Marit tåler en Brink

Ingen har stoppet sånn siden Jørgen Brink. Men få har mer krefter til å vinne igjen.

PRAGELATO (Dagbladet): TV-bildene av Marit Bjørgen som stivner og mister kontakten med teten i bunn av den lange mota foran OL-stadion, kommer ikke til å gå verden rundt slik som stafettklassikeren med Jørgen Brink fra VM for tre år siden.

For der den uheldige svensken plutselig begynte å sjangle rett før inngangen til stadion, ble hentet inn og mistet et tilsynelatende sikkert gull, er Marits kollaps bare det indre bildet om hva som burde ha skjedd:

• Marit i vanlig form hadde parkert alle opp denne bakken.

At det i stedet var hun som ble stående igjen, var mer enn et tapt gull.

I verste fall kunne det vært slutten på en av de største norske idrettskarrierene.

JØRGEN BRINK er tilbake i ok form, men større idrettsstjerner har gitt seg etter mindre smeller enn den Marit fikk i dag tidlig.

På en snau time var det gjort. Et godt utgangspunkt for Norges første langrennsgull, var vendt til spissrotgangen gjennom TV, radio- og avisintervjuer. Greie svar, greie tårer:

- Jeg orket bare ikke mer. Jeg er ikke i form.

DEPPET: Marit Bjørgen var langt nede etter stafettskuffelsen. Foto: SCANPIX
DEPPET: Marit Bjørgen var langt nede etter stafettskuffelsen. Foto: SCANPIX Vis mer

MEN en smell som denne, kan lett bli mer enn et formspørsmål.

Den utfordrer hele eksistensen som langrennstjerne.

Tilsynelatende er det ingen sammenheng mellom den Marit Bjørgen som under jubel-VM i fjor fortalte om de mannlige kombinertløperne som hun lekte med på rulleski opp den sugende kleiva hjemme på Budals-veien og jenta som i dag plutselig var stafettlagets svakeste ledd.

Støtten fra lagvenninene trenger hun ikke å tvile på. Den er romslig og varm. Verre er det å møte seg selv og alle egne forventninger som ikke er blitt oppfylt.

JEG TROR hun klarer det fint.

Det er så mye ved Marit Bjørgen som peker lenger enn toppen av resultatlista; den naturlige måten hun tok seiersrekka på i fjor, vennligheten da motgangen tårnet seg opp foran OL og åpenheten da hun gjemmom testing og konkurranse i OL-løypene merket at dette egentlig ikke holdt.

Da går det an å gråte litt foran kameraene etter karrierens verste smell, tørke tårene og ta tak igjen.

DET GJELDER bare å ha krefter nok til å ta tak med.

Nå skorter det på dem.

Sportslig sett er Marit Bjørgen en treningsmaskin; bygget opp på et tusentalls treningstimer fra tidlig i tenårene. Sykdomspausene etter nyttår og helt inn i OL brøt dette opplegget, og har tilsynelatende skaket formen mer enn noen hadde trodd.

DA ER det også viktig å tro at den raskeste veien tilbake går gjennom det faste treningsopplegget.

Der Marits suksess i fjor var kronargumentet for trener Svein Tore Samdals angrep på Olympiatoppens mer tradisjonelle tilnærming til utholdenhetsøvelsene, er det snart enkelte som har lyst til å slå tilbake:

• Er denne formsvikten det første tegnet på at Marit Bjørgens ekstreme intervalltrening over tid blir for ekstrem?

Foreløpig gjelder det å tviholde på spørsmålstegnet. Sist høst hadde Marit bedre testresultater enn noen gang, og seinest før jul var hun fortsatt verdens desidert beste kvinneløper.

DET ER hun sannsynligvis snart igjen.

Men akkurat som det er lett å heie på Marit når motgangen er som verst, bør det være naturlig for den nye langrennsledelsen som skal overta kvinnelaget fra Svein Tore Samdal etter denne vinteren å se kritisk på hvordan flere av de norske jentene kan trenes opp til verdenstoppen.

For å hevde seg i ekstreme idretter holder bare mest mulig kunnskapsbasert trening.

Men følelsene tar vi med oss over alt.

De må Marit Bjørgen bakse med en stund, men heller ikke lenger.

Til det er hun alt for god.

IKKE MER Å GI: Men Marit Bjørgen kommer tilbake.
MØTTE VEGGEN: Jörgen Brink gikk også tom for krefter under en stafett. Da ble han kjent verden over.