Maratonmannen

7 dager igjen til VM starter i Frankrike. Dagbladet trykte i går en grundig prat med Drillos lojale midtbanesjef, Kjetil Rekdal. I dag snakker Dagbladets fotballreporter Morten Pedersen med han som løper lengst - Øyvind Leonhardsen.

For fire år siden spilte Øyvind Leonhardsen VM-fotball med klare tanker om sin egen framtid. I Frankrike spiller han bare for Drillos. Livet er sikret, den økonomiske skuta gjør månedlige anløp av betydelig karakter til en eller annen bank, og i handa sitter mobiltelefonen som en skreddersydd fotballsko. - Hello, det er Leo, sier Leo. - Ja, jeg har det veldig bra.

For et par uker siden var det derimot ikke fullt så bra. Leo var nemlig skadd - igjen. På den siste Liverpool-treninga før hjemreisen til Norge og de to siste VM-oppkjøringskampene mot Mexico og Saudi-Arabia smalt det nemlig høyt oppe i det venstre låret. Og det smalt skikkelig.

- Det gjør vondt, spesielt når jeg slår til ballen, sa Leo da landslaget møttes på SAS-hotellet i Oslo.

- Øyvind er usikker når det gjelder VM, sa Drillo.

- Det vil ta tid, men jeg kan ikke si hvor lenge, sa ball-legen Trygve Kase.

- LEO KAN MISTE VM, skrev avisene.

De daglige telefonsamtalene til Øyvind Leonhardsen økte i antall. Etter at han endelig hadde spilt en god landskamp igjen - den mot Danmark i Parken i København - var han jo klar for VM. Men det var som friskmeldt maratonmann med ball, ikke joggende for halv maskin. Så mobil-derfor;

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hvordan går det, Leo - blir du klar?

Liverpool-proffen svarte som han pleier - hello ja eller hallo ja, det er Leo. Øyvind Leonhardsen er nemlig like tilgjengelig som han er løpsvillig. For ringer du mannen som løp seg inn i Drillos fotballsjel da den norske oppturen begynte med slagstøvler og 6-1 over Kamerun i oktober 1990, kan du nesten banne på at det kommer et hello/hallo i den andre enden.

Og:

Spør du, så får du stort sett ærlige svar.

Leos lille løgn

Stort sett brukes her som en modifikasjon fordi Leos VM-oppladning i mai må regnes som en unntakstilstand for den personlige ball-sinnstilstanden. Det han sa inntil Drillo, Kase og det vonde låret ga klarsignal for VM, stemte nemlig ikke med det han hadde sagt da vi møttes i Liverpool et par uker i forveien. For Leo orket ikke sette de ærligste ordene på situasjonen som kunne føre til at Frankrike-turen glapp.

- Det er ikke farlig - fotball er jo ikke alt, sa Leo.

Og løy så det grein.

I Liverpool - etter Danmark-suksessen - hørtes det slik ut;

- Jeg ser veldig fram til VM. Nå har jeg for alvor begynt å tenke på det. Og hvis jeg ikke skulle komme med i troppen, så orker jeg ikke å sitte hjemme og se på.

- Da vil jeg reise langt vekk og ikke følge med i det hele tatt.

Et helt nytt liv

- Det har skjedd mye, jeg har vært gjennom mye, sier Liverpool-spilleren. - Tilværelsen er totalt annerledes nå enn den var før VM i USA. Den gangen handlet det om å gjøre det bra sånn at utenlandske klubber skulle bli interessert i meg som spiller. I dag - hvor alt er på plass - dreier det seg om å prestere noe som kan føre landslaget videre i Frankrike.

- Alt jeg gjør handler om å prestere ett hundre prosent. Sånn har det alltid vært, sjøl om jeg tjener mye mer nå enn for fire år siden. Og derfor har aldri pengene vært drivkraften.

- Jeg er like hissig nå som da jeg kom til Molde og spilte for mat og et sted å bo.

Men Leo er tryggere nå. Og av den grunn også mer åpen. Og derfor har han ikke lenger et sjenert forhold til sin fotball-luksus. Som nordmenn flest har han funnet ut at det ikke er flaut å tjene godt over middels.

- Som profesjonell fotballspiller er du privilegert. Du får holde på med det du alltid har vært flink til. Og ja, sjøl om pengene ikke er drivkraften, er den økonomiske tryggheten veldig viktig. Jeg hadde ikke bestemt meg for å drive med dette til jeg er pluss 30 hvis den biten ikke hadde vært på plass.

Den første brikken i resten av Leos liv kilte seg rolig fast høsten 94. Det var da han flyttet til Wimbledon og London.

- Jeg trodde aldri at jeg skulle tjene mye på fotballen. Men da jeg dro til Wimbledon, så ble det - ja, mye. Og det er enda bedre nå sjøl om jeg var godt fornøyd med det jeg hadde i London. Noen vil kanskje si for mye.

