GLITRENDE SPILLER:  Håndballgutta mister en glitrende spiller i Frank Løke, men det er ikke laget største problem. Norge mangler flere gutter som spiller håndball. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.
GLITRENDE SPILLER: Håndballgutta mister en glitrende spiller i Frank Løke, men det er ikke laget største problem. Norge mangler flere gutter som spiller håndball. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Mangler gutter til riktig fest

Trist med Frank Løke, men det er ikke festingen som stopper det store gjennombruddet.

FRANK LØKES ekstreme fangarm på streken har vært en av mange grunner til at et stadig større publikum har ventet på håndballguttas endelige internasjonale gjennombrudd. Etter nok et tillitsbrudd utenfor banen får han ikke spille på landslaget under Robert Hedin mer, og sporten er en attraksjon fattigere.

Dette er en trist sak der en god og raus oppfølging av spilleren er like viktig for håndballmiljøet som den tydelige reaksjonen fra landslagsledelsen som til slutt stoppet Løkes karriere.

Likevel blir tapet av Frank Løkes strekspill enda et eksempel på at norsk herrehåndball fortsatt ikke er modent for å konkurrere jevnt med verdenstoppen.

FORVENTNINGENE var store da svenske Robert Hedin for drøyt to år siden overtok det norske herrelandslaget i håndball. Han kom fra en av sportens sterkeste sportslige tradisjoner, la seg kledelig tett opp til Marit Breiviks ledelsesfilosofi med mer ansvar til spillerne og sjarmerte dessuten TV-seere langt utover håndballguttas vanlige noe slunkne tilhengerskare.

Men forventningene er ikke blitt innfridd. I kveld ender nok et opphauset mesterskap med et middels resultat. Når de samme TV-seerne etter tre mesterskap under Hedin oftere er blitt irritert enn sjarmert, kan det begynne å tære på tålmodigheten. Skjønt det er foreløpig bare et problem for de som eier senderettighetene.

FOR  det er TV-promoteringen og perfekt sendetid som har gjort herrehåndball til en så stor norsk idrett. Målt mot talentgrunnlag og nivå i den norske toppserien, har håndballgutta egentlig prestert over evne nesten hele tida etter publikumsgjennombruddet i VM 2005.

Dengang fikk idrettsinteresserte nordmenn flest endelig øynene opp for de defensive kvalitetene til Tysklandsproffene Glenn Solberg og Johnny Jenssen, samtidig som Kristian Kjelling skjøt seg inn i tetskiktet av nasjonale sportsidoler. I dette mesterskapet slo Norge storheter som Kroatia og Sverige, før laget avsluttet på en overraskende 7.plass med seier over Russland.

Samtidig definerte dette gjennombruddet en helt ny standard. I alle internasjonale mesterskap siden har oppskrudde forventninger vært håndballguttas vanskeligste motstander.

DET  er urettferdig å gi håndballkanalen TV2 skylden for all opphausingen. Ved å legge kampene til beste sendetid har de definert innholdet som bred underholdning, og bare håndtert det deretter. Da blir litt for ivrig innsalg en naturlig del av hele pakken. Sånn er denne infotainment-sjangerens vesen.

Problemet for sporten er merkelappen som er blitt hengende med denne innpakningen:

•• Håndballgutta er blitt Norges fremste nesten-lag; altså de som ser ut til å klare det, for så aldri å få det helt til.

Med plasseringene 11, 13, 6, 9, 7 og 9 eller 10 etter 2005-VM, er det tilsynelatende tallgrunnlag for den påstanden. Men ikke om du tar vekk både innpakning og merkelapp.

SIST GANG laget såvidt røk fra en medaljesjanse i fjorårets EM, ble Robert Hedin kritisert for å ha holdt målvakt Steinar Ege for lenge på banen mot Island. Med tanke på hva den samme Ege har tilført norsk herrehåndball både før og etter den kampen, er det en lettvint vinkling.

For når håndballgutta i løpet av snaue to uker på nytt har variert fra det riktig lekre til det ganske begredelige, reflekterer det noe annet enn individuelle tilfeldigheter.  Det forteller om et litt for svakt helhetlig nivå for å få fram et landslag i verdenstoppen.

Om herrehåndball er en begrenset internasjonal idrett med nesten utelukkende europeisk oppmerksomhet, er kårene enda skrinnere hos oss. I Norge er dette først og fremst en jenteidrett:

•• For hver tiende gutt som spiller fotball, finnes det bare en håndballspiller.

I tillegg vil en nøyere undersøkelse av dette tallmaterialet vise at flere gutter driver med begge idrettene, men legger mest vekt på fotballen.

DETTE er grunnlaget for at herrehåndballen aldri ble med på den revolusjonen som forandret norsk toppidrett fra tidlig på 1990-tallet. Nå er Norge fortsatt beskjedent rangert som nummer 16 i verden, mens klubbene våre på den ferske lista til det europeiske håndballforbundet er plassert som nummer 21, ned fem plasser fra i fjor.

Så når VM avsluttes mot Serbia i kveld med et forynget landslag, er det greit med en baktanke om framtida. Mens U-landslaget vårt har hatt bra resultater i det siste, har juniorene derimot blitt utklasset med tosifret differanse både mot Danmark, Russland, Spania, Sverige og Tyskland.

Det er denne grunnleggende forskjellen norsk håndball må utjevne før vi krever noe mer enn varierende TV-underholdning fra herrelandslaget. Sånn er det ikke den gjentatte litt for ville festingen rundt mesterskapene som har stoppet framgangen, men heller den noe grå hverdagen.