martine Ek, Øystein Hatlestad Hovland.
Kolleger: Anne Hornkjøl
Øvrige kilder/bakgrunn: Gravferdstaler Svein Jacobsens tale i Toril Stokkebøs bisettelse, Jølstad begravelsesbyrås minnebok etter Toril Stokkebø, Langrenn.com, Kondis 10-2013 (om smøretips), Kreftforeningen.no.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media