Mangler go'føtter

TILSYNELATENDE ER

norsk fotball bare to mislykkete headinger fra en brukbar internasjonal høststart. Som landslaget misset Rosenborg på en slik sjanse i sluttsekundene. Mens Claus Lundekvam headet i bakken og over mot Hviterussland, strøk Vidar Riseths hodestøt over fra en nesten like upresset posisjon. Likevel er det ikke tida for å snakke om misbrukte sjanser.

Både landslaget og RBK har større strukturelle problemer, og er nødt til å ta tak i dem for å få mening i sjansetellinga.

For akkurat som Hviterussland på Ullevaal burde vært en motstander Norge skulle spilt ut, var Panathinaikos hjemme i Aten ikke bedre enn at et vanlig RBK kunne dratt hjem med poengene.

Men RBK er visst ikke vanlige.

DENNE GANGEN

kommer påstanden fra ekstrener Nils Arne Eggen, og ingen kan bedre enn ham karakterisere hva som er normal RBK-standard:

-  Det som er merkbart, er at det er veldig vanskelig å se igjen angrepsmønsteret som har gitt oss resultater internasjonalt, sa Eggen i gårsdagens Dagbladet.

Den uttalelsen satte i gang en ivrig debatt i det innerste klubbmiljøet før kampen mot Panathinaikos, og det er ingen grunn til å senke temperaturen etterpå.

Til det er RBKs angrepsspill for ulikt seg selv.

FORSKJELLEN PÅ

Åge Hareides landslag og Ola By Rises RBK er at sistnevnte i det minste har tradisjon nok i bunn til å holde intensjonen om å angripe via midtbanen.

Når Ola By tar videosjekken på gårsdagens Champions League-start, vil han se at 38 angrep fra egen forsvarssone ble gjennomført via midtbanen, mens det 17 ganger ble slått langt. Det siste er et lavt tall, ettersom det inkluderer alle de lange utspillene fra Espen Johnsen pluss den naturlige måkingen i sluttminuttene, da RBK jaget redusering og flyttet opp flest mulig spillere helt på topp.

På den måten holdes mønsteret om å angripe via egen midtbane.

FØRST NOEN

meter høyere opp på banen begynner det å bli mer vrient å se de gamle kollektive glansnumrene. Nils Arne Eggens meget omtalte go'føtter er blitt merkbart færre.

Kjennetegnet på Rosenborgs angrepsspill var at det involverte flere enn to spillere, at ballen helst ble sendt mot den såkalte «andrebevegelsen», og at den nest siste pasningen som oftest ble slått på en rettvendt spiller i bevegelse.

Den systematikken var knapt å se selv i RBKs beste minutter i går.

ØYVIND STORFLOR

var glimrende på venstrekanten før pause, men oppvisningen hans minnet mest om et enmannsshow. Oftest stakk Storflor rett fra backen etter egen dribling; noen ganger ble han slått igjennom fra nærmeste midtbanespiller, men aldri kom han fri etter en kollektiv bearbeidelse av grekernes forsvar.

I sin tid var det denne lagjbben som var RBKs adelsmerke. Da går det an å skjønne at adelsmannen selv hever røsten i en sesong der Rosenborg ellers gjør det godt.

DET BÅDE

skjønner og takler klubbmiljøet på Lerkendal. Den daglige ledelsen der har selv valgt å holde Nils Arne Eggen innenfor miljøet og vet at et slikt valg også omfatter uttalelser som gårsdagens.

Eller mer positivt:  Det er utspill som dette som løfter RBK langt over vanlig norsk klubbstandard.

For Eggens kritikk kommer ikke som noen overraskelse. Den er en del av hverdagen på Lerkendal og sikrer den røffe interne debatten som hører alle gode idrettsmiljøer til.

NÅ ER

det nok å diskutere. Stilmessig sitter ikke RBKs siste investeringer. Selv spennende Daniel Braaten, som hittil i høst har vært symbolet på klubbens kjøpssuksess, bryter radikalt med de utfordringene som et kollektivt angrepsmønster stiller.

Slikt er til å rette på. Vanskelig blir det først om RBK-miljøet selv vil bryte med fortida.