Henrik Kristoffersen rettssak mot Norges Skiforbund

Marit kunne ødelagt alt

I kaoset med Petter Northug som privatløper var landslagene avhengige av lojaliteten til de aller mest populære skiløperne.

STOR MARKEDSMAKT: Marit Bjørgen kunne ha stoppet landslagsmodellen da Petter Northugbrøt ut våren 2013. I stedet valgte hun å fronte en tildels solidarisk inntektsfordeling blant landslagsutøverne. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet
STOR MARKEDSMAKT: Marit Bjørgen kunne ha stoppet landslagsmodellen da Petter Northugbrøt ut våren 2013. I stedet valgte hun å fronte en tildels solidarisk inntektsfordeling blant landslagsutøverne. FOTO: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

DERSOM idrettens markedsrettigheter til sine egne konkurranser står seg juridisk gjennom Henrik Kristoffersen-saken, blir dette en dom som såvisst ikke er hogd i stein. Kampen om fordelingen av sponsorinntektene fra den norske toppidretten vil fortsette. Og den er langt på vei styrt av folkemeningen:

  • Er du bare populær nok, vil du ha mulighet til å påvirke hvordan sponsorpengene blir delt.

Så skjørt er samspillet mellom de få norske superstjernene, de vanlige landslagsutøverne og de valgte lederne i skisporten.

I DETTE titalls-millioner-spillet holder det ikke med en dom fra Oslo Tingrett som eventuelt konkluderer med at idrettens prioriteringer av markedsmidlene rimer i forhold til norsk lov og de internasjonale rettslige forpliktelsene gjennom EØS-avtalen. Den norske landslagsmodellen som sikrer en viss utjevning til fordel for de nestbeste -og de yngste løperne, er først og fremst en idrettspolitisk beslutning stemt fram av en bevegelse som fritt kan skifte mening.

Da hjelper det i lengden lite at Skiforbundets advokater muligens med rette følte at de hadde en god dag da Kristoffersen-saken ble avsluttet i tingretten i går. For over tid blir disse prioriteringene avgjort på mer enn den rette tolkningen av EUs konkurranseregler og virkningen av den prinsipielt viktige Meca/Medina-dommen som belyser det juridiske forholdet mellom sportsorganisasjoner og storsamfunnet.

Om idrettsbevegelsen får beholde sitt frie demokratiske valg til å fordele egne ressurser, gjenstår det jo å velge. Utenfor rettssalen kan en ny stjerne med den samme brede folkelige populariteten som Marit Bjørgen; men med helt andre samfunnsverdier, fortsatt velte den solidariske tenkningen om felles finansiering og drift av landslagene.

DET kunne Marit selv ha gjort midt under den heftigste debatten om hvorvidt Petter Northug skulle få konkurrere for Norge om vinteren mens han ennå var privatløper på sommeren.

Da Petter brøt med landslaget våren 2013, startet virkelig dragkampen om hvem som skulle styre den norske langrennseliten. Den ekstremt gode trønderen hadde akkurat tatt nye VM-gull, var svært populær i sponsormarkedet og fikk i Coop en privat arbeidgiver som lanserte en annen vei mot internasjonale medaljer enn det tradisjonelle landslagssystemet.

På pressekonferansen den våren introduserte Coop-sjefen Svein Fanebust dette byttet fra landslag til privatlag som en helt ny sportslig mulighet for verdens beste langrennsløper:

Valget om å stå utenfor fellesskapet kommer av Petters ønske om å heve seg ytterligere to-tre prosent i skisporet, sa Fanebust dengang.

LA gå at den vurderingen av Petter Northugs utviklingsmuligheter som privatløper i utgangspunktet var i overkant positiv. Rent sportslig kom den store framgangen ironisk nok på det landslaget han forlot. Men Skiforbundet ble uansett så skremt over denne nye private utfordringen, at de kjapt fikk sikret så lange avtaler som mulig med de andre store skistjernene.

Kontrakten med Therese Johaug var allerede i orden. Mens Northug-bruddet var underveis, hadde man noen måneder tidligere sørget for å gi henne et tilbud om en femårig landslagsavtale. Så fikk Martin Johnsrud Sundby; som stod igjen som sjefen blant langrennsgutta, en avtale på fire år, samme lengde som Aksel Lund Svindal i august 2013 hadde fått på den resignerte avtalen sin med en klausul om rett til personlig Red Bull merke på hjelmen.

MEN det viktigste navnet for Skiforbundet var Marit Bjørgen. Hun kunne ha ødelagt alt for den felles finansieringen av landslagene. Etter triumfene i OL 2010 og den videre suksessen i VM i Oslo 2011, hadde Marit fått en så sterk posisjon at hun alene var populær nok til å sørge for en politisk endring blant mange nok av skilederne. Da ville virkelig landslagsmodellen blitt utfordret i turbulensen rundt Petter Northug:

  • Om Bjørgen hadde frontet kravet om mer penger og ressurser til de største stjernene, kunne skimiljøet selv ha snudd.

For ikke å snakke om hvilken kraft det hadde gitt de fremste utøverne om hun og venninnen Therese Johaug den gangen hadde truet med å følge etter Petter.

DET skjedde ikke. Derimot ble det Marit som direkte etter Northug-bruddet ble den fremste forsvareren for en solidarisk landslagstenkning med stjernene som melkekuene for resten av flokken:

- Ikke glem at kua også har vært kalv, sa hun den våren, og viste ganske fort at denne omtanken for helheten i skisporten var mer enn vakre ord.

FOR året etter var Marit Bjørgen midt i en sponsorkonflikt med noen av de samme problemstillingene som nå er oppe til doms i Kristoffersen-saken. Hun hadde en avtale med den svenske utstyrsleverandøren Craft om hansker. Svenskene kunne tenke seg en bredere satsing på den norske langrennsdronningen, men det ble blokkert av den Bjørn Dæhlie baserte klesgiganten Active Brands som i 2013 overtok som Skiforbundets hovedsponsor.

Mens Therese Johaug sine hansker etter hvert ble kjøpt opp av Active Brands så hun fritt kunne fortsette den private satsingen sin på klær, måtte Bjørgen tilpasse seg Skiforbundets markedsregler.

AT det skjer framover er ingen selvfølge selv i et norsk skisystem som rent økonomisk gir svært gode vilkår til stjernene. Det krever velvillige vinterhelter som innser at de underveis mot sin private markedsverdi har hatt nytte av denne spesielle landslagsmodellen.

Kanskje til og med at de er så glad i sporten sin, at den gleden av og til går foran egne krav.

Slik at de i hvert fall ikke havner i retten mot sine egne idrettskamerater.