Men - og dette er veldig viktig for Leo:

- Mange tror at fotballspillere blir slappe av å tjene mye. At det ikke spiller noen rolle om de gjør det bra eller dårlig så lenge kontrakten skal løpe noen år til. Men sånn er det ikke - og i hvert fall ikke for meg. Jeg vil videre, jeg vil være best.

- Det bor inni meg, sier Leo.

Stjerne på Barbados

Da Leo var i Wimbledon, ble han oppfattet som en normal blant de gærne. Han var anonym og forsiktig, og av hoved-gærning Vinnie Jones ble han omtalt som litt merkelig. Men flyttelasset til Liverpool forandret alt. Leo ble stjerne over natta.

- Jeg merket det nesten med en gang. Plutselig begynte folk å kjenne meg igjen. Og uansett hvor jeg er i verden, er det noen som vet hvem jeg er. Det var veldig rart å ikke kunne gå i fred på Barbados.

- Det er da du skjønner at ting har forandret seg, fortsetter Leo. - Det er blitt en del av livet. Men i Liverpool kan det være veldig slitsomt. Fordi det alltid er noen som skal snakke med deg, orker du nesten ikke å gå på gata.

- Men stort sett er det ikke plagsomt. Og fordi du har valgt dette yrket, må du godta at det er en del av hverdagen. Og når man ikke spiller fotball mer. er det borte. Det vil roe seg ned etter hvert.

Ingen vaktbikkje

Øyvind Leonhardsen blir ofte oppfattet som ekstremt asketisk. Det er jo ikke normalt at en fotballspiller skal orke like mye som en maratonløper. Og ja, han er forsiktig. Men ikke hysterisk og Bjørn Dæhliforsiktig.

- Jeg er flink til å passe på meg sjøl. Jeg spiser fornuftig både før og etter en kamp, og tenker hele tida på å være best mulig i orden til neste gang jeg skal prestere noe. Men jeg er ingen kostfreak - det er viktig at det ikke går for langt. Det prøvde jeg da jeg var yngre, og det gikk ikke.
- Jeg må kose meg, sier Leo.

Han må forberede seg også. Grundig.

- Mat til riktig tid tenker jeg alltid på. Deretter går jeg gjennom det som skal skje i kampen. Jeg bruker musikk og tenker på situasjoner jeg kan komme opp i. Og at det blir mye folk, mye bråk og at omgivelsene må skyves bort.

- Når jeg drar hjemmefra eller fra hotellet, er jeg avslappet. Når jeg begynner å skifte, har jeg fullt fokus på det som skal skje på banen. Og da nytter det ikke å snakke til meg. Derfor ser du aldri at jeg skriver autografer på vei til eller fra oppvarminga.

- Du merker koket på tribunene. Spesielt på hjemmebane hvor det er store forventninger. Og i år har jeg opplevd å få høre dritt slengt etter meg på Anfield. Fordi det var helt nytt for meg, var det tøft og sårt i begynnelsen. Men sånn er også livet som fotballspiller - du må finne deg i det.

- Du blir hardere med tida, sier Leo.

I England drikker mange av fotballspillerne for mye øl og brennevin. De går på bar for å koble av, mange dummer seg ut, og så blir det bråk og avisskandaler. Og Leo går ut han også. På sin måte.

- I løpet av sesongen blir det noen få turer, sier Leo. - Men jeg drikker ikke mye. Jeg liker å gå ut, jeg liker å være sosial og jeg tar meg en øl. Du kan ikke tenke fotball hele tida.

- Jeg er ikke opptatt av hva andre drikker heller. Jeg vil ikke være vaktbikkje - folk får gjøre hva de vil. Men går det ut over lagets prestasjoner, så reagerer jeg. Så lenge alt jeg gjør handler om å yte ett hundre prosent vil jeg ikke at dumme ting skal ødelegge min egen eller lagets prestasjoner.

Kunne vært smartere

I Wimbledon var det mange utenforliggende ting som ødela hverdagen til Leo. I perioder så mye at han snakket om det til media. Og så ble det bråk og Leo ble klokere. Og mer forsiktig.

- Jeg kunne vært smartere og ikke sagt mye av det jeg sa. Men samtidig - når jeg mener noe, så står jeg for det. Og derfor var det ikke veldig problematisk for meg å takle mediaoppslagene. Jeg blir bare forbannet når det som skrives om meg ikke er sant eller riktig.

- Jeg spiller ikke fotball for å få oppmerksomhet, bare for å bli bedre. Og på veien har jeg utviklet meg som menneske. Nye folk og nye miljøer har gitt meg mye.

Leo påstår han ikke liker å snakke om seg sjøl. Men når han først gjør det, er han flink.

- Slik vi fotballspillere lever blir vi sjølopptatte og egoistiske. Det du holder på med er det viktigste. Og kanskje må det være sånn også. Sjøl om det kan bli mye for omgivelsene.

- Jeg prøver å være bevisst på det - det er derfor jeg ikke er noe glad i å snakke om meg sjøl. Men fordi jeg føler at jeg alltid har vært åpen og tilgjengelig for media, så blir det mye Leo. Men andre mennesker er viktige og jeg er flink når det passer. Det er viktig å ha andre og noe annet enn fotballen.

Spesiell i unikt miljø

Som alle norske landslagsspillere føler Øyvind Leonhardsen noe helt spesielt for miljøet i Drillos. Han har vært med siden starten og gått gradene. Og sjøl nå, hvor statusen er massiv og økonomien likeså, kan høydepunktene måles med samlingene. Det blir egentlig bare større og større.

- Jeg har tenkt over det og det er litt rart, sier Leo. - Jeg har kjent mange av gutta siden vi spilte på juniornivå, og alle er de samme. For sjøl om vi nå har økonomisk trygghet - fine biler og kan kjøpe oss ting andre kanskje ikke har råd til - har ingen forandret seg. Suksessen har ikke gått til hodet på noen.

Men på trenersida har det skjedd en utvikling. Leo sier:

- Jeg kjenner ikke Drillo godt sjøl om vi har vært sammen i mange år. Men - han er blitt mer sosial. Han er mer åpen for andre ting, mer omgjengelig og det er ikke bare fotball. Alt faller mer naturlig nå.

På et område er Leo og Drillo veldig like. Si gjerne at de ikke er som andre fotballmillionærer. For ingen av dem er prestasjonsmessig fornøyde. Det er alltid noe som kan gjøres bedre.

- Jeg er flink til å fokusere på det negative, sier Leo ironisk. Jeg er aldri fornøyd - uansett. For jeg vet at jeg kan gjøre det bedre. Sjøl etter Danmark-kampen, hvor jeg spilte under enormt press, gikk jeg og irriterte meg over en pasning jeg ikke slo til Frank Strandli.

Men:

- Jeg føler at den kampen i København hjalp meg enormt. Jeg har nok aldri vært under så stort press. For det handlet om å spille bra eller så ville de ikke trenge meg i VM. Og derfor hadde jeg - sjøl om jeg som vanlig irriterte meg over feil - en sjeldent god følelse etterpå.

Må på VM-banen

Noen få dager før VM-åpningen mot Marokko i Montpellier er det skjerping og konkurranseinstinktet som gjelder for Leo. Han er nemlig ikke fornøyd med bare å være troppen.

- Jeg vil spille og vise meg fram, sier Leo. - Jeg vil vise styrke. I USA var jeg i kjempeform, men vi kom aldri framover på banen. Vi vant bare ballen for å miste den igjen.

- Denne gangen føler jeg at forutsetningene for å lykkes er mye større. Nå har vi målscorer-typene, det hadde vi ikke i forrige VM. Og så kommer vi helt sikkert ikke til å trene på samme måten som vi gjorde i USA. Vi har ikke snakket så mye om det - det er bare noe jeg tror.

I forkant av VM-uttaket gikk enkelte spillere ut og sa at Drillos konkurranse-laguttak-måte ikke er ideell med tanke på den enkeltes oppladning til kampene. Spesielt Kjetil Rekdal tonet flagg for at landslagssjefen gir folk tidlig beskjed. Og Øyvind Leonhardsen er av samme syn. Det kommer mye av erfaringene han gjorde sist.

- For fire år siden trente vi for hardt i den varmen. Alle ville spille og tok seg ut maksimalt for å komme på laget. Så for min del vil det være best å få tidlig beskjed om jeg skal spille. Det er nødvendig å ha overskudd til kampene.

Forventninger vi aldri har sett makan til preger nasjonen Norge før VM. Drillo har gjort det han kan for å dempe presset uten å lykkes. Og her kommer en liten advarsel fra Leo:

- Det er lite som skal til for at det kan gå på trynet i Frankrike.

Men dermed ikke sagt at løpegutten er pessimist. Snarere tvert imot. For den smule nerver han skaper med fall-frykten, handler bare om at det er lite som skal til for å mislykkes. Fordi yrket heter fotball.

- Egentlig er jeg alltid optimist, sier Leo. - Jeg tror jeg vinner alle fotballkamper. Og derfor tror jeg vi kan gå til finalen i VM.

- Hvis vi har tur.

<B>LIVERPOOL-GUTT:</B> Det har vært mange og lange løp for Øyvind Leonhardsen, men nå er han på plass i Liverpool for å ta et tak. Men først er det VM også for Leo.