- Mange tror det de vil om meg uansett

Hva føler du nå, Vibeke?

I sommer fikk Vibeke Skofterud (27) først betennelse i kneet, så falt hun på sykkel. Og godt var det. For uten pausen hadde hun blitt møkka lei.

Hun har skilandslagets mest smittende latter. Og de mest intense blå øynene. Men hodet, hvordan er det med hodet til Vibeke Skofterud?

– Jeg er like sterk som jeg er svak. Psyken er egentlig en av mine sterkeste sider, jeg kan være knallhard med meg selv. Men når jeg blir usikker, er den min største fiende, sier hun.

Hennes mentale styrke er blitt satt kraftig på prøve de siste sesongene. Det har vært skader og sykdom, det har vært formsvikt og varierende resultater. Askim-jenta som slo gjennom sammen med Marit Bjørgen for syv år siden, venter fremdeles på de store, individuelle resultatene. Hun er sikker på at de en dag vil komme.

– Nå tenker jeg at hvert enkelt skirenn er det viktigste. Jeg ser fram til å gå en del renn før jul, og få en formtopp fram mot Tour de Ski. Det var veldig varierende i sommer, jeg fikk en betennelse i kneet og falt på sykkel. Men da var det godt med et avbrekk, jeg kan bli litt for ivrig. Jeg gikk lei en stund.

Hender det at du blir for lei?

– Ja, jeg svartmaler fort. Noen ganger tenker jeg: Nå slutter jeg og drar ett år til Thailand, og begynner på igjen neste år.

Bedre ble det ikke da hun i forrige uke mistet lappen etter å ha blitt tatt i en fartskontroll på vei til landslagssamling. Hun er ikke den første idrettsutøveren som har vært litt ivrig med pedalene, både Lasse Kjus, Henning Berg, Martin Andresen, Kjetil André Aamodt og Espen «Shampo» Knutsen har også mistet lappen etter å ha kjørt for fort.

Vibekes villmannskjøring skjedde for ett år siden, men det er først nå at sertifikatet er konfiskert.

VELDIG GLAD FOR 2. PLASS PÅ BEITO: Vibeke Skofterud sesongdebuterte med en knallplassering på 10 km klassisk lørdag. Arkvifoto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
VELDIG GLAD FOR 2. PLASS PÅ BEITO: Vibeke Skofterud sesongdebuterte med en knallplassering på 10 km klassisk lørdag. Arkvifoto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

– Nå som det er offentlig kjent, kan jeg glemme å kjøre ulovlig mer. He-he, det var en spøk. Nei, det er kjedelig, selvfølgelig. Men nå er jeg endelig ferdig med den saken, sier hun.

I stedet må hun nøye seg med å gå fort på ski. Lørdag tok hun andreplassen i v-cupåpningen på Beitostølen, på favorittdistansen 10 kilometer fri teknikk. Neste helg er det ny 10 km i finske Kuusamo.

Hva er det viktigste i livet ditt nå?

– Å være venn med meg selv. Jeg har ofte en ubarmhjertig indre dialog med meg selv. Det er viktig å tenke positivt, være i balanse og ha sjølrespekt.

Hva er det største du har opplevd?

– Faktisk femteplassen på 10 kilometer fristil i Gällivare i fjor. Etter et par begredelige sesonger, var det en stor opptur. Det sier kanskje litt om hvor kjipt det hadde vært, når jeg er mest fornøyd med en femteplass. Men det er knalltøft å komme blant de ti beste i hvert renn.

Hva er din tyngste karriereskuffelse?

–Da jeg ble vraka til stafettlaget i OL i Salt Lake City (2002). Det var det ikke mange som skjønte noe av. Marit (Bjørgen), som egentlig ikke var kvalifisert til OL, fikk gå i stedet. Men jeg fikk en liten revansj i den første stafetten etter OL, i Falun da jeg spurtslo tyske Evi Sachenbacher – hun som slo Anita Moen i OL.

Hva er den beste avgjørelsen du har tatt?

–Akkurat nå? Å ta heisen ned fra breen her, det var så kaldt der oppe… Nei, den beste avgjørelsen er utvilsomt det å få Steinar Mundal som trener. Han gir meg en enorm trygghet i det jeg driver med. Han har utrolig gode kunnskaper, og formidler de på en fin måte.

Hva er det beste rådet du noen gang har fått?

– «Fortsett å være deg selv.» Jorun Sundgot-Borgen sa det, hun er en av flere trygge personer rundt meg.

Hva er den største utfordringa du står overfor i dag?

–Å fortsette å behandle meg sjøl bra. Å sette Vibeke først. Jeg må minne meg på det, for jeg kan være så hard med meg sjøl.

Hva er den viktigste erfaringa du har høstet fra idretten og livet?

– Tørre å gå egne veier og ta valg som andre ikke gjør. Noen ganger kan jeg føle at jeg ikke passer inn i den tilværelsen jeg har valgt, men jeg kommer meg videre ved ikke alltid å føye meg etter andre og heller gå noen skritt videre. Jeg må være kynisk.

Hva er de avgjørende grunnene til at du ble langrennsløper?

– Det var storebroren min som gjorde at det ble langrenn. Jeg så opp til ham, og målet var å gå lenger enn han gjorde. Det har jeg klart nå, med flere år.

Om du ikke drev med langrenn, hva skulle du da ha gjort?

– Ganske sikkert noe innen idrett. Jeg har spilt håndball, og prøvd meg på både alpint og snowboard. Jeg tror jeg kunne vært god i flere idrettsgrener, og jeg hadde lyst til å prøve ut forskjellige ting. Det kunne vært moro og spilt i en lagidrett og sett hvordan det hadde fungert for meg.

Hva er ditt skjulte talent?

– Hvis du hadde sett sjukampen vi konkurrerte i på Gjøvik i sommer, så hadde du sett at jeg ikke har talent i noe, he-he! Men kanskje skuespill? Jeg er fascinert av yrket, særlig i hvordan de må sette seg så godt inn i rollene de skal spille.

Hvem har vært dine mentorer og forbilder?

– De siste åra har det vært Jorun (Sundgot-Borgen), Steinar (Mundal) og fysiologen Erlend Hem. Forbildet mitt var som yngre Susann Goksør. Hun hadde en enorm glød, viste hvor viktig det er å være leken og fikk med seg lagvenninnene på det. Jeg møtte henne som ung gjennom Dagbladet, til spalten «Møt ditt forbilde».

Hva er din største flause?

– Jeg driter meg ut nesten hver dag, jeg! Men jeg husker godt min første dopingtest, da jeg snudde meg bak fram på toalettskåla. Jeg syntes kontrollørene sto så nærme og tittet.

Hvem er ditt livs store kjærlighet?
– En som forhåpentligvis ennå er der ute.

Hva gjør en person sexy i dine øyne?

– Selvsikkerhet og et godt blikk. Det er de viktigste egenskapene.

Hvem er Norges mest sexy person?

– Nei… Kanskje Åge Skinstad, he-he …

Hva bryr du deg om i verden?

– Jeg er Unicef-ambassadør, noe jeg satte stor pris på å bli spurt om. Gjennom den rollen har jeg fått innblikk i umenneskelige lidelser, som er så fæle at det er umulig å sette seg inn i.

Hva irriterer og frustrerer deg?

– Det kan være alt fra småting, til større greier. Usikkerhet hos andre og meg sjøl, er én ting. Jeg kan bli helt vippet av pinnen hvis jeg føler meg usikker. Dessuten irriterer jeg meg grønn over folk som ikke kommer tidsnok på trening og til avtaler.

Hva ville folk aldri trodd om deg?

– He-he … Det vil jeg ikke avsløre. Mange tror det de vil om meg uansett.

Hvem ville du ha invitert til middag?

– Under VM i Val di Fiemme, var jeg den heldige som fikk være borddama til kongen. Skulle gjerne vært det igjen.

Fortell oss din morsomste historie fra idrettsbanen.

– Som fotballkeeper på et guttelag med to år eldre spillere slapp jeg inn 20 mål, men ble likevel kåret til banens beste. Det sier litt om resten av spillerne, he-he.

Den beste plata?

– James Blunts siste, «All The Lost Souls». Den er nydelig.

Den beste boka?

– Har lest flere rørende bøker om virkeligheten. Men jeg synes Erling Kagges bok «Alt jeg ikke lærte på skolen», er bra. Der er det mye om holdninger og innstilling, som alle burde lese.

Den bestefilmen?

– «Pretty Woman». Den er legendarisk, jeg har sett den hundre ganger.

Og: HVA FØLER DU NÅ?

– Komfortabel. Står du for det, så står du for det